Monthly Archives

desember 2015

16/12/2015 17:16 · essay, hverdag

riste

jeg har en sykdom. denne merker jeg ikke noe til i hverdagen foruten at jeg må ta medisiner morgen og kveld. dessuten må jeg være ekstra påpasselig på å leve «sunt»; ha gode søvn- og matrutiner og begrense alkoholinntaket mitt. dette var jeg forholdsvis dårlig på før inntil litt mindre enn et år siden. da jeg var på min årlige legesjekk fortalte jeg legen min at noen ganger, etter et høyt alkoholkonsum og lite søvn dagen før, var jeg redd for å lukke øynene i frykt for å få et anfall. jeg har venstresidig temporallaps-epilepsi, noe som for meg innebærer at jeg kan få risteanfall idet jeg holder på å sovne. legen min spurte meg hva jeg var aller mest redd for, og jeg svarte at det er å få et anfall. det han sa jeg burde være aller mest redd for er å dø.

det er ikke stor risiko for å dø av et risteanfall, ikke så mye av anfallet, men konsekvensene (om man for eksempel faller eller slår seg på noe), men det er ikke akkurat bra for kroppen heller. for de som har sett et risteanfall kan man forstå at kroppen er under enormt mye press, og etterpå føler man seg verre enn den verste bakrusen du kan tenke deg. jeg vet ikke om dette er likt for alle med denne typen epilepsi, men slik føles det i alle for meg; og det er ikke noe jeg har lyst til å oppleve igjen.

av den grunn har det siste året vært preget av lite uteliv og korte fester. en til to alkoholenheter skal ikke ha noen triggende effekt på epilepsien, så jeg har forsøkt å holde meg til dette og maks fire enheter. jeg har aldri vært den største festløven, men jeg tok stolthet i å kunne drikke menn på 90kg under bordet og mente at en god fest betydde at man la seg klokken fem. jeg har altså måttet gjøre en stor endring i tankesettet mitt. etter et par øl kommer tørsten etter mer, og energien til å kjøre på hele natten øker proporsjonalt med antall enheter. dette gjorde at jeg også brukte alkohol for å klare meg gjennom netter med skolearbeid og innleveringer. flere netter i strekk kunne jeg sitte oppe og skrive til morgengry. det ga positive resultater karaktermessig, men det var hardt for kroppen, og jeg følte til tider at jeg var på nippen til å få et anfall.

å endre innstilling var ikke lett; det tok tid. hvem som helst som har måttet gjøre en livsstilsendring kan relatere til dette. jeg måtte temme impulsen om å ta en øl til for å «holde ut». en bivirkning av å holde seg til to enheter er nemlig at jeg ikke klarer eller har lyst til å «holde ut» til klokken fem. å drikke alkohol under hjemmeeksamen sluttet jeg med for nesten to år siden, men å slutte å skrive hele natta var vanskelig når det for meg var det som måtte til for å få toppkarakter. mangel på søvn står nemlig like høyt oppe på lista over anfallstriggende faktorer som alkoholkonsum, så jeg har dette året valgt å prioritere helsa over karakterer. hva skal man med gode karakterer hvis det gjør deg syk?

september 2013: bitt og blod i munnen etter mitt tredje anfall.

september 2013: bitt og blod i munnen etter mitt tredje anfall.

jeg har bare hatt tre (registrerte) anfall i mitt liv; det første fikk jeg da jeg var sytten år. det er ikke helt klart hva som gjorde at jeg fikk dette anfallet, men med tanke på nevnte triggerfaktorer så var det nok mangel på søvn. jeg satt også på videregående oppe til fire om natten og skrev på innleveringer, og den ene gangen gikk det så langt at jeg hallusinerte. man må ha to anfall for å få diagnosen epileptiker; flere mennesker kan få et risteanfall i løpet av livet uten at de er epileptikere. det tok tre år før jeg fikk mitt andre anfall, og i mellomtiden levde jeg som «alle andre»; jeg tenkte aldri på at et anfall kunne skje meg igjen. jeg fikk mitt tredje anfall da jeg var 22 år, og både det andre og tredje kom etter  en lang natt med mye alkohol, og anfallet kom idet jeg holdt på å sovne. jeg har alltid vært ubevisst når det skjer og har derfor aldri «opplevd» anfallene mine selv; at jeg har hatt et anfall får jeg vite av den som har vært nær meg når det skjedde. det er også derfor jeg skriver «registrerte» anfall, for det kan være en mulighet for at jeg har fått anfall når jeg har vært alene uten at jeg vet om det.

å kutte ned på både antall og lengden på fester har vært ambivalent. jeg opplever at det ikke er sosialt akseptert å dra hjem klokka tolv om man ikke skal tidlig på jobb dagen etter. det er dette jeg har funnet mest vanskelig det siste året, å si at jeg ikke kan bli litt lenger, og jeg har derfor endt opp med å fortelle flere løgner for hvorfor jeg vil dra hjem. alle har forståelse for sykdommen, men i festens hete er det lett å glemme, dessuten føles det unødvendig å si til alle at jeg har epilepsi. jeg vet også hvor takknemlig en vert kan være når gjestene blir til langt på natt. når jeg selv har hatt bursdagsfest på en onsdag og gjestene ble til klokken seks føler jeg at jeg må svare med samme mynt. dessverre har jeg ikke flere mynter igjen å gi. men noe av det mest positive har vært hvordan dagen derpå kan nå være som hvilken som helst annen dag, og med tanke på dødsangsten min så har jeg ikke lyst til å bruke flere dager i mitt «korte» liv på å føle meg forferdelig frivillig. å spise ostepop og å ha netflix-maraton kan jeg jo gjøre når som helst.

jeg vil langt i fra fordømme de som får i seg ni enheter på en kveld, og hadde det ikke vært for sjokkbeskjeden fra legen min hadde jeg helt sikkert fortsatt gjort det samme (ja, jeg presterte dessverre én gang å få i meg ni pils på én kveld). jeg har forøvrig blitt vant til å veksle mellom ringnes og munkholm, og sistnevnte gir faktisk samme «utholdende» effekt som førstnevnte. en hel kveld med munkholm funker derfor også fint. det er mange som er med på fest til langt på morgenkvisten uten alkohol, men jeg er ikke helt der; jeg vil hjem og sove mine åtte timer.

postskriptum: det hender at jeg blir ute til langt på natt, og det kan hende at jeg en gang i fremtiden drikker mer enn jeg burde, men det er helt ok – det er bare mindre ok for meg enn for andre.

postskriptum 2: nå som det er jul er det mye fokus på alkohol, både det positive og det negative. på nettaviser kan man lese om juleøltester, konsekvensene av et alt for fuktig julebord og hvor mange barn som gruer seg til jul på grunn av foreldrenes alkoholmisbruk. juleøltester er gøy, de sistnevnte er ikke. så jeg vil bare avslutte med å si at santa clausthaler er veldig veldig godt, og ikke minst veldig veldig billig (koster 5 kroner). det er sikkert noen som vil argumentere mot dette, «alkofri øl vil aldri smake like godt», men man kan vel ikke argumentere mot minimering av bakrus pluss sparing av penger? 

2012-12-17 19.51.27

2 kommentarer