Browsing Category

essay

16/12/2015 17:16 · essay, hverdag

riste

jeg har en sykdom. denne merker jeg ikke noe til i hverdagen foruten at jeg må ta medisiner morgen og kveld. dessuten må jeg være ekstra påpasselig på å leve «sunt»; ha gode søvn- og matrutiner og begrense alkoholinntaket mitt. dette var jeg forholdsvis dårlig på før inntil litt mindre enn et år siden. da jeg var på min årlige legesjekk fortalte jeg legen min at noen ganger, etter et høyt alkoholkonsum og lite søvn dagen før, var jeg redd for å lukke øynene i frykt for å få et anfall. jeg har venstresidig temporallaps-epilepsi, noe som for meg innebærer at jeg kan få risteanfall idet jeg holder på å sovne. legen min spurte meg hva jeg var aller mest redd for, og jeg svarte at det er å få et anfall. det han sa jeg burde være aller mest redd for er å dø.

det er ikke stor risiko for å dø av et risteanfall, ikke så mye av anfallet, men konsekvensene (om man for eksempel faller eller slår seg på noe), men det er ikke akkurat bra for kroppen heller. for de som har sett et risteanfall kan man forstå at kroppen er under enormt mye press, og etterpå føler man seg verre enn den verste bakrusen du kan tenke deg. jeg vet ikke om dette er likt for alle med denne typen epilepsi, men slik føles det i alle for meg; og det er ikke noe jeg har lyst til å oppleve igjen.

av den grunn har det siste året vært preget av lite uteliv og korte fester. en til to alkoholenheter skal ikke ha noen triggende effekt på epilepsien, så jeg har forsøkt å holde meg til dette og maks fire enheter. jeg har aldri vært den største festløven, men jeg tok stolthet i å kunne drikke menn på 90kg under bordet og mente at en god fest betydde at man la seg klokken fem. jeg har altså måttet gjøre en stor endring i tankesettet mitt. etter et par øl kommer tørsten etter mer, og energien til å kjøre på hele natten øker proporsjonalt med antall enheter. dette gjorde at jeg også brukte alkohol for å klare meg gjennom netter med skolearbeid og innleveringer. flere netter i strekk kunne jeg sitte oppe og skrive til morgengry. det ga positive resultater karaktermessig, men det var hardt for kroppen, og jeg følte til tider at jeg var på nippen til å få et anfall.

å endre innstilling var ikke lett; det tok tid. hvem som helst som har måttet gjøre en livsstilsendring kan relatere til dette. jeg måtte temme impulsen om å ta en øl til for å «holde ut». en bivirkning av å holde seg til to enheter er nemlig at jeg ikke klarer eller har lyst til å «holde ut» til klokken fem. å drikke alkohol under hjemmeeksamen sluttet jeg med for nesten to år siden, men å slutte å skrive hele natta var vanskelig når det for meg var det som måtte til for å få toppkarakter. mangel på søvn står nemlig like høyt oppe på lista over anfallstriggende faktorer som alkoholkonsum, så jeg har dette året valgt å prioritere helsa over karakterer. hva skal man med gode karakterer hvis det gjør deg syk?

september 2013: bitt og blod i munnen etter mitt tredje anfall.

september 2013: bitt og blod i munnen etter mitt tredje anfall.

jeg har bare hatt tre (registrerte) anfall i mitt liv; det første fikk jeg da jeg var sytten år. det er ikke helt klart hva som gjorde at jeg fikk dette anfallet, men med tanke på nevnte triggerfaktorer så var det nok mangel på søvn. jeg satt også på videregående oppe til fire om natten og skrev på innleveringer, og den ene gangen gikk det så langt at jeg hallusinerte. man må ha to anfall for å få diagnosen epileptiker; flere mennesker kan få et risteanfall i løpet av livet uten at de er epileptikere. det tok tre år før jeg fikk mitt andre anfall, og i mellomtiden levde jeg som «alle andre»; jeg tenkte aldri på at et anfall kunne skje meg igjen. jeg fikk mitt tredje anfall da jeg var 22 år, og både det andre og tredje kom etter  en lang natt med mye alkohol, og anfallet kom idet jeg holdt på å sovne. jeg har alltid vært ubevisst når det skjer og har derfor aldri «opplevd» anfallene mine selv; at jeg har hatt et anfall får jeg vite av den som har vært nær meg når det skjedde. det er også derfor jeg skriver «registrerte» anfall, for det kan være en mulighet for at jeg har fått anfall når jeg har vært alene uten at jeg vet om det.

å kutte ned på både antall og lengden på fester har vært ambivalent. jeg opplever at det ikke er sosialt akseptert å dra hjem klokka tolv om man ikke skal tidlig på jobb dagen etter. det er dette jeg har funnet mest vanskelig det siste året, å si at jeg ikke kan bli litt lenger, og jeg har derfor endt opp med å fortelle flere løgner for hvorfor jeg vil dra hjem. alle har forståelse for sykdommen, men i festens hete er det lett å glemme, dessuten føles det unødvendig å si til alle at jeg har epilepsi. jeg vet også hvor takknemlig en vert kan være når gjestene blir til langt på natt. når jeg selv har hatt bursdagsfest på en onsdag og gjestene ble til klokken seks føler jeg at jeg må svare med samme mynt. dessverre har jeg ikke flere mynter igjen å gi. men noe av det mest positive har vært hvordan dagen derpå kan nå være som hvilken som helst annen dag, og med tanke på dødsangsten min så har jeg ikke lyst til å bruke flere dager i mitt «korte» liv på å føle meg forferdelig frivillig. å spise ostepop og å ha netflix-maraton kan jeg jo gjøre når som helst.

jeg vil langt i fra fordømme de som får i seg ni enheter på en kveld, og hadde det ikke vært for sjokkbeskjeden fra legen min hadde jeg helt sikkert fortsatt gjort det samme (ja, jeg presterte dessverre én gang å få i meg ni pils på én kveld). jeg har forøvrig blitt vant til å veksle mellom ringnes og munkholm, og sistnevnte gir faktisk samme «utholdende» effekt som førstnevnte. en hel kveld med munkholm funker derfor også fint. det er mange som er med på fest til langt på morgenkvisten uten alkohol, men jeg er ikke helt der; jeg vil hjem og sove mine åtte timer.

postskriptum: det hender at jeg blir ute til langt på natt, og det kan hende at jeg en gang i fremtiden drikker mer enn jeg burde, men det er helt ok – det er bare mindre ok for meg enn for andre.

postskriptum 2: nå som det er jul er det mye fokus på alkohol, både det positive og det negative. på nettaviser kan man lese om juleøltester, konsekvensene av et alt for fuktig julebord og hvor mange barn som gruer seg til jul på grunn av foreldrenes alkoholmisbruk. juleøltester er gøy, de sistnevnte er ikke. så jeg vil bare avslutte med å si at santa clausthaler er veldig veldig godt, og ikke minst veldig veldig billig (koster 5 kroner). det er sikkert noen som vil argumentere mot dette, «alkofri øl vil aldri smake like godt», men man kan vel ikke argumentere mot minimering av bakrus pluss sparing av penger? 

2012-12-17 19.51.27

2 kommentarer
07/05/2015 15:58 · essay, kultur

sorg

noen ganger skulle jeg ønske at det fantes en manual for hvordan man skal leve. eller, i alle fall for hvordan man skal oppføre seg i ulike sosiale situasjoner. hvordan avslår man en invitasjon, hvem skal man hilse på i brorens bryllup og hva sier man til noen som nettopp har mistet bestefaren sin? slike ting skal komme naturlig, men de gjør ikke alltid det, og jeg er uansett alltid redd for om reaksjonen min var riktig eller ei. og med riktig mener jeg hva samfunnet mener er akseptabel oppførsel.

det nærmeste jeg har kommet en slik livsmanual er kanskje boken «skikk og bank» som dnb ga ut for et par år siden. en bok for dem som nettopp har flyttet hjemmefra og som forteller deg om man skal starte med den ytterste eller innerste gaffelen og hvor lenge man skal koke egget for å få det til å smile. men det står ingenting om hvordan man sørger riktig. takk gud for det, kan man si, det hadde vært stress med regler for det også. men det gjør det også vanskeligere; det usagte skal man jo bare vite sånn helt uten videre.

sorg er en naturlig reaksjon på tap av noe eller noen man er glad i. sorg er gjerne først og fremst forbundet med død, men man kan også sørge over tapet av trygghet som følge av en voldtekt, tap av god helse, tap av finansiell sikkerhet eller et brudd med kjæresten. man kan også sørge over noen som fortsatt lever og er høyst tilstedeværende i ens liv, kanskje vedkommende har forandret seg eller gjort noe utilgivelig.

alle har sin egen måte å sørge på heter det, men det foreligger rammer for hvordan man kan sørge individuelt på. å bli utagerende, gjennom raseri eller gråt, er forventet. er man stille er det bekymringsverdig, for da holder man sorgen inni seg, og den kommer til å ta deg igjen før eller siden. det var mange som hadde sterke meninger om anja johansens sorg i etterkant av hennes kjærestes død. alexander dale oen var en kjent og anerkjent svømmer, og av den grunn ble deler av begravelsen hans lagt ut på nett, dette inkluderte johansens begravelsestale. hun ble kritisert for å ikke gråte under talen, og i tiden etter dødsfallet ble hver og en av hennes statusoppdateringer på facebook gransket med lupe; at hun gledet seg til ferien var et bevis på at hun ikke var i sorg.

"You don'r rebound with the Yankee!" - Miranda

«You don’t rebound with the new Yankee!» – Miranda

man har også en tidsfrist for hvor lenge man skal få lov til å sørge. i sex and the city, som er min bibel for kjærlighet- og forholdsspørsmål, sier charlotte at man skal sørge over en kjæreste det dobbelte av den tiden man var sammen. samantha derimot, som er charlottes rake motsetning, oppfordrer til et rebound-knull så raskt som mulig for å komme seg videre i livet. man har også en tidsfrist for hvor lenge man kan sørge over et dødsfall og for når man skal komme seg tilbake på jobb igjen. sorg er jo tross alt noe alle opplever i løpet av livet, så selv om det føles som om man er den eneste i verden som har det så vondt som man har det akkurat der og da så har millioner av mennesker vært i samme situasjon før deg. også disse menneskene har regler og normer for hvordan de skal sørge.

trobrianderøyene, sosialantropologiens vugge, har de et svært intrikat begravelsesritual som bronislaw malinowski først beskrev da han var strandet der under første verdenskrig. ritualene i etterkant av et dødsfall handler egentlig mer om å vise styrken til matrilinjen* enn det å uttrykke sorg. ethvert dødsfall er en trussel mot matrilinjens kontinuitet, og derfor legges det ned masse arbeid i begravelsesritualet for å opprettholde relasjonene som er bygget opp gjennom matrilinjen. jo flere som er tilstede og dess mer gaver som utveksles under begravelsesritualet speiler hvor godt likt den avdøde var og hvor sterke de matrilineære båndene er. matrilineære slektninger har ansvar for begravelsen, men de kan ikke ta på liket eller vise sin sorg offentlig. dette vil være å vise svakhet, noe som er potensielt farlig for matrilinjen. det er de som har mistet «en av sine», og de må konsentrere seg om å sikre at matrilinjen ikke svekkes av dødsfallet. resten av slekten pluss eventuelle venner og allierte kan ta på liket og begraver den avdøde, de kan også sørge offentlig; og jo mer den avdøde var likt jo mer utagerende er dem som sørger. noen måneder etter selve begravelsen er det tid for utveksling av gaver som takk for innsatsen til de som hjalp til med å begrave den avdøde. sorgprosessen er altså veldig utmattende fordi den varer så lenge.

det er lett å se store forskjeller mellom sorgprosesser på trobrianderøyene og i norge, men også likheter. hos trobrianderne handler begravelsesritualet om å bekrefte de sosiale båndene, det gjør det til en viss grad også i norge. mennesker som kanskje ikke møtes så ofte samles for å sørge sammen over tapet av den avdøde. hos trobrianderne er det derimot ikke mye rom for individualitet i et begravelsesritual, og deres individuelle sorg er forbeholdt husets fire vegger. selv om det som sagt finnes usagte regler om hva som er en kulturelt akseptabel sorgprosess her i norge, så er det i alle fall rom for å sørge i offentligheten; om enn bare for en viss periode.

 

*matrilinje vil si at ens avstamning regnes ut i fra de kvinnelige leddene; ens nærmeste slekt er de som er på moren sin side. kan samtidig nevnes at trobrianderne ikke har et matriarkat, men er et patriarkalsk samfunn med mannlige ledere.

kilde Annette B. Weiner: The Trobrianders of Papua New Guinea, 1988 http://www.vg.no/sport/svoemming/oens-kjaereste-foelte-seg-uthengt-i-sorgen-etter-doedsfallet/a/10114225/ http://oslo-psykologene.no/tap-og-sorg/hva-er-sorg

0 kommentarer
03/05/2015 14:46 · essay, identitet, kultur

mindfulness og identitet

eyes

jeg lå på yogamatten min for avspenning og gjorde akkurat det man ikke skal gjøre: jeg tenkte på hvordan jeg skulle komme meg raskest mulig hjem og hva jeg skulle ha til middag. timen hadde allerede gått syv minutter over tiden, og denne dagen hadde jeg ingen tid til overs. yoga skal virke avstressende og gjøre deg fri fra tankene om hverdagens kjas og mas, men hjernen min var absolutt ikke fri.

jeg er en av dem som blir stresset veldig raskt: jeg er utålmodig og jeg irriterer meg over folk som går sakte. for å effektivisere tiden min elsker jeg å lage lister og det gir meg en følelse av mestring når jeg får krysset bort punktene på lista. jeg er også veldig nostalgisk av meg, og rent ofte blander det seg en liten tåre sammen med svetten når spinninginstruktøren setter på linkin park og alle minnene fra tenåringsåra veller innover meg. jeg er fremtidsrettet og opphengt i fortiden min på samme tid, og jeg er rett og slett ikke flink til å fokusere på nuet.

be here now

på samme måte som joggebølgen og aerobicbevegelsen hadde sin storhetstid på nitti- og åttitallet, var mindfulness en av disse farsottene som skylte over landet med stor kraft for et par år siden. av hva jeg har forstått handler mindfulness om å være var på hva som skjer rundt en der og da, og å slippe seg løs fra alle tanker om hva som skal skje neste uke eller hva som skjedde for fem minutter siden. en av instagramkontoene jeg følger, som handler om trening og kosthold, forteller meg også hver morgen at jeg ikke trenger å være et produkt av fortiden min; det er lett å kvitte seg med uvanene sine om man bare vil det nok. men det er skummelt å gi slipp på vaner og uvaner, hvem er man foruten?

erkjennelsen over at det ikke er fortiden men nåtiden som sier noe om hvem man er kan være problematisk å akseptere. dette kan forklare noe av hvorfor kulturdebatten i 2013 ble så opphetet som den ble. på den ene siden stod kulturessensialistene som mente at den norske kulturen var truet, og på spørsmål om hva den norske kulturen er var svaret et sammensurium av fenomener som vafler, knut hamsun og dugnadsånden. hovedpoenget til essensialister er at kultur er en konstant størrelse, og alle påvirkninger utenfor de oppsatte grensene bryter kulturen sakte men sikkert ned til at det ikke er noe igjen av hva kulturen opprinnelig var; og dette er utelukkende negativt! at den norske kulturen alltid har vært et resultat av påvirkninger fra verden utenfor kan de derfor ikke vedkjenne seg, og lukker med dette øynene for at den norske kulturen egentlig bare er en avlegger av den danske.

dette gjelder også identitet. mange ser også på identitet som en konstant størrelse, og tanken om at fortiden holder nøkkelen til hvem du er i dag har produsert frem programmer som tore på sporet og hvem tror du at du er?. det legges frem et premiss om at identiteten er i krise om man ikke har møtt ens biologiske far på den andre siden av kloden. vi blir fortalt at det er røttene våre som er viktige, mens i den globaliserte og omskiftelige verdenen vi lever i i dag er det egentlig føttene som betyr noe; hvor vi går og hva vi opplever har like mye å si, om ikke mer, for hvem man er.

food

jeg har praktisert yoga av og på i over ti år, men har aldri klart å stå på hodet eller rekke bort til tærne mine uten å bøye knærne. jeg gjør yoga av flere grunner, hvorav det å avstresse er en av dem. men å slutte å tenke på mat i avspenningen har jeg aldri klart. hvorfor? er det en del av hvem jeg er som person – noe uforanderlig, min essens? eller kanskje jeg bare ikke vil det nok? sammenlignet med andre mulige livsforandringer så er dette en ganske triviell en, men det gjør det ikke mindre skummelt; hvem er jeg på den andre siden?

bilde:

littleplastichorses.blogspot.com  thecowgills.blogspot.com halfbakedharvest.com

 

3 kommentarer