07/05/2015 15:58 · essay, kultur

sorg

noen ganger skulle jeg ønske at det fantes en manual for hvordan man skal leve. eller, i alle fall for hvordan man skal oppføre seg i ulike sosiale situasjoner. hvordan avslår man en invitasjon, hvem skal man hilse på i brorens bryllup og hva sier man til noen som nettopp har mistet bestefaren sin? slike ting skal komme naturlig, men de gjør ikke alltid det, og jeg er uansett alltid redd for om reaksjonen min var riktig eller ei. og med riktig mener jeg hva samfunnet mener er akseptabel oppførsel.

det nærmeste jeg har kommet en slik livsmanual er kanskje boken «skikk og bank» som dnb ga ut for et par år siden. en bok for dem som nettopp har flyttet hjemmefra og som forteller deg om man skal starte med den ytterste eller innerste gaffelen og hvor lenge man skal koke egget for å få det til å smile. men det står ingenting om hvordan man sørger riktig. takk gud for det, kan man si, det hadde vært stress med regler for det også. men det gjør det også vanskeligere; det usagte skal man jo bare vite sånn helt uten videre.

sorg er en naturlig reaksjon på tap av noe eller noen man er glad i. sorg er gjerne først og fremst forbundet med død, men man kan også sørge over tapet av trygghet som følge av en voldtekt, tap av god helse, tap av finansiell sikkerhet eller et brudd med kjæresten. man kan også sørge over noen som fortsatt lever og er høyst tilstedeværende i ens liv, kanskje vedkommende har forandret seg eller gjort noe utilgivelig.

alle har sin egen måte å sørge på heter det, men det foreligger rammer for hvordan man kan sørge individuelt på. å bli utagerende, gjennom raseri eller gråt, er forventet. er man stille er det bekymringsverdig, for da holder man sorgen inni seg, og den kommer til å ta deg igjen før eller siden. det var mange som hadde sterke meninger om anja johansens sorg i etterkant av hennes kjærestes død. alexander dale oen var en kjent og anerkjent svømmer, og av den grunn ble deler av begravelsen hans lagt ut på nett, dette inkluderte johansens begravelsestale. hun ble kritisert for å ikke gråte under talen, og i tiden etter dødsfallet ble hver og en av hennes statusoppdateringer på facebook gransket med lupe; at hun gledet seg til ferien var et bevis på at hun ikke var i sorg.

"You don'r rebound with the Yankee!" - Miranda

«You don’t rebound with the new Yankee!» – Miranda

man har også en tidsfrist for hvor lenge man skal få lov til å sørge. i sex and the city, som er min bibel for kjærlighet- og forholdsspørsmål, sier charlotte at man skal sørge over en kjæreste det dobbelte av den tiden man var sammen. samantha derimot, som er charlottes rake motsetning, oppfordrer til et rebound-knull så raskt som mulig for å komme seg videre i livet. man har også en tidsfrist for hvor lenge man kan sørge over et dødsfall og for når man skal komme seg tilbake på jobb igjen. sorg er jo tross alt noe alle opplever i løpet av livet, så selv om det føles som om man er den eneste i verden som har det så vondt som man har det akkurat der og da så har millioner av mennesker vært i samme situasjon før deg. også disse menneskene har regler og normer for hvordan de skal sørge.

trobrianderøyene, sosialantropologiens vugge, har de et svært intrikat begravelsesritual som bronislaw malinowski først beskrev da han var strandet der under første verdenskrig. ritualene i etterkant av et dødsfall handler egentlig mer om å vise styrken til matrilinjen* enn det å uttrykke sorg. ethvert dødsfall er en trussel mot matrilinjens kontinuitet, og derfor legges det ned masse arbeid i begravelsesritualet for å opprettholde relasjonene som er bygget opp gjennom matrilinjen. jo flere som er tilstede og dess mer gaver som utveksles under begravelsesritualet speiler hvor godt likt den avdøde var og hvor sterke de matrilineære båndene er. matrilineære slektninger har ansvar for begravelsen, men de kan ikke ta på liket eller vise sin sorg offentlig. dette vil være å vise svakhet, noe som er potensielt farlig for matrilinjen. det er de som har mistet «en av sine», og de må konsentrere seg om å sikre at matrilinjen ikke svekkes av dødsfallet. resten av slekten pluss eventuelle venner og allierte kan ta på liket og begraver den avdøde, de kan også sørge offentlig; og jo mer den avdøde var likt jo mer utagerende er dem som sørger. noen måneder etter selve begravelsen er det tid for utveksling av gaver som takk for innsatsen til de som hjalp til med å begrave den avdøde. sorgprosessen er altså veldig utmattende fordi den varer så lenge.

det er lett å se store forskjeller mellom sorgprosesser på trobrianderøyene og i norge, men også likheter. hos trobrianderne handler begravelsesritualet om å bekrefte de sosiale båndene, det gjør det til en viss grad også i norge. mennesker som kanskje ikke møtes så ofte samles for å sørge sammen over tapet av den avdøde. hos trobrianderne er det derimot ikke mye rom for individualitet i et begravelsesritual, og deres individuelle sorg er forbeholdt husets fire vegger. selv om det som sagt finnes usagte regler om hva som er en kulturelt akseptabel sorgprosess her i norge, så er det i alle fall rom for å sørge i offentligheten; om enn bare for en viss periode.

 

*matrilinje vil si at ens avstamning regnes ut i fra de kvinnelige leddene; ens nærmeste slekt er de som er på moren sin side. kan samtidig nevnes at trobrianderne ikke har et matriarkat, men er et patriarkalsk samfunn med mannlige ledere.

kilde Annette B. Weiner: The Trobrianders of Papua New Guinea, 1988 http://www.vg.no/sport/svoemming/oens-kjaereste-foelte-seg-uthengt-i-sorgen-etter-doedsfallet/a/10114225/ http://oslo-psykologene.no/tap-og-sorg/hva-er-sorg

0 kommentarer

No Comments

Leave a Reply