Browsing Category

disney

17/08/2015 10:55 · disney, kultur

Disneyland og Watergate

jean baudrillard er en av de mest kjente, men også mest radikale, postmoderne tenkerne som har levd og en av hans kanskje mest kjente teorier er den om verden som en simulert virkelighet. med begreper som simulacrum og hyperrealitet undersøkte han forholdet mellom virkelighet, symboler og samfunn. man trengte nye begreper for å forstå de skiftende prosessene i overgangen fra det moderne til det postmoderne samfunnet. med en ny tid forsvant relevansen av de tidligere begrepene, og man måtte finne nye for å forstå implikasjonene av de nye teknologiene, de framvoksende formene av kultur og identitet og global kapitalisme i det nittende århundre. jeg skal nå presentere noen eksempler baudrillard bruker for å legge frem nærværet av simulacrum og hyperrealiteten i dagens samfunn, og samtidig påpeke konsekvensene av at disse er tatt for gitt.

 «…the simulacrum is never that which conceals the truth—it is the truth which conceals that there is none. the simulacrum is true.»

db0caf04c034d45e7c22fc0b44f26764for baudrillard forelå det et brått skille mellom det moderne og det postmoderne samfunn. dette bygger på en idé om at det foreligger viktige forandringer i samfunnet hvor økonomien, kulturen, kunsten, og vårt daglige liv krever nye teorier og måter å se verden på. ifølge ham var moderne samfunn sentrert rundt produksjon og konsum av varer, mens i postmoderne samfunn er de sentrert rundt simulering. hvor flere av de store sosiologiske tenkerne, som for eksempel durkheim, weber og parsons, mente at sosial differensiering og økende arbeidsdeling var viktige kjennetegn ved det moderne samfunn, mente baudrillard at det postmoderne samfunn er preget av dedifferensiering som innebar en ”kollaps” av distinksjoner. i det postmoderne oppløses alle tidligere grenser og distinksjoner og de mister sin makt, dette gjelder for eksempel klasse, kjønn og politikk. makten i det moderne samfunn kunne være totalitær, jmf. f.eks. nazisme og stalinisme, men i det postmoderne trenger ikke ideologien å være brutal, men heller en kamuflert løgn; gjennom simulacrum.

i det moderne var det tatt for gitt at av en kopi forelå det en original, men i det postmoderne er ikke denne koblingen nødvendig. i det postmoderne er det duplikater som representerer virkeligheten. simulacrum oppstår når distinksjonen mellom representasjon og virkelighet, mellom tegn og det de refererer til i den virkelige verden, bryter sammen.  baudrillard argumenterte for at distinksjonen mellom original og kopi har blitt ødelagt på grunn av masseproduksjon. ifølge baudrillard er simulacrum nå det organiserende prinsippet i samfunnet, og ikke lenger den politiske økonomien. makten er ikke lokalisert i institusjoner, og ei heller i økonomien, men i koder og simulering.

reelle erfaringer forsvinner til fordel for en fullstendig relativitet, og det er heller tegn og koder som konstituerer det reelle. virkeligheten blir overflødig og man kommer i en hyperrealitet hvor bilder formerer seg med hverandre, uten referanse til virkelighet eller mening. i stedet for å fokusere på forholdet mellom virkelighet av objekter og tegn som forsøker å representere eller tildekke dem, er grensene mellom virkelighet og virtuell virkelighet uklart; om ikke fullstendig forsvunnet. fakta og fiksjon blir blandet i hop, og distinksjonen mellom dem oppleves verken som tydelig eller betydningsfull. vi lever i en hyperrealitet når vi ikke lenger kan skille mellom hvilken realitet vi er i, og den falske verdenen virker mer virkelig enn virkeligheten.

”disneyland is there to conceal the fact that it is the ’real’ country, all of ’real’ america, which is disneyland (just as prisons are there to conceal the fact that it is the society in its entirety, in its banal omnipresence, which is carceral). disneyland is presented as imaginary in order to make us believe that the rest is real, when in fact all of los angeles and the america surrounding it are no longer real, but of the order of the hyperreal and of simulation. it is no longer a question of a false representation of reality (ideology), but of concealing the fact that the real is no longer real.” 

baudrillard bruker disneyland og watergate-skandalen som eksempler på ”store løgner” som fungerer ideologiserende i sin tid. disneyworld i florida og disneyland i california er perfekte modeller av simulering. mellomklassen drar nærmest på pilgrimstur til disse utopiene for å dekke sine ekte behov i det kapitalistiske samfunnet. disneyland er et simulacrum av et idealisert amerika; en kopi uten en original. de forskjellige parkene som ”marine world, ”magic mountain” og ”enchanted village” viser til ulike historiske epoker og samfunn, og understreker at det foreligger et tydelig skille mellom virkelighet og den forestilte verdenen. men dette skillet er samtidig et forsøk på å skjule at det ikke foreligger noen forskjell. disneyland lar deg ikke være et barn; men skjuler at du er et barn. dessuten skjuler disneyland at vi bor i et gjennomsyret kommersialisert samfunn, hvor konsum står som et av dets fremste konsekvenser.

0be334b1c7db9f71f9e006da1f7fb568watergate-skandalen er ifølge baudrillard en lignende illusjon som disneyland. watergate utgjorde ikke noen skandale, men en mørklegging av noen andres uuttalte skandale. fordi watergate-skandalen ble oppdaget så tror man på at det onde kan avdekkes og rettferdighet oppnås. det hele var en iscenesettelse som skjulte politikkens egentlige urettferdighet. for baudrillard er ikke watergate unntaket, men regelen. baudrillard har også senere tatt for seg historiske hendelser som eksempler på tilstedeværelsen av simulacrum i det amerikanske samfunn. i the gulf war did not take place fra 1995 la baudrillard frem en teori om at golfkrigen mellom 1990 og 1991 ikke var ekte; den var kun en medieskapt illusjon. golfkrigen hadde aldri funnet sted ettersom ingen av sidene vant og ingenting ble endret i irak. han kommenterte også terrorangrepene mot usa 11. september 2001, og til forskjell fra golfkrigen som var en «ikke-hendelse» var terrorangrepet en «absolutt hendelse». det representerte ingen krig mellom samfunn eller religion, men det var en symbolsk reaksjon på den teknologiske og politiske ekspansjonen av kapitalistisk globalisering. baudrillard mente at noen ønsket å dikotomisere det som en usa-islam-konflikt for å skape en illusjon av synlig konfrontasjon og en løsning basert på bruk av militærmakt.

i følge baudrillard lever vi i en postmoderne verden, og i det postmoderne samfunn er ikke makt idealisert, men simulert; den er konstruert rundt tegn. simulacrum fremstår nærmest som den verste form for ideologi, fordi den viser to virkeligheter samtidig; en spektakulær og en normal virkelighet. baudrillard argumenterte for at tilstedeværelsen av disse simulerte virkelighetene har en ideologiserende effekt, og det er nærmest umulig å være seg bevisst disse tatt-for-gitte maktforhold. virkeligheten som spektakulær finner man eksempler på overalt, jmf. disneyland og watergate, noe som gjør oss ute av stand til å være effektive «motstandere» av makten.

denne teksten er en omskriving av deler av min egen eksamensoppgave i faget mevit2110, fra våren 2013.

bilder flyergoodness robin luahiwa kilder baudrillard, jean (1994) ”the precession of simulacra”, gjengitt i durham, m.g. og kellner, d.m. (2012) media and cultural studies. keyworks. chicester: wiley –blackwell – durham, m.g. og kellner, d.m. (2012) media and cultural studies. keyworks. chicester: wiley –blackwell – wikipedia «jean baudrillard»

 

0 kommentarer
06/08/2015 15:22 · disney, kultur

pocahontas

pocahontas svart mindre
i år har pocahontas 20-årsdag! da disney-filmen kom ut 23. juni 1995 skapte den kontroverser på grunn av de historiske frihetene de hadde tatt seg, og i dag er få ukjent med det faktum at pocahontas skjebne var en ganske annen enn den disney fremstilte. samtidig var filmen positivt revolusjonerende på flere sett.

pocahontas var den første disney-filmen som var basert på en historisk person; og med det lå det et stort ansvar. i disneys tilfelle gikk ønsket om å lage en overbevisende romantisk fortelling fremfor historisk korrekthet. disney-filmen skildrer møtet mellom en indiansk kvinne og en engelsk sjømann ved navn john smith, og det utarter seg som den klassiske romeo og juliet-fortellingen hvor to personer finner kjærlighet på tvers av to grupper som hater hverandre. idet john smith skal bli henrettet av en av indianer-høvdingene hiver pocahontas seg foran ham og redder livet hans. ifølge john smiths egne notater er dette et historisk faktum, pocahontas gikk i mot sin egen klan for å redde en engelskmann, men hun var bare barnet da dette skjedde. smith og pocahontas hadde et vennskap, ikke noen stor kjærlighet. den kom ikke før senere da hun giftet seg med john rolfe i 1614 og tok navnet lady rebecca rolfe. angivelig førte dette ekteskapet til seks år med fred mellom kolonistene i jamestown og powhatan-klanene, en tid kalt «the peace of pocahontas».

ser man bort i fra at disney fremstilte pocahontas som en ung kvinne, i stedet for en ti-årig pike som hun egentlig var, skal disney ha klart å få andre aspekter riktig. både utformingen av fortet til engelskmennene og powhatan-klanens bosted er visstnok autentisk fremstilt, og de fanger tidsånden rundt opprettelsen av jamestown, fiendtligheten mellom indianerne og nybyggerne inkludert. smith kom til amerika under ledelsen av john ratcliffe sammen med en rekke andre engelskmenn for å kolonisere og finne gull. filmen var oppsiktsvekkende i det at den la stor vekt på å skildre de engelske nybyggerne som griske plyndrere som var ubarmhjertelige både mot naturen og befolkningen. de var villige til å drepe indianerne i søket etter det ikke-eksisterende gullet, og som en barnefilm er dette en grei introduksjon til å lære mer om overgrepene som ble gjort mot indianerne. det eneste «gullet» de finner er mais, og pocahontas forstår ikke hva det er de egentlig leter etter. for henne er mais like mye verdt som gull, og med sangen «colours of the wind» viser hun smith at det finnes andre verdier enn de rent materielle. med «du tror du eier jorden som du trår på» og «jeg vet at hvert tre og hvert vesen, har et liv, har en mening, er til gagn» viser pocahontas seg som den rene miljøforkjemperen.

pocahontas rosa mindre

utgivelsen av pocahontas markerte et skille hos disney: 58 år etter suksessen med deres første fullengdefilm snøhvit og de syv dvergene hadde de for første gang en sterk kvinnelig protagonist. sammenlignet med de foregående kvinnelige skikkelsene som var passive og naive karakterer, så hadde pocahontas en sterk egenvilje. til forskjell fra belle som blir satt i fangenskap av udyret før hun til slutt ser hans gode side, eller ariel som forelsker seg med prins eric ved første blikk, og aurora som ser ut til å akseptere at hennes ekteskap er arrangert, så er pocahontas egenrådig i sitt valg av partner. hun motsier sin fars ønske om at hun skal gifte seg med kocoum, fordi han er «for seriøs», og selv om hun er usikker på hva hun skal velge, og rådfører seg med et tre i prosessen, ender hun opp med å følge sitt hjerte. men selv om hun velger smith over kocoum, velger hun også stammen sin over smith igjen; hun blir ikke med smith tilbake til england. i stedet for å ofre noe for kjærligheten, som ariel som mister stemmen sin og belle sin frihet, så velger pocahontas sin identitet og arv i stedet.

disney har fått utrolig mye kritikk for sine svake kvinnelige roller opp gjennom årene. selv om pocahontas’ styrke og tapperhet er egenskaper som disney også senere ga til mulan i 1998, som forkler seg som en mann slik at hun kan gå til krig i stedet for hennes eldre far, så tok det etter mulan hele 11 år før det igjen kom en film med en sterk kvinnelig protagonist. prinsessen og frosken ble både hyllet og kritisert da den kom ut, men den ble starten på en bølge av flere filmer med selvstendige kvinner: tangled, brave og ikke minst frozen fra 2013 som er den mest innbringende animerte filmen gjennom tidene. hvorvidt elsa, rapunzel eller merida hadde blitt til uten pocahontas kan man ikke vite, men det er ingen tvil om at pocahontas banet vei for dem. selv om mye av fokuset rundt utgivelsen av pocahontas handlet om disneys feilaktige portrettering av en historisk kvinne – så kan man se i retrospektiv at det var en revolusjonerende film som markerte et vendepunkt for disney. nå, 20 år senere kan man se dens innvirkning i den nye bølgen av animerte disney-filmer.

kilder: the real pocahontas + bio + innlegget er delvis basert på artikkelen til sophie gilbert, les mer på in defense of pocahontas: disney’s most radical heroine

0 kommentarer