25/01/2016 06:48 · australia

mackay

M0176nå har jeg vært her i mackay i fem dager. så langt går alt på skinner, og jeg bekymrer meg for om det rett og slett går for bra? vertene mine her er veldig entusiastiske for prosjektet mitt og har uoppfordret engasjert seg i hvordan det skal gå best for seg. i kveld skal jeg menge meg med (og forhåpentligvis snakke med) ordføreren på cocktail party, og på lørdag kom jeg i snakk med fire kullarbeidere på den lokale puben (den største antropologiklisjeen av dem alle – check!). jeg får ofte spørsmål om når jeg skal starte forskningen, noe som kanskje er et av de vanligste spørsmålene en antropolog får ute i felten. jeg svarer bare at jeg skal ha mitt første intervju nå til uken, men egentlig forsker jeg hele dagen. dataene får jeg inn hele tiden, noe som gjør at jeg også bruker store deler av dagen på å skrive notater. man vet ikke helt hva man kommer til å bruke før man kommer hjem, og da har jeg heldigvis et år på å bearbeide dataene.

man vet ikke på forhånd hva som møter en i felten. selv om vi har brukt et halvt år på å forberede oss og utformet en prosjektskisse er man aldri fullstendig forberedt. man kan ønske å undersøke en befolknings forhold til the great barrier reef og den planlagte kullmineutbyggingen – og så oppdager man at folk faktisk ikke er så opptatte av situasjonen du ønsker å studere. til nå later det heldigvis ikke til at det er slik i mackay. det er derimot færre kullarbeidere her enn jeg forutså; mackay har opplevd en kraftig økonomisk nedgang og så mye som 7000 kullarbeidere har flyttet de siste årene. dette påvirker prosjektets fokus, men det er også interessante data i seg selv.

så hva jeg driver med her nede er deltagende observasjon. jeg er både en flue på veggen, observerer og noterer, og deltar der jeg får mulighet. hva jeg opplever hver dag går ned i notatboka. det er en kunst i seg selv å huske hva folk sier uten en opptaker, men så langt går det fint. til forskjell fra andre samfunnsvitenskaper er deltagende observasjon vår hovedmetode. det er også vår forte: for å forstå en gruppe mennesker må man se på dem med en lupe, være med dem og leve det livet de lever; man kan ikke pakke ned sakene sine etter én dags runde med intervjuet og tro man kan påvise banebrytende funn. dette er selvfølgelig en forenkling og er avhengig av hva man studerer, men med antropologiens mål om å studere det særegne for så å se om det kan si noe om helheten må man ned på bakkenivå. med gruppeintervjuer og statistikk får man ikke tak i de sammen data som ved et langvarig feltarbeid. riktignok har jeg to planlagte intervjuer senere i uken og disse håper jeg først og fremst vil gi meg en pekepinn på hva som vil være interessant å vektlegge videre, og også at det kan være en døråpner til andre mennesker jeg kan møte.

samtidig må jeg påpeke at med et feltarbeid på masternivå kan man heller ikke forvente å oppdage noe banebrytende. man må erkjenne at det meste allerede er gjort. et feltarbeid i en mastergrad kan ses mer på som å ta et fagbrev; et fagbrev i den antropologiske metode. etter mastergraden kan man videreføre metoden hvor enn man ønsker å jobbe, om det så er videre på en doktorgrad, i felten med leger uten grenser eller i utenriksdepartementet (for å nevne de mest «stereotypiske» karrierene antropologer er kjent til å få).

utdrag fra prosjektskissen kommer!

2 kommentarer

2 Comments

  • Reply shyrocco 25/01/2016 13:27 at 13:27

    Spennende! kan me få ein runde med ølsmaking? mye spennende australsk øl hehe. sorry, off topic.

  • Reply Atle Sivertsen 01/02/2016 16:47 at 16:47

    Ok, I am with, legges inn som fast lesning, keep it comming:-)

  • Leave a Reply