04/05/2016 10:23 · vin

wine wednesday 5

som jeg skrev i mitt aller første wine wednesday-innlegg så har jeg ikke peiling på vin, og som en unnskyldning til å lære mer ville jeg skrive en serie med innlegg om vin. jeg har ikke blitt så mye klokere siden den gang, men jeg er like glad i vin, så vi kjører på med et nytt innlegg. jeg har tatt meg pause fra feltarbeidet og er nå på tur med søskenbarnet mitt i tre uker. den først uken tilbrakte vi i auckland, og i følge min nyinnkjøpte bok ”the 24-hour wine expert” finnes det ikke noen stoltere vinnasjon enn kiwiene. så da måtte det smakes; og rett utenfor auckland ligger waiheke island med ikke mindre enn 24 vingårder. vi dro til stonyridge vineyard som ifølge the guardian er en av de topp ti beste vingårdene i verden. uten å personlig kunne bekrefte det minner vingården om sør-frankrike på grunn av deres oliventrær, rader av fargerike vinranker og pittoreske utsikt. de er også kjent for sin prisvinnende rødvin ”stonyridge larose”.

DSCN4414

ved ankomst fikk vi utdelt en meny av hvilke viner man kunne smake og ble fortalt at tre viner var det anbefalte antallet; drakk man mer kunne man, gud forby, bli beruset med påfølgende dårlig dømmekraft. som nordmann med høy toleranse slang jeg på en ekstra vin; en smak er tross alt bare noen få dråper i bunnen av et glass. det er veldig sjelden at jeg kjøper hvitvin, noe som også reflekteres i smaksutvalget mitt; jeg bestilte tre røde og én hvit: pinot gris og pinot noir fra sentral-otago, og shiraz og larose fra stonyridge. sistnevnte er en salig blanding av ulike druer: cabernet sauvignon, malbec, merlot, petit verdot, cabernet franc og carménère. prisen per smak lå på 18 kroner, mens larose kostet 115 kroner; et glass 315 kroner og en flaske kostet mellom 1500 og 3200 kroner; avhengig av hvilken årgang man kjøpte.

av røde druer er kiwiene mest kjent for sin pinot noir, men først og fremst er new zealand en hvitvin-nasjon. de har hatt stor suksess med den brukervennlige sauvignon blanc-druen, spesielt i marlborough-regionen. deres sauvignon blanc er ikke bare populær blant kiwiene, men også blant briter og australiere. sauvignon blanc passer særskilt godt til klimaet i new zealand da denne druen blir fortere moden i varmere klima; og da mister den sin karakteristiske lukt. så om du skal på polet og vil prøve deg på en ”new world”-vin er sauvignon blanc fra new zealand et trygt valg.

nå dro vi riktignok på en vingård som ikke produserer sauvignon blanc, dessuten er den mest kjent for sine rødviner. ut ifra hvilke rødviner jeg hadde bestilt ble jeg anbefalt å velge en pinot gris som komplementær hvitvin, og den måtte selvfølgelig smakes først. det ble en fallen angel pinot gris med årgang 2015. den skulle være perfekt for en varm sommerdag; det er riktignok høst i new zealand nå, men for to nordmenn var dette en sommerdag. jeg klarer ikke gjenkjenne hva en vin lukter eller smaker uten å ha fasiten foran meg; så av pære, sitrus og mandel som skulle være tilstedeværende i vinen var det sistnevnte som var mest fremtredende for meg; den smakte marsipan! den var veldig god, og jeg forstår nå hvorfor new zealand er en hvitvinnasjon. i etterkant angret jeg på at jeg ikke hadde valgt flere hvitviner da vinsmakingen gikk nedover etter denne.

DSCN4403

jeg er ingen fan av pinot noir-druen; den er litt anonym for min smak. jeg har prøvd meg på et par pinot noir i australia, men har blitt skuffet hver gang. det er ikke det at den ikke er god, en rødvin skal være korket for at jeg ikke skal like den, men jeg foretrekker de mer krydrete og varme druene, som shiraz eller tempranillo, foran pinot noir. forventningen min var ikke høy da jeg skulle smake fallen angel pinot noir fra 2014, men jeg var veldig entusiastisk over å skulle gi den en sjanse. beskrivelsen var lang og detaljert, men jeg klarte egentlig ikke gjenkjenne så mye av hva som stod foruten at den hadde en forholdsvis god lengde på smak. etter et par slurker var konklusjonen: en god pinot noir; altså midt på treet. jeg var veldig klar for neste vin: en 100% shiraz.

shirazen var oppkalt etter stonyridge sin trofaste hund norton; derav navnet faithful. norton ble 13 år gammel og døde i 2010, og han blir husket gjennom en vin med smak av eik og moden frukt. som en shiraz-fantast ble jeg ganske skuffet, den var like kjedelig som pinot noiren. god, men ikke minneverdig; som er trist med tanke på at den er lagd med den hensikt.

hva jeg ble mest skuffet over under vinsmakingen var larose. i 1987 ble den kåret til new zealands beste vin noensinne, og i 2011 vant 2006-årgangen en blindtest med 97 poeng av 100 mulige utført av australias største vinmagasin winestate. nok en gang; det var en god vin, men langt ifra den beste jeg har smakt. jeg tviler på at det var fordi jeg drakk 2014-årgangen og ikke 2006 som var problemet; det ligger nok hos meg på en eller annen måte. for det første liker jeg rødvinen varm; jo varmere vinen er jo flere molekyler blir frigitt og mer aroma vil den ha. denne vinen luktet og smakte lite; enten fordi jeg brukte for lang tid på smakingen og den stod for lenge i skyggen, eller fordi idealtemperaturen for vinen er lavere enn min egen preferanse. for det andre, jeg er ingen vinekspert. når jeg smaker vin er det som mange ganger nevnt det viktigste (og eneste?) spørsmålet: er den god eller mindre god? for ”eksperter” er det så utrolig mange andre krav som inngår i avgjørelsen. men som min nye vinbok skriver ”det finnes ikke noe rett eller galt hva gjelder vinnytelse. (…) det er opp til deg, ikke din såkalte ”vinekspert” venn å bestemme om du liker det eller ei”. det var for øvrig ganske heldig at jeg ikke ble begeistret over vinen, hvis ikke planla jeg å dra derfra 3200 kroner fattigere; nå kan jeg heller brenne 50 kroner på en fantastisk australsk shiraz på liquor land; mer om den senere.

0 kommentarer

No Comments

Leave a Reply