Monthly Archives

mai 2016

20/05/2016 02:18 · australia

australia day

dette innlegget skulle skrives i anledning norges nasjonaldag; men det ble ikke publisert da, for jeg var selvfølgelig altfor opptatt med å skåle med meg selv på stranden.

13239916_10154048674947254_2085655686566531424_n

jeg har opplevd australia day, anzac day og 17.mai her nede; og bakgrunnen for dagene og hvordan de feires er ulike. australia day var en våt og ensom affære for min del, og det første søskenbarnet mitt sa da vi så anzac-paraden i sydney var: «ingen synger!» – for er det noe vi gjør på syttende mai er det å synge.

anzac day feires 25.april for å minnes slaget om gallipoli som varte fra april 1915 til januar 1916. det var en blodig affære hvor mer enn ti tusen menn fra australia og new zealand (anzac) døde på den tyrkiske kysten mot den ottomanske styrken. anzac day er en høytidelig affære hvor paradene preges heller av stillhet og ettertenksomhet, og klapping og sporadisk tromming, og gjerne litt sekkepipe, enn korps og bjeller og horn og fløyter og barnesang. dagen er til for å minnes det offeret disse soldatene, og soldater siden, har gjort for landet sitt. den røde valmueblomsten er å ses over hele byen, og ble solgt som pins i alle butikker; dette har blitt symbolet for anzac day da valmueblomsten var en av de første blomstene som sprang ut i blomst under første verdenskrig. i sydney solgte de dessuten rosmarinkvister man kunne ha i dresslommen; jeg er usikker på symbolikken bak.

australia day er på mange måter motparten til anzac day. ingen parader, og tilsynelatende ingen tårer. på denne dagen feires den australske livsstilen; inkludert barbie, tubby og thongs (grilling, øl og flip-flopper). det er piknik i parken og fyrverkeri på kvelden; dagen er til for å feire «hva som er bra med australia og det å være australsk». australia day er 26. januar, og minnes etableringen av den første europeiske bosetningen i port jackson, nå en del av sydney, i 1788. som alle vet har også bosettelsen av europeere i australia innebært blodsutgytelse, og da særskilt blodet til de som allerede bodde der.

hvert år i perioden rundt australia day blomstrer det opp de samme diskusjonene: hvorvidt de skal kvitte seg med dronningen og bli republikk har i alle fall blitt diskutert siden 60-tallet, og diskusjonen om hvorvidt australia ble «bosatt» eller «invadert» ble særlig opphetet, og i noen tilfeller endte det opp med at skolebøker forandret det til invadert. på wikipedia står det at australia day også er kjent som «invasion day», «day of mourning» og «survival day»; som speiler hva som egentlig skjedde i 1788 og videre fremover. i tiden etter at de første europeerne satte føttene sine på australsk jord ble «de som egentlig bodde der», «native australians» eller aboriginere massakrert og fratatt landet sitt; dessuten ble de ikke anerkjent som statsborgere før i 1967.

et annet morsomt forslag var å kalle dagen «dick head day». eller det var ikke så mye et forslag som endickhead-day-e1454353147175 erklæring fra en kaféeier med skiltet han satte utenfor kafeen. det var vel strengt tatt få andre enn meg som fant det morsomt, og som konsekvens fikk han dødstrusler og ble kalt «un-australian», og han kunne dra seg til helvete ut av landet om han ikke likte australia day. skiltet var vel egentlig et stikk i siden til nettopp de australske verdiene som blir feiret på australia day: det er jo for mange bare enda en unnskyldning til å marinere seg godt i alkohol. i norge er vi jo glad i vår champagnefrokost; men jeg vil argumentere for at vi også er veldig glad i barnetogene og å vifte med flaggene og rope gratulerer med dagen til kjente og ukjente. her foregår feiringen først og fremst i egen bakgård, og de som drar på piknik i parken er som oftest de nye landsborgerne som fikk sitt nye pass og statsborgerskap den dagen, og trenger kanskje mest følelsen av det samholdet og mangfoldet som offisielt skal feires på australia day.

begrepet «un-australian» ligger løst og blir kastet rundt nesten hver dag i en eller annen nyhetsartikkel. begrepet er spesielt aktuelt når det kommer til flyktningkrisen. australia har en veldig sterk grensekontroll; og mange ser på dette og australias geografiske plassering som noe av det beste med landet. det er jo en øy! så det er mye vanskeligere for flyktninger å komme hit; likevel er det tusenvis av flyktninger som tar den strabasiøse båtturen til «the lucky country». hva som er «un-australian» i denne konteksten er å gi disse menneskene statsborgerskap. disse flyktningene har hoppet i køen, og det er urettferdig at de skal ta plassen til mennesker som har sittet i flere år og ventet i flyktningleire i ethiopia eller sudan. båtflyktningene ses på som frekke og juksemakere; og det er få som ser desperasjonen bak deres valg om å ta den livsfarlige båtturen. jeg opplever at det er mye motstand mot flyktninger, og til og med immigranter, generelt; til tross for at det er et land bygd opp av immigranter. men det handler jo om hvilke immigranter det er snakk om!

immigration1

White-australia-11frem til 1966 hadde australia en «white australia policy» som betydde at bare immigranter fra europa kunne få statsborgerskap. loven ble etablert i 1901 av frykt for at australia skulle bli «invadert» av kinesere som hadde kommet hit for å jobbe i gullgruvene, men skepsisen og rasismen mot alle andre
enn hvite europeere fantes lenge før loven kom. det var ikke før i 1973 at «det åpne australia» ble praksis; nå kunne folk fra alle verdensdeler søke om statsborgerskap, og de ble ikke lenger akseptert på bakgrunn av rase eller nasjonalitet, men heller for hva de «kunne tilby landet»; og dette har gjort australia til det multikulturalistiske landet det er i dag. det viktigste for at man skal få aksept i samfunnet er at du er villig til å jobbe; at du ikke kommer hit for å sitte på soafen og snylte av godene. dessuten er det veldig greit om du liker øl og sport. immigranter fra land som kan tilby god cuisine blir også lettere akseptert; australiere er glad i mangfold når det kommer gjennom magen.

Skjermbilde 2016-05-20 kl. 02.55.45

https://www.facebook.com/GetUpAustralia/videos/10153427439191455/ – videoklipp

«un-australian» blir også brukt om de som elsker den strenge grensekontrollen; nettopp fordi australia er bygd opp av immigranter. peter dutton, minister for immigrasjon og grensekontroll, ble nettopp kalt rasist på grunn av sine uttalelser om flyktningene som venter i interneringsleiren på manus island (interneringsleiren er forøvrig fordømt av fn for behandlingen av flyktningene). på den ene siden sier han at flyktningene kommer til å stjele jobbene til australiere, på den andre sier han at dette er analfabeter som ikke kommer til å få seg jobb og kommer således til å bli en byrde for alle skattebetalere. det blir valg i australia 2.juli, og grensekontrollen er et hett tema: hvem kan foreslå den strengeste kontrollen?

meet-the-artist-spreading-tolerance-with-1000-posters-1463536951uten å spørre har jeg ved utallige anledninger fått vite at «australia is the best country in the world!» hvorav jeg hver gang forestiller meg at jeg sier «excuse me sir, but in fact, norway happens to be number one on the list over the best countries in the world (australia is in fact second)» – men det gjør jeg selvfølgelig ikke, jeg skåler med og nikker. for de er uten tvil et stolt folk; om det så er aboriginere som er stolt av sin arv, av landet som har gitt dem mat og liv i tusenvis av år, eller om det er vietnamesere som fikk oppleve inkludering og åpenhet da de kom hit som flyktninger under vietnamkrigen, eller rednecks som er stolte av sin sterke grensekontroll og vil beskytte landet sitt fra muslimske flyktninger fordi de er en trussel mot den australske kulturen.

hva som er «australsk» er jo som sagt diskutabelt, og denne kulturdebatten er jo heller ikke fremmed for norge (ref. tybring-gjedde og tajik). men «as long as people behave like us, then there isn’t a problem.» – og jeg må si at som en øldrikkende hvit europeer har jeg det ganske godt i australia; cheers!

(men cricket!? jeg hadde nok aldri fått full innpass her nede, for cricket kommer jeg aldri til å forstå vitsen av.)

0 kommentarer
04/05/2016 10:23 · vin

wine wednesday 5

som jeg skrev i mitt aller første wine wednesday-innlegg så har jeg ikke peiling på vin, og som en unnskyldning til å lære mer ville jeg skrive en serie med innlegg om vin. jeg har ikke blitt så mye klokere siden den gang, men jeg er like glad i vin, så vi kjører på med et nytt innlegg. jeg har tatt meg pause fra feltarbeidet og er nå på tur med søskenbarnet mitt i tre uker. den først uken tilbrakte vi i auckland, og i følge min nyinnkjøpte bok ”the 24-hour wine expert” finnes det ikke noen stoltere vinnasjon enn kiwiene. så da måtte det smakes; og rett utenfor auckland ligger waiheke island med ikke mindre enn 24 vingårder. vi dro til stonyridge vineyard som ifølge the guardian er en av de topp ti beste vingårdene i verden. uten å personlig kunne bekrefte det minner vingården om sør-frankrike på grunn av deres oliventrær, rader av fargerike vinranker og pittoreske utsikt. de er også kjent for sin prisvinnende rødvin ”stonyridge larose”.

DSCN4414

ved ankomst fikk vi utdelt en meny av hvilke viner man kunne smake og ble fortalt at tre viner var det anbefalte antallet; drakk man mer kunne man, gud forby, bli beruset med påfølgende dårlig dømmekraft. som nordmann med høy toleranse slang jeg på en ekstra vin; en smak er tross alt bare noen få dråper i bunnen av et glass. det er veldig sjelden at jeg kjøper hvitvin, noe som også reflekteres i smaksutvalget mitt; jeg bestilte tre røde og én hvit: pinot gris og pinot noir fra sentral-otago, og shiraz og larose fra stonyridge. sistnevnte er en salig blanding av ulike druer: cabernet sauvignon, malbec, merlot, petit verdot, cabernet franc og carménère. prisen per smak lå på 18 kroner, mens larose kostet 115 kroner; et glass 315 kroner og en flaske kostet mellom 1500 og 3200 kroner; avhengig av hvilken årgang man kjøpte.

av røde druer er kiwiene mest kjent for sin pinot noir, men først og fremst er new zealand en hvitvin-nasjon. de har hatt stor suksess med den brukervennlige sauvignon blanc-druen, spesielt i marlborough-regionen. deres sauvignon blanc er ikke bare populær blant kiwiene, men også blant briter og australiere. sauvignon blanc passer særskilt godt til klimaet i new zealand da denne druen blir fortere moden i varmere klima; og da mister den sin karakteristiske lukt. så om du skal på polet og vil prøve deg på en ”new world”-vin er sauvignon blanc fra new zealand et trygt valg.

nå dro vi riktignok på en vingård som ikke produserer sauvignon blanc, dessuten er den mest kjent for sine rødviner. ut ifra hvilke rødviner jeg hadde bestilt ble jeg anbefalt å velge en pinot gris som komplementær hvitvin, og den måtte selvfølgelig smakes først. det ble en fallen angel pinot gris med årgang 2015. den skulle være perfekt for en varm sommerdag; det er riktignok høst i new zealand nå, men for to nordmenn var dette en sommerdag. jeg klarer ikke gjenkjenne hva en vin lukter eller smaker uten å ha fasiten foran meg; så av pære, sitrus og mandel som skulle være tilstedeværende i vinen var det sistnevnte som var mest fremtredende for meg; den smakte marsipan! den var veldig god, og jeg forstår nå hvorfor new zealand er en hvitvinnasjon. i etterkant angret jeg på at jeg ikke hadde valgt flere hvitviner da vinsmakingen gikk nedover etter denne.

DSCN4403

jeg er ingen fan av pinot noir-druen; den er litt anonym for min smak. jeg har prøvd meg på et par pinot noir i australia, men har blitt skuffet hver gang. det er ikke det at den ikke er god, en rødvin skal være korket for at jeg ikke skal like den, men jeg foretrekker de mer krydrete og varme druene, som shiraz eller tempranillo, foran pinot noir. forventningen min var ikke høy da jeg skulle smake fallen angel pinot noir fra 2014, men jeg var veldig entusiastisk over å skulle gi den en sjanse. beskrivelsen var lang og detaljert, men jeg klarte egentlig ikke gjenkjenne så mye av hva som stod foruten at den hadde en forholdsvis god lengde på smak. etter et par slurker var konklusjonen: en god pinot noir; altså midt på treet. jeg var veldig klar for neste vin: en 100% shiraz.

shirazen var oppkalt etter stonyridge sin trofaste hund norton; derav navnet faithful. norton ble 13 år gammel og døde i 2010, og han blir husket gjennom en vin med smak av eik og moden frukt. som en shiraz-fantast ble jeg ganske skuffet, den var like kjedelig som pinot noiren. god, men ikke minneverdig; som er trist med tanke på at den er lagd med den hensikt.

hva jeg ble mest skuffet over under vinsmakingen var larose. i 1987 ble den kåret til new zealands beste vin noensinne, og i 2011 vant 2006-årgangen en blindtest med 97 poeng av 100 mulige utført av australias største vinmagasin winestate. nok en gang; det var en god vin, men langt ifra den beste jeg har smakt. jeg tviler på at det var fordi jeg drakk 2014-årgangen og ikke 2006 som var problemet; det ligger nok hos meg på en eller annen måte. for det første liker jeg rødvinen varm; jo varmere vinen er jo flere molekyler blir frigitt og mer aroma vil den ha. denne vinen luktet og smakte lite; enten fordi jeg brukte for lang tid på smakingen og den stod for lenge i skyggen, eller fordi idealtemperaturen for vinen er lavere enn min egen preferanse. for det andre, jeg er ingen vinekspert. når jeg smaker vin er det som mange ganger nevnt det viktigste (og eneste?) spørsmålet: er den god eller mindre god? for ”eksperter” er det så utrolig mange andre krav som inngår i avgjørelsen. men som min nye vinbok skriver ”det finnes ikke noe rett eller galt hva gjelder vinnytelse. (…) det er opp til deg, ikke din såkalte ”vinekspert” venn å bestemme om du liker det eller ei”. det var for øvrig ganske heldig at jeg ikke ble begeistret over vinen, hvis ikke planla jeg å dra derfra 3200 kroner fattigere; nå kan jeg heller brenne 50 kroner på en fantastisk australsk shiraz på liquor land; mer om den senere.

0 kommentarer