Monthly Archives

september 2015

30/09/2015 10:03 · hverdag, identitet

dødsangst

jeg har alltid vært litt stolt over å si at jeg ikke har dødsangst. sitter jeg på et fly som styrter så kan jeg ikke gjøre noe med det. jeg hadde sikkert fått panikk som ethvert rasjonelt menneske ville ha fått, men skjer det så skjer det, det vil være utenfor min kontroll. jeg er derimot veldig redd for å bli syk eller skadet, jeg er redd for kreft, jeg er redd for å miste bena mine, jeg er redd for å bli blind, og jeg er redd for alderdommen: å en gang ikke kunne løpe til bussen eller å klatre i trær.

det er slik jeg har tenkt frem til nylig; i det siste har jeg blitt veldig veldig redd for døden. jeg er fortsatt ikke redd for en plutselig død, at jeg dør i en flystyrt, dør i en bilulykke eller får et piano i hodet. jeg er redd for at jeg skal dø en gang. jeg tror ikke på noe liv etter døden. jeg har alltid sagt at jeg håper at det ikke er noe mer etter døden. da er jeg sliten og vil bare ikke være mer. men nå kjenner jeg på at den dagen er alt for nær. det er ikke lenge til jeg skal dø. hver dag er en dag nærmere døden og da er jeg ikke mer; ingenting.

hvorfor er jeg redd? kanskje fordi jeg har vært for fokusert det siste året på å reise så mye som mulig, med holdningen om at jeg kan dø når som helst, og da ønsker jeg å ha opplevd mest mulig før det skjer. bare på under ett år har jeg reist til venezia, haifa, cape town, tilburg, washington, juan-les-pins og stockholm; og jeg skal liksom være «fattig» student. men jeg er utrolig god på å spare penger: jeg sparer ikke penger til egen bolig, jeg sparer penger til opplevelser.

eller kanskje jeg er redd fordi jeg skal reise til australia på feltarbeid et halvt år i januar. seks måneder er ikke lenge, jeg skal klare å være borte fra familie og venner i seks måneder. men i mitt forhåpentligvis hundre år lange liv er det mye. et helt halvt år. når jeg kommer tilbake er jeg ikke langt fra å være 25 år. det føles ikke lenge siden jeg var 15, men nå har det allerede gått ni år. resten av livet vil gå fort.

eller kanskje jeg er redd fordi jeg har forlovet meg og er ett steg nærmere å «bli voksen». dette er det første punktet på listen av «voksne» ting å gjøre (edit. og det å bli voksen er lik å bli eldre). om to år er jeg gift, da har vi allerede vært sammen i ti år. vi skal være sammen resten av livet, men det føles ikke nok.

eller kanskje det er fordi jeg ser familiemedlemmer bli eldre. jeg står ikke ut tanken på å være foruten dem. alle har opplevd et tap av et familiemedlem, men jeg vil ikke. jeg nekter. ikke dø, vær så snill.

det har aldri vært meningen at jeg skal være så utleverende som dette på bloggen, jeg kjenner pulsen er høy nå som jeg skal poste dette. men kanskje noen føler det samme? det er vel symptomatisk på noe. 20-års krisen kanskje?

jeg har også skrevet om dødsdrift.

2 kommentarer