Browsing Category

identitet

12/10/2015 20:06 · havet, identitet

murener

murener må ikke forveksles med morener; slik naturfaglæreren min gjorde i fjerde klasse da moren min på foreldremøtet fortalte om min store nye interesse. han synes det var en snodig sak å ha så mye entusiasme for, men murener er kanskje ikke så mye bedre? jeg har vært fascinert av havet siden jeg var veldig liten. det er mystisk, bittelitt skummelt og veldig vakkert. det er så mye som er uoppdaget og som vi ikke vet noe om. jeg hadde flere dyr-i-havet-leksika som jeg kunne bruke timer på å lese i. det var haier som tok mest av min begeistring først, og tegneblokkene mine var fulle av hammerhaier. deretter hørte jeg om murener: åler i havet som gjemte seg i hull i sten og rev, og som hvis du svømte forbi dem kunne, helt uoppfordret, hogge til med et dødelig bitt. jeg fikk det for meg at de var et av verdens farligste dyr, på lik linje med komodvaranen som spiste mennesker. du dør ikke nødvendigvis av et murenebitt, selv om du kan ende opp med å miste en kroppsdel – komodovaranen, derimot, har faktisk spist et uvisst antall mennesker.

så jeg vet nå at murener ikke er like farlige som jeg trodde, for de er, som de fleste andre dyr, litt redd for mennesker og prøver å unngå oss. hvorfor prøve seg på et menneske i fullt dykkerutstyr når man kan kose seg med en liten fisk? mennesker, derimot, er litt farlige; i alle fall for seg selv. hvis de blir bitt er det som oftest deres egen feil. hvordan skal den blinde murenen vite at en finger ikke er en pølse?

altså, hvordan kan denne mannen tro at emma er harmløs? man skal ikke skue hunden på hårene, men man ser jo at dette ikke er en hund. emma er fryktinngytende, har skumle øyne og et stort gjefs. hun er ikke et kjæledyr man skal leke med, selv om man har gjort det tyve ganger tidligere. emma kan finne maten sin selv, noe hun også til slutt gjorde.

800px-Pharyngeal_jaws_of_moray_eels.svgmurener er altså tilnærmet blinde, men bruker sin godt utviklede luktesans for å finne mat. de ligger gjemt inni sprekker og koraller, slik at de holder seg skjult
både for farer og byttedyr, og når en uvitende blekksprut flyter forbi hogger den tennene i. murenens farer inkluderer mennesker, barracuda, andre murener og hai, men det finnes også eksempler på murener som spiser hai. hai er egentlig et for stort bytte for murenen, men de har en helt spesiell anatomi som gjør at de kan spise det meste. når de først har bitt i noe, som f.eks. en hai eller tommelen til en dykker, er det tilnærmet umulig å komme seg løs. bittet og kjeven er låst, og så kommer det en ekstra kjeve og drar med seg det murenen har bitt i. murenens hode er alt for smalt til å lage det lille trykket fisker bruker for å svelge mat, og det er kanskje slik murenen har utviklet sin «andre kjeve». denne kalles en pharyngeal-kjeve, og har på lik linje med den første kjeven to rader med sterke tenner. de er det eneste dyret som forskere bekjent bruker denne pharyngeal-kjeven til å fange og holde byttet sitt på denne måten. i science fiction-verdenen derimot, finner man en lignende pharyngeal-karakteristikk hos ridley scotts aliens.

Alienfamilienavnet er muraenidae, og det finnes rundt 200 ulike arter av murener; alle i ulike farger og mønstre, men alle med samme igjenkjennbare karakteristika: lange kropper, stikkende øyne og stor munn. murener finner man hovedsaklig i varme hav og områder med korall, men det finnes også eksempler på murener i ferskvann, som for eksempel gymnothorax polyuranodon. man regner gjerne snyder murenen, anarchias leucurus, som den minste arten og de kan kun bli litt over 11cm lange. strophidon sathete er tynn og den lengste arten og kan bli så mye som 4 meter. gymnothorax javanicus er den største regnet i masse, den blir opp til 3 meter lang og 30kg.

alle åler skiller ut slim for å beskytte skinnet sitt, men murener har en betydelig større slimproduksjon, noe som gjør at dflotsam jetsam2e kan svømme fort rundt koraller uten å renserekebli skadet. det er ofte mange parasitter på kroppen til murenene; dette gjør dem høyst populære blant «rense-reker» og andre «vedlikeholdsvesener». en av
grunnene til at murener kanskje ser ekstra skumle ut er at de driver og åpner og lukker munnen sin i et stort gap hele tiden. dette kan oppleves som truende oppførsel, som om de ligger og venter på å bite noe, men egentlig må de gjøre dette for å «puste». gjellene deres er utrolig små, og ved å åpne og lukke munnen opprettholder de en konstant strøm av vann og letter respirasjonen.

murener kan være hermafrodittiske, både dichogamiske, at de er hankjønn, og senere blir hunkjønn, og «synkroniserte», at de har begge kjønnsfunksjonene samtidig og kan reprodusere med hvilket som helst kjønn. når vanntemperaturen er på sitt høyeste er det tid for murenene å reprodusere, de gaper høyt med munnen for å signalisere at de er klare og så snirkler de kroppene sine sammen, enten i par eller med to menn og en kvinne. utløsingen av sperm og egg skjer samtidig, og med det er akten over. de befruktede eggene blir til små larver som flyter fritt rundt i havet i åtte måneder, og så svømmer de ned til havbunnen og begynner på livet sitt som murener, og noen arter kan bli så mye som 36 år! en av murenens farer er som nevnt mennesket, de blir fisket på, men de er ikke utrydningstruet. dette er i stor grad på grunn av giften de har i seg, ciguatoxin, som gjør det farlig for mennesker å spise dem. visstnok skal kong henry 1 av england dødd etter å ha tatt et godt jafs av en murene.

verdens mest kjente murener er nok flotsam og jetsam fra den lille havfruen, ursulas små onde hjelpere. ellers er murener forholdsvis lite representert i populærkultur, i alle fall sammenlignet med den største stjerna av dem alle: hvithaien. men, murenen har sin rolle som skrekkmoment den også, sjekk for eksempel ut

the deep og sphere.

0 kommentarer
30/09/2015 10:03 · hverdag, identitet

dødsangst

jeg har alltid vært litt stolt over å si at jeg ikke har dødsangst. sitter jeg på et fly som styrter så kan jeg ikke gjøre noe med det. jeg hadde sikkert fått panikk som ethvert rasjonelt menneske ville ha fått, men skjer det så skjer det, det vil være utenfor min kontroll. jeg er derimot veldig redd for å bli syk eller skadet, jeg er redd for kreft, jeg er redd for å miste bena mine, jeg er redd for å bli blind, og jeg er redd for alderdommen: å en gang ikke kunne løpe til bussen eller å klatre i trær.

det er slik jeg har tenkt frem til nylig; i det siste har jeg blitt veldig veldig redd for døden. jeg er fortsatt ikke redd for en plutselig død, at jeg dør i en flystyrt, dør i en bilulykke eller får et piano i hodet. jeg er redd for at jeg skal dø en gang. jeg tror ikke på noe liv etter døden. jeg har alltid sagt at jeg håper at det ikke er noe mer etter døden. da er jeg sliten og vil bare ikke være mer. men nå kjenner jeg på at den dagen er alt for nær. det er ikke lenge til jeg skal dø. hver dag er en dag nærmere døden og da er jeg ikke mer; ingenting.

hvorfor er jeg redd? kanskje fordi jeg har vært for fokusert det siste året på å reise så mye som mulig, med holdningen om at jeg kan dø når som helst, og da ønsker jeg å ha opplevd mest mulig før det skjer. bare på under ett år har jeg reist til venezia, haifa, cape town, tilburg, washington, juan-les-pins og stockholm; og jeg skal liksom være «fattig» student. men jeg er utrolig god på å spare penger: jeg sparer ikke penger til egen bolig, jeg sparer penger til opplevelser.

eller kanskje jeg er redd fordi jeg skal reise til australia på feltarbeid et halvt år i januar. seks måneder er ikke lenge, jeg skal klare å være borte fra familie og venner i seks måneder. men i mitt forhåpentligvis hundre år lange liv er det mye. et helt halvt år. når jeg kommer tilbake er jeg ikke langt fra å være 25 år. det føles ikke lenge siden jeg var 15, men nå har det allerede gått ni år. resten av livet vil gå fort.

eller kanskje jeg er redd fordi jeg har forlovet meg og er ett steg nærmere å «bli voksen». dette er det første punktet på listen av «voksne» ting å gjøre (edit. og det å bli voksen er lik å bli eldre). om to år er jeg gift, da har vi allerede vært sammen i ti år. vi skal være sammen resten av livet, men det føles ikke nok.

eller kanskje det er fordi jeg ser familiemedlemmer bli eldre. jeg står ikke ut tanken på å være foruten dem. alle har opplevd et tap av et familiemedlem, men jeg vil ikke. jeg nekter. ikke dø, vær så snill.

det har aldri vært meningen at jeg skal være så utleverende som dette på bloggen, jeg kjenner pulsen er høy nå som jeg skal poste dette. men kanskje noen føler det samme? det er vel symptomatisk på noe. 20-års krisen kanskje?

jeg har også skrevet om dødsdrift.

2 kommentarer
04/07/2015 16:23 · hverdag, identitet, lister

seks steg mot et bullshitfritt liv

Bullshitfilteretden påfølgende lista er inspirert av oda faremo lindholms begrep og bok “bullshitfilteret”. enkelt forklart handler bullshitfilteret om å bli bevisst på alt bullshittet der ute: det er alt som er kunstig, konstruert og uoppnåelig. filteret er et verktøy for å gjenkjenne og gjennomskue påvirkningene vi blir utsatt for daglig, og på den måten kunne bli mer fornøyde med hvem vi er. boka er spesielt rettet mot jenter mellom 12 og 16 år, men jeg mener at alle kan trenge et bullshitfilter. feilaktig informasjon har aldri vært så lett tilgjengelig som i dag med massemedia som tilbyr ulike sannheter. det kommer press fra alle kanter, og fortsatt, i en alder av 23, opplever jeg at jeg kommer til kort. jeg kommer til kort om jeg skal leve etter de oppsatte idealene, og i stedet for å kjenne på at jeg er en taper så har jeg lyst til å bare unngå de påvirkningene totalt. å unngå bullshit fullstendig er selvfølgelig uoppnåelig om jeg skal fortsette å bo i norge, men som et tillegg til å bruke bullshitfilteret har jeg i det siste tatt noen grep som kan gjøre tilværelsen mer bullshitfri.

her er mine seks enkle steg mot et mer bullshitfritt liv:

  1. det finnes mye litteratur der ute om du trenger inspirasjon og motivasjon til å stå imot skjønnhetsidealet, men som en innledning til aktuelle stemmer i dag anbefaler jeg å lese mari grinde arntzens kronikk om hvor stor makt media har på vårt selvbilde, den misfornøyde kvinnen er også den mest lønnsomme, ellen støkken dahls innlegg om idealvulvaen, når jaget på det perfekte går så langt at det gjelder hverandres underliv og oda faremo lindholms kronikk om hvordan skjønnhetstyranniet gjør ungdom syke.
  1. ett av de letteste tiltakene du kan gjøre om du er kvinne er å skifte kjønn på facebook: ved å skifte til mann unngår du reklame som forteller deg at ditt selvverd ligger i å ha hårløse legger og en rumpe som spretter. du kan også trykke på «dette vil jeg ikke se» øverst i høyre hjørne på hver reklame for å jobbe mot slik påvirkning, men dette krever tid og tålmodighet.
  1. slutt å følg kontoer på instagram hvor kropp, prestasjon og produkter står i fokus. bruk heller morgenen din på å scrolle gjennom bilder som får deg til å le eller lære noe, for eksempel 9gag og thefatjewish eller national geographic og magnum photos.
  1. slutt/begrens lesingen av blogger som sentrerer seg rundt kropp, prestasjon og produkter. som aftenposten har belyst driver flere ”rosabloggere” med skjult reklame gjennom å bruke produkter de enten tjener på å bruke eller er blitt tilsendt gratis. når bloggerne i tillegg lever et tilsynelatende ”perfekt” liv kan man lett få en følelse av at man behøver akkurat de produktene for å høyne egen livskvalitet. produsentene tjener fett på din usikkerhet.
  1. ikke kjøp «kvinneblader». kjendiser kommer og går, men trender består: da jeg var yngre var jeg slave av utenlandske blader som vogue, glamour og elle, og titter jeg i dem nå ser jeg at innholdet ikke har forandret seg på ti år. det er hovedsakelig kun hvilke kjendiser som blir avbildet som forandrer seg, fordi det handlet like mye om ”eksotiske” slankekurer da som nå og til og med modellene er fortsatt de samme: de tynne, høye og hvite. om hvorvidt buksene skal ha sleng eller ikke forandrer seg ja, men slutter du å lese bladene forsvinner i alle fall trangen etter å kjøpe nye bukser hver sesong (vil du likevel lese disse bladene, husk bullshitfilteret og les dem heller gratis på biblioteket eller på venteværelset hos legen).
  1. unngå vg og dagbladet, lukk øynene når du går forbi narvesen om du må. selve innholdet i avisene er varierende, men det er først og fremst forsidene som er skadelige for eget selvbilde. hele norges befolkning trenger ikke å lære om en ny slankemetode hver uke, det er ikke nyheter. for å få hjelp til å gå ned i vekt konsulterer du legen din, ikke vg.

”fordi hun er tvunget til å konsentrere seg om hver eneste detalj på kroppen, er en kvinne aldri fri fra sin selvbevissthet. hun er aldri helt fornøyd, og aldri helt sikker. for desperat, endeløs søken etter et perfekt ytre – kall det feminin forfengelighet – er det ultimate hinder for tankefrihet”

– susan brownmiller, amerikansk forfatter og feminist, sitat hentet fra bullshitfilteret

noe av det beste med å følge disse punktene er å kjenne på hvordan hodet blir frigjort for tanker om kropp og utseende, og at det nå er mer plass til å bry seg om venner, utenriks eller filosofi. som faremo lindholm påpeker er det umulig å unngå all bullshit, men med denne lista håper jeg du kommer et stykke på vei. så, som alle norske kjendiser som har kjent på janteloven sier: du må bare gi faen.

0 kommentarer
01/06/2015 12:35 · identitet, kultur

dødsdrift

Skjermbilde 2015-05-28 kl. 10.36.47

todestrieb. ölüm itkisi. 죽음 충동. pulsión de meurte. dödsdrift. pulsions de mort. bлечение к смерти. pulsão de morte. death drive. יצר המוות. 

mad mens aller siste episode rullet over tusenvis av pc- og tv-skjermer da den kom ut på selveste 17.mai. på seriens facebook-side har man i tiden mot seriens død kunnet lese overskrifter som «en epoke er over», «hvem av mad men-karakterene er du?» og «vi kommer til å savne å mimre om 60-tallets mannsjåvinisme hver søndag». ok, den siste overskriften er min egen, for selv om det gjorde vondt i magen hver gang jeg så en episode så var det jo litt gøy også. jeg har ikke sett serien siden midten av femte sesong, og tenkte at i stedet for å fortsette der jeg sluttet kunne jeg se hele serien fra starten av.

for dem som har sett mad men vet dere at lucky strike var en av sterling coopers viktigste kunder, noe vi blir introdusert for allerede i seriens første episode, smoke gets in your eyes, fra 2007. det er også i denne episoden at premisset for hvorfor don draper er byråets stjerne legges frem. på 60-tallet ble det ulovlig for sigarettprodusenter å reklamere for at sigarettene deres var sunne, og de kunne heller ikke vise frem til deres egen pseudoforskning. da var det reklamebyråenes oppgave å finne en måte å reklamere for sigarettene uten å vise til de helsebringende effektene ved sigarettrøyking, som hadde vært en av de viktigste markedsføringsmetodene til da. i første episode ser man hvor stresset don draper, som har ansvaret for lucky strike-kontoen, er. idet møtet med lucy strike starter har han enda ikke kommet opp med en ny salgsidé, og det er ikke før pete campbell driter seg ut med sin egen idé at draper beviser hvorfor han holder tittelen som new yorks beste creative director. i episoden er det han som kommer opp med lucky strikes beryktede slagord it’s toasted.

det var selvfølgelig ikke draper som kom opp med dette slagordet, og deres berømte slagord kom faktisk allerede i 1917. som interessant trivia kan jeg nevne at lucky strike først ble lansert som skråtobakk i 1871, og i 1916 lanserte de seg som en ferdig sigarett i en mørkegrønn pakke. deres beryktede hvite pakke kom ikke før i 1947 da krom som de brukte for å fremstille den grønne fargen ble rasjonert og erstatningsvarene gav pakken et kjedelig utseende. de lanserte den nye pakken med slagordet lucky strike green has gone to war, med påstanden om at kobberet de brukte var nødvendig for den amerikanske krigsinnsatsen under andre verdenskrig. kobberet ble derimot ikke brukt for å fremstille grønnfargen, men gullkanten rundt pakken, en liten løgn som ble en snedig måte å virke patriotisk på. relanseringen med den hvite pakken var dessuten egentlig en salgsstrategi for å appellere mer til kvinner, som under andre verdenskrig hadde blitt en viktigere forbrukergruppe enn mennene som var ute til krig. siden den gang har lucky strike beholdt statusen som en kjent merkevare, og i 2005 moderniserte de seg igjen ved å lansere en snuspakke.

57977f7da4ce7ac9c97a790bc4b3519c

uansett, tilbake til overskriften dødsdrift. den nevnte forhatte salgsideen som pete campbell kom med under møtet med lucky strike hadde han stjålet fra drapers søppelkurv. tidligere i episoden hadde draper besøk av art director salvatore romano og dr. greta guttman, og det var hun som forsøkte å hjelpe draper med å foreslå freuds teori om «alle» menneskers iboende lengsel etter døden som markedsføringsstrategi. freud’s teori om dødsdriften går ut på at i vår streben etter å tilfredstille våre lyster, drives vi ubevisst mot døden, og det er gjentagelsestvangen vår som beviser dette. dette var noe freud mente han observerte etter første verdenskrig, og at denne dødslengselen menneskene angivelig viste var eksempel på menneskers driven mot masochisme: vårt indre ønske om å ødelegge kroppen. så i stedet for å vise til de helsemessige årsakene til hvorfor man burde røyke, foreslår guttman at man skal omfavne risikoene ved røyking. de burde spille på ideen om at mennesker egentlig vil ødelegge lungene sine; vi elsker farene ved å røyke.

som allerede nevnt forkastet draper denne ideen. både draper og lucky strike mente at ingen sigarettprodusenter noen gang ville markedsføre merket sitt slik. med dette undrer jeg på om noen sigarettprodusenter noen gang faktisk har tatt i bruk teorien om menneskers dødsdrift?

PP_F12L_MB-BE_Maybe_X.indd

hvorfor folk fortsatt røyker i dag er det mange som ikke forstår; hvordan kan et rasjonelt menneske røyke med vissheten om hvor farlig det er? kanskje det faktisk ligger noe sannhet i teorien om dødsdriften. jeg vil argumentere for at en av årsakene til hvorfor man røyker er kulhetsfaktoren; det er fortsatt «kult» å røyke. se på kurt cobain, marilyn monroe og james dean, hva har de til felles utenom at de røykte? de døde unge. de gjorde det sexy og attraktivt å leve farlig, og de er fortsatt store rollefigurer for mange mennesker over hele verden i dag. men å promotere sitt eget merke på bakgrunn av denne teorien er en helt annen sak.

sigarettrøyking har på mange måter overlevd på egen hånd, i alle fall i norge hvor reklame for røyk er ulovlig. men hvordan promoterer sigarettprodusentene merket sitt? i 2014 vekte marlboro oppmerksomhet med sin don’t be a maybe. den fikk mye kritikk for å spesielt rette seg mot unge forbrukere, og jeg ser at de spiller hardt på «kulhetsfaktoren». du må ikke gjøre noe halvveis, lev livet fullt ut; røyk og du kjenner at du virkelig lever, du lever på kanten, du leker med døden. det er i alle fall min tolkning, og det virker nesten som om marlboro har gått tom for ideer, og at de nå spiller på ideen som don draper hatet og forkastet.

kilder http://no.wikipedia.org/wiki/Lucky_Strike, http://en.wikipedia.org/wiki/Death_drive, http://sv.wikipedia.org/wiki/Dödsdrift

bilder http://leethomson.myzen.co.uk/Mad_Men/Mad_Men_1x01_-_Smoke_Gets_in_Your_Eyes.pdf, http://www.dafont.com/forum/read/80808/marlboro-don-t-be-a-maybe, https://www.pinterest.com/pin/178877416426868616/

1 kommentar
03/05/2015 14:46 · essay, identitet, kultur

mindfulness og identitet

eyes

jeg lå på yogamatten min for avspenning og gjorde akkurat det man ikke skal gjøre: jeg tenkte på hvordan jeg skulle komme meg raskest mulig hjem og hva jeg skulle ha til middag. timen hadde allerede gått syv minutter over tiden, og denne dagen hadde jeg ingen tid til overs. yoga skal virke avstressende og gjøre deg fri fra tankene om hverdagens kjas og mas, men hjernen min var absolutt ikke fri.

jeg er en av dem som blir stresset veldig raskt: jeg er utålmodig og jeg irriterer meg over folk som går sakte. for å effektivisere tiden min elsker jeg å lage lister og det gir meg en følelse av mestring når jeg får krysset bort punktene på lista. jeg er også veldig nostalgisk av meg, og rent ofte blander det seg en liten tåre sammen med svetten når spinninginstruktøren setter på linkin park og alle minnene fra tenåringsåra veller innover meg. jeg er fremtidsrettet og opphengt i fortiden min på samme tid, og jeg er rett og slett ikke flink til å fokusere på nuet.

be here now

på samme måte som joggebølgen og aerobicbevegelsen hadde sin storhetstid på nitti- og åttitallet, var mindfulness en av disse farsottene som skylte over landet med stor kraft for et par år siden. av hva jeg har forstått handler mindfulness om å være var på hva som skjer rundt en der og da, og å slippe seg løs fra alle tanker om hva som skal skje neste uke eller hva som skjedde for fem minutter siden. en av instagramkontoene jeg følger, som handler om trening og kosthold, forteller meg også hver morgen at jeg ikke trenger å være et produkt av fortiden min; det er lett å kvitte seg med uvanene sine om man bare vil det nok. men det er skummelt å gi slipp på vaner og uvaner, hvem er man foruten?

erkjennelsen over at det ikke er fortiden men nåtiden som sier noe om hvem man er kan være problematisk å akseptere. dette kan forklare noe av hvorfor kulturdebatten i 2013 ble så opphetet som den ble. på den ene siden stod kulturessensialistene som mente at den norske kulturen var truet, og på spørsmål om hva den norske kulturen er var svaret et sammensurium av fenomener som vafler, knut hamsun og dugnadsånden. hovedpoenget til essensialister er at kultur er en konstant størrelse, og alle påvirkninger utenfor de oppsatte grensene bryter kulturen sakte men sikkert ned til at det ikke er noe igjen av hva kulturen opprinnelig var; og dette er utelukkende negativt! at den norske kulturen alltid har vært et resultat av påvirkninger fra verden utenfor kan de derfor ikke vedkjenne seg, og lukker med dette øynene for at den norske kulturen egentlig bare er en avlegger av den danske.

dette gjelder også identitet. mange ser også på identitet som en konstant størrelse, og tanken om at fortiden holder nøkkelen til hvem du er i dag har produsert frem programmer som tore på sporet og hvem tror du at du er?. det legges frem et premiss om at identiteten er i krise om man ikke har møtt ens biologiske far på den andre siden av kloden. vi blir fortalt at det er røttene våre som er viktige, mens i den globaliserte og omskiftelige verdenen vi lever i i dag er det egentlig føttene som betyr noe; hvor vi går og hva vi opplever har like mye å si, om ikke mer, for hvem man er.

food

jeg har praktisert yoga av og på i over ti år, men har aldri klart å stå på hodet eller rekke bort til tærne mine uten å bøye knærne. jeg gjør yoga av flere grunner, hvorav det å avstresse er en av dem. men å slutte å tenke på mat i avspenningen har jeg aldri klart. hvorfor? er det en del av hvem jeg er som person – noe uforanderlig, min essens? eller kanskje jeg bare ikke vil det nok? sammenlignet med andre mulige livsforandringer så er dette en ganske triviell en, men det gjør det ikke mindre skummelt; hvem er jeg på den andre siden?

bilde:

littleplastichorses.blogspot.com  thecowgills.blogspot.com halfbakedharvest.com

 

3 kommentarer