Browsing Category

japan

18/10/2015 15:00 · japan, politikk

dømt til å tape?

gjennom en serie på fem innlegg har jeg skrevet om japans problemer med en aldrende befolkning og en minkende arbeidskraft, og kvinners posisjon innenfor dette. i dag la aftenposten ut en artikkel som omhandler akkurat dette, om hvordan japanske kvinner heller velger jobb enn å få barn, skrevet av emmylou tuvhag for svenska dagbladet. de har intervjuet hiroko tsuruoka som mistet jobben sin etter at hun måtte være fire dager hjemme med sykt barn. dette er ikke første gang hun står i denne situasjonen, fem ganger har hun vært tvunget til å skifte jobb, to ganger på grunn av sykt barn; og situasjonen hennes er ikke unik. den regjerende holdningen innen japansk arbeidsliv er at det ikke går an å kombinere å være i arbeid og være mor. dette fører til at flere kvinner ikke velger å få barn, noe som er katastrofalt for japans demografiske utvikling. hvis det ikke fødes flere barn, risikerer japan å tape nesten en tredjedel av befolkningen innen 2060. med en minkende arbeidskraft som konsekvens, er dette også katastrofalt for økonomien. japans statsminister shinzo abe jobber for å forandre situasjonen, både ved å legge press på arbeidsgivere og øke støtten til barneomsorg. abes mål er at innen 2020 skal kvinner sitte på 30 prosent av alle sjefsstillinger i japan. for å oppnå dette jobber han for å endre holdningen blant bedriftslederne, og bedrifter med mer enn 301 ansatte må igangsette planer for å ansette flere kvinner og forfremme dem til sjefsposisjoner. dessuten må de tilrettelegge for en mer fleksibel arbeidstid, og regjeringen skal igangsette bygging av flere barnehager.

norske gutter og jenter i ungdom- og videregående-skolealder vokser opp i den tro at det er full likestilling mellom kjønnene i norge. i følge the global gender gap-rapporten fra 2014 er norge det tredje beste landet å bo i for kvinner, og sammenlignet med japan på 104. plass er vi på god vei japansk familiemot likestilling. men fortsetter vi i det tempoet vi holder nå vil ikke menn og kvinner være likestilte i verdensøkonomien før 2095. selv om man kanskje føler at likestillingen ikke er langt unna, viser statistikken en annen realitet. menn i norge er blitt flinkere til å gjøre sin del av husarbeidet, men kvinner tjener fortsatt mindre enn menn i samme stilling, det er færre kvinner i lederstillinger og det er flere kvinner enn menn som jobber deltid. hvordan skal man angripe en slik situasjon? statsminister abe har tatt innover seg japans kritiske situasjon, men i norge later det til at den sittende regjeringen er tilfreds med situasjonen slik den er i dag.

«ifølge høyre bruker [regjeringen] fedrekvoten som et verktøy for likestilling, og det bekymrer høyre. foreldrepermisjon skal handle om omsorg for de små barna». vg 05.10.2012

sv’s forlengelse av pappapermisjonen til 14 uker i 2013 var revolusjonerende, i alle fall internasjonalt sett, men ikke minst var den provoserende; så mye at den blå-blå regjeringen valgte å kutte ned på ukene igjen til ti uker i 2014. hvorfor skal ikke hver husholdning selv velge hvordan de skal fordele permisjonen? hva som er det beste for barnet kan vel mor og far velge selv? skal man derimot minke kjønnsforskjellene må det strukturelle tiltak til. hvis far tjener mer enn mor, som de statistisk sett gjør, er det selvfølgelig forståelsesfullt om de prioriterer at far tar kortest mulig pappaperm. det er ikke enkelt å praktisere ideologi når man tenker økonomi, men hvis ikke opprettholdes kjønnsulikheten. høyre påstår at sv bruker pappapermisjonen som et verktøy for likestilling, og om det så er slik ser jeg ikke hvorfor det er et problem. pappaperm kan handle om likestilling OG barneomsorg på samme tid. hver families situasjon er unik, men for å skape en forandring må man starte med strukturene. holdninger kan være rigide og, spesielt i japans tilfelle, undertrykkende – og hvis en reell forandring er et mål må igangsettelse av tiltak og lovendring gå forut for holdningsendring. i så måte ser japans fremtid lysere ut nå med abe bak spakene; i norges tilfelle har utviklingen stagnert med solberg som kaptein.

bilde

2 kommentarer
01/10/2015 12:49 · australia, japan, kultur, politikk

japan har stengte grenser

er det én ting jeg aldri gjør så er det å kommentere på innlegg på facebook eller nettartikler. diskusjonen som følger er sjelden fruktbar, og mine kommentarer kommer ikke til å utgjøre noen forskjell. de fleste som har prøvd seg i en diskusjon har nok møtt på et nettroll eller femten, og troll gidder ikke jeg forholde meg til.

nå har det seg slik at på grunn av forberedelsene til mitt fremtidige feltarbeid så følger jeg med på australsk politikk gjennom å lese nettaviser og å følge ulike facebook-sider. jeg skal studere kullindustrien, miljøforkjempere og turistsektoren, og jeg følger ulike facebook-sider som representerer alle gruppene. jeg skal reise til en liten by på østkysten av australia, i queensland, som heter mackay. en av facebook-sidene jeg har valgt å følge er george christensen sin. han er parlamentsrepresentant for dawson, et valgområde hvor byene mackay, bowen, ayr, proserpine og den sørlige delen av townsville inngår. på sin blogg har han som slagord «standing up for the north», og kort sagt er han, som han skriver selv, «très conservateur» og han jobber for utviding av kullindustrien. han fordømmer således også all aktivitet fra miljøforkjempere og beskriver dem konstant som «extremist» for å undergrave deres innsats for å bevare miljøet.

Skjermbilde 2015-10-01 kl. 10.45.23

i dag la george christensen ut en post på facebook hvor han skriver «japan has it mostly right: look after your own properly before sorting out other nation’s problems.» det handler om at japan ikke vil ta imot syriske flyktninger.

som jeg allerede har tatt for meg gjennom fem innlegg om japan, er det ett av verdens raskest aldrende land og som en konsekvens står de nå i en økonomisk krise fordi de ikke har en stor nok arbeidsstyrke til å kunne ha en bærekraftig utvikling og å kunne ta vare på den stadig økende befolkningen i pensjonsalder. i kathy matsuis rapport fra 1999 argumenterte hun for at en økt bruk av kvinner i arbeidskraften var den eneste måten man kunne gi den japanske økonomien en renessanse etter mange dårlige år. hun var den første til å navngi denne teorien «womenomics». nåværende statsminister shinzo abe har gjort alvor av denne teorien, og han har satt i gang en plan med flere konkrete tiltak som nå blir omtalt som «abenomics».

den globale situasjonen i dag er at vi står ovenfor en av de største flyktningekrisene i historien. siden borgerkrigen i syria startet i 2011 har over ni millioner mennesker blitt drevet på flukt fra sine hjem. i juli omtalte nrk en fn-rapport hvor det stod at over tre millioner syrere har krysset grensen, og siden den gang har flyktningestrømmen intensivert. bildene som florerer på nettet og i avisene viser omfanget av desperasjonen til disse menneskene. det er mennesker som i et håp om en fremtid bruker alle pengene sine på å komme seg på en overfylt båt med stor fare for å drukne eller å bli smuglet i en varebil med fare for å bli kvalt i hjel. fem av nabolandene har tatt i mot mer enn 2,8 millioner flyktninger, og nå fordeler europa kvoteflyktninger hvor disse kommer i tillegg til alle dem som selv har klart å ta den strabasiøse ferden til europa. i september åpnet endelig også australia opp grensene for flere kvoteflyktninger.

i artikkelen som den sterkt konservative george christensen postet i dag står det at statsminister shinzo abe ikke vil ta imot flyktninger, fordi «japan needed to improve conditions for its own people, including women and the elderly, before accepting any refugees from syria.» dette speiler skepsisen mot immigranter som japan har hatt i mange mange år, men nå når vi likevel står ovenfor en flyktningkrise, hvorfor kan ikke japan ta bruk av de potensielle ressursene immigrantene vil utgjøre? japan vil fortsette å være et lukket samfunn.

i dag tok frustrasjonen overhånd, og jeg klarte ikke dy meg. jeg måtte kommentere på george christensen sitt innlegg. den kommer ikke til å utgjøre en forskjell, men jeg har i alle fall fått en like.

Skjermbilde 2015-10-01 kl. 12.23.56

0 kommentarer
31/08/2015 13:59 · japan, kultur

womenomics 5

dbadc0e6b087695202879e7c0af1c8ecdette er det femte, og siste, innlegget i en rekke av flere innlegg som handler om japans utfordinger med en aldrende befolkning og en minkende arbeidskraft, og kvinners posisjon innenfor dette. jeg har tatt for meg temaet gjennom å besvare problemstillingen: på hvilken måte kan kvinner være en løsning på japans økende problemer? i de foregående innlegge har jeg blant annet sett på hvilke økonomiske og demografiske utfordringer japan står ovenfor i dag, de strukturelle konsekvenser av japans problemer og kvinners posisjon innenfor det japanske arbeidslivet. her kan du lese de tidligere innleggene womenomics, womenomics 2, womenomics 3, womenomics 4. i dette innlegget skal jeg undersøke hvorvidt det finnes en vei ut av det rådende undertrykkende kjønnsskillet. denne serien har vært en omskriving av min semesteroppgave i faget jap1501 – japan’s politics and society våren 2015.


EN MULIG FORANDRING?
for å oppsummere: japanske kvinner er i dag delt mellom flere forpliktelser og forventninger, og selv om flere kvinner faktisk har lengre utdannelse enn den gjennomsnittlige japanske mannen så nyter de ikke fordeler som garantert livstidsansettelse, de har lavere lønn enn menn i samme stilling, og svært få har lederposisjoner. kvinner får ikke nok lønn i fødselspermisjonen, de kan bli diskriminert på jobb hvis de bestemmer seg for å bli gravid, og det er svært vanskelig å komme tilbake til arbeidslivet etter en graviditet. det kan i noen tilfeller også være økonomisk smart å ikke gå tilbake til arbeidslivet på grunn av gjeldende skattelover. dette er et stort problem med tanke på at japan trenger flere arbeidere i deres dramatisk synkende arbeidskraft. fordi flere bedrifter har ønsket å spare penger på lønninger og å oppnå fleksibilitet ved å ansette deltidsarbeidere har dette til sammen dannet en nasjonal krise.

hvordan kunne dette skje? jo, på grunn av en dårlig kombinasjon av rådende kjønnsstereotypier og ineffektive lover. kathy matsuis rapport fra 1999 viste derimot hvordan bedrifter med en høyere andel kvinnelige ansatte i lederposisjoner gjorde det økonomisk bedre enn dem med kun menn. ikke bare det, noen økonomer argumenterer for at å minske kjønnsforskjellene kan gjøre en betydelig forskjell på japans demografiske utfordring. de viser til statistikk som viser at land hvor kvinnelig ansettelse er høy er også fødselsraten høy, og hvor kvinnelig ansettelse er lav er fødselsraten lav. matusi mener at å øke andelen av kvinner i arbeidslivet er den eneste effektive løsningen på japans utfordringer, og denne måten å tenke på kalles for womenomics.

16 år etter at matsui publiserte hennes ideer om hvordan man skal takle kjønnsforskjellene i japan har statsminister shinzo abe gjort womenomics til en del av hans egen fremtidsplan for japan. abes plan ser ut til å speile matuis tre anbefalinger for hvordan den japanske situasjonen burde takles, og hans plan blir nå referert til som «abenomics». han har utformet flere mål som skal gjøre japan til et land hvor «kvinner kan skinne». av disse finner man blant annet målet om at kvinner skal utgjøre 30% av alle ledersposisjoner, som for eksempel medlemmer av parlamentet eller som konserndirektører, innen 2020. for å kunne oppnå dette målet ønsker abe å slette ventelisten på barnehager, utvide fødselspermisjonen og å utvide barnehagefasilitetene. dette vil gjøre det enklere for kvinner å satse på en karriere som passer deres høye utdannelse, og samtidig legge til rette for å komme tilbake til arbeidslivet. det foreligger en generell optimisme rundt abes regjering og hans satsning på å øke kvinners deltakelse i den japanske arbeidskraften. samtidig påpekes det at det ikke vil være en lett sak å få til disse målene tatt i betraktning at det er flere som profitterer på dagens situasjon og som derfor jobber aktivt for å opprettholde de undertrykkende strukturene.

Layout-32KONKLUSJON. japan vokser seg nå til å bli et landene med den eldste befolkningen i verden, og dette har hatt alvorlige konsekvenser, spesielt med tanke på økonomien. å øke kvinners deltakelse i arbeidslivet er en foreslått løsning på dette, formulert gjennom den økonomisk teorien womenomics. statsminister abe har nå tatt over fakkelen fra matsui, og hans plan for å redde japan blir nå kalt abenomics. japan er per i dag langt i fra et likestilt land, men takket være abe blir det å få flere kvinner inn i arbeidslivet nå sett på som et viktig satsningsområde. at abe ønsker å få til en forandring ser man i hans mål inspirert av matsuis womenomics-rapport hvor han jobber for å tilrettelegge for å få flere kvinner i arbeidslivet, få dem inn i lederstillinger og gjøre det mulig å ha en karriere og barn på samme tid. dette er dog en stor utfordring, for han må også gjøre det attraktivt for bedriftene å øke andelen kvinner i arbeidskraften. abe må gjøre det lønnsomt, og ikke minst attraktivt, for både ansetter og ansatt.

kilder – kingston, jeff (2013), contemporary japan: history, politics, and social change since the 1980s, second edition, wiley-blackwell – steinberg, chad, nakane, masato (2012), ”CAN WOMEN SAVE JAPAN?” IMF working paper, asia and pacific department – chanlett-avery, emma, nelson, rebecca (2014) “WOMENOMICS” IN JAPAN: IN BRIEF, congressional Research Service, 2014 – matsui, kathy, (2014) “WOMENOMICS 4.0: TIME TO WALK THE TALK” – Nohara, Yoshiaki (2014), “Goldman’s Matsui Turns Abe to Womenomics for Japan Growth”

0 kommentarer
30/07/2015 11:00 · japan, kultur

womenomics 4

d4957a11bd904033764417aaadc63e0cdette er det fjerde innlegget i en rekke av flere innlegg som handler om japans problem med en aldrende befolkning og en minkende arbeidskraft, og kvinners posisjon innenfor dette. jeg tar for meg temaet gjennom å besvare problemstillingen: på hvilken måte kan kvinner være en løsning på japans økende problemer? i det forrige innlegget så jeg kort på strukturelle konsekvenser av japans problemer, og i dette innlegget ser jeg på kvinners posisjon innenfor det japanske arbeidslivet i dag. 

GIRLS JUST WANNA BE DISCRIMINATED. japan ligger som allerede presentert langt bak en rekke andre høyinntektsland når det gjelder likestilling. i the world economic forum’s global gender gap report fra 2013, som sammenligner land på bakgrunn av kjønnsbaserte ulikheter, kom japan som nr. 105 ut av 135 land. til sammenligning kom usa som nr. 23, og de eneste andre høyinntekstlandene som kom under japan var sør-korea og noen få land i midtøsten. kjønnsforskjellene er spesielt åpenbare når det gjelder arbeidsforhold, med tanke på lønn, fordeler, karrieremuligheter og sosial trygghet. svært få kvinner lander stillinger med mulighet for forfremmelse, og de kvinnene som gjorde det i 2012 utgjorde kun 12 prosent av disse type ansettelser. den høye andelen av kvinner i midlertidige stillinger er fortsatt høy til tross for the equal employment opportunity law (EEOL) fra 1987 og andre tiltak for å bekjempe kjønnsdiskriminering i arbeidslivet.

tradisjonelt sett har kvinner vært forventet å gifte seg og få barn, og å ikke fortsette i arbeidslivet etter dette. resultatet har vært at få arbeidsgivere ønsker å investere noe i kvinnen. dog er giftemål og barn langt i fra standardalternativet for kvinner lenger. flere kvinner søker større sosial og økonomisk frihet, og spør seg selv om det å ha barn er noe de ønsker. de innser hva de kan miste ved å stifte en familie, spesielt med tanke på at tradisjonelt sett har ektemennene, og i tillegg arbeidsgiverne deres, forventet at kvinnen skal ta det meste av byrden med barneoppdragelse. selv om flere japanske kvinner tar mer utdannelse enn menn så er ikke nødvendigvis den høye utdannelsen avgjørende for hvilken stilling de får. noen blir tildelt rutinearbeid og gjør det samme som ufaglærte arbeidere. høyere utdannelse betyr at de er nærmere «giftealder», noe som potensielt sett gjør dem uattraktive med tanke på stereotypien om at kvinner skal pensjonere seg etter giftemålet.

7470b4548ecc239671252e1c49ad08a9til tross for dette virker det som om majoriteten av unge kvinner fortsatt ønsker å gifte seg og få barn, selv om det mest sannsynlig betyr å ofre egen karriere. det kan også være forståelsesfullt med tanke på den vedvarende urettferdigheten på arbeidsplassen. flere kvinner blir marginalisert og ferdighetene deres blir ikke anerkjent. gapet mellom deres karriereambisjoner og de begrensede mulighetene de får er lite oppmuntrende for dem som gjerne ønsker å arbeide igjen etter graviditeten. lønnsgapet mellom den tidligere jobben og deres mulige nye er stort, og mangel på mulighet til å bli forfremmet gjør det heller ikke attraktivt.

kvinner utgjør mesteparten av deltidsarbeiderne og med dette har de gitt bedriftene en stor fleksibilitet i form av oppsigelser og forkortede timer, og samtidig gjør de det enklere å holde tritt med den kostbare livstidsansettelsegarantien og ansiennitslønnen som er øremerket menn. siden kvinner utgjør mesteparten av deltidsarbeiderne er de også mest sårbare når bedrifter skal kutte ned på arbeidere. å sende arbeidende mødre til arbeidslivsperiferien er en refleksjon av den rådende kjønnsdiskrimineringen. kvinner «kan ikke» arbeide hele timer fordi de er ment å ta vare på familiens ansvar, mens gifte menn forventes å jobbe vanlige arbeidstimer. finnes det en vei ut av denne rigide kjønnsfordelingen? dette skal jeg se på i neste innlegg.

bilder eleni kalorkoti  サントリー天国 第4号開高健編 kilder chanlett-avery, emma, nelson, rebecca (2014) “WOMENOMICS” IN JAPAN: IN BRIEF, congressional Research Service, 2014 – kingston, jeff (2013) “SAVING JAPAN: PROMOTING WOMEN’S ROLE IN THE WORKFORCE WOULD HELP” – kingston, jeff (2013), contemporary japan: history, politics, and social change since the 1980s, second edition, wiley-blackwell – kalland, arne, (1986) japan bak fasaden, cappelens forlag – steinberg, chad, nakane, masato (2012), ”CAN WOMEN SAVE JAPAN?” IMF working paper, asia and pacific department

0 kommentarer
26/07/2015 16:47 · japan, kultur

womenomics 3

Japan World Marketsdette er det tredje innlegget i en rekke av flere innlegg som handler om japans problem med en aldrende befolkning og en minkende arbeidskraft, og kvinners posisjon innenfor dette. jeg tar for meg temaet gjennom å besvare problemstillingen: på hvilken måte kan kvinner være en løsning på japans økende problemer? i det forrige innlegget tegnet jeg et overflatisk bilde av hvordan situasjonen til kvinner i japan har vært opp til nå, og i dette innlegget skal jeg kort se på de strukturelle implikasjoner dette har hatt på den japanske økonomien og demografien.

STRUKTURELLE RESULTATER. som vi så i forrige innlegg har det blitt implementert en del lovtiltak opp gjennom årene hvis mål har vært å øke likestillingen mellom kjønnene, men alt i alt har ikke resultatene vært så gode om man sammenligner dem med situasjonen i andre land. i japan er lønnsgapet mellom menn og kvinner nærmere dobbelt OECD-gjennomsnittet på 14 prosent; japanske menn tjener 27% mer enn kvinner. dessuten utgjør kvinner kun 9,4 prosent av plassene i parlamentet, og som et resultat er japan rangert som nr 131 på the gender empowerment measure (GEM) av 189 land som var med i undersøkelsen.

hvor kanskje japan har feilet mest er i forsøket på å skape et familievennlig arbeidslivsmiljø. ikke overraskende kan ikke fallet i fødselsraten forklares av kun én faktor, samtidig er det klart at hverken regjeringen eller arbeidslivet generelt sett har gjort nok for å tilrettelegge for familier. ikke mer enn 4 prosent av japans velferdsbudsjett er øremerket barnetrygd og øvrige barneomsorgstiltak, og i 2009 var det så mye som 40,000 barn på ventelisten for autoriserte barnehager. begge foreldre har muligheten til å ta 14 ukers betalt fri for å  ta vare på den nyfødte, men de mister samtidig 40 prosent av inntekten gjennom denne perioden. japans utgifter for utbetaling av foreldrepermisjon per barn er mindre enn halvparten av OECD-gjennomsnittet, og selv om både mannen og kvinnen i husholdningen jobber kan de ha problemer med å betale regningene. dette viser hvor lite regjeringen har gjort for å støtte unge par og barna deres, noe som er paradoksalt tatt i betraktning at dette er et land hvor regjeringen konstant vektlegger hvor viktig det er å øke fødselsraten.

i en undersøkelse sa kvinner at det er manglende barnepassmuligheter og kostnadene ved å oppdra et barn som er de viktigste grunnene til å ikke bli gravid. noen ganger blir også gravide kvinner tildelt arbeid som er direkte vanskelig eller farlig for dem; et fenomen som kalles matahara, eller «morskapstrakassering». dessuten blir kvinner for det meste kun gitt dårlig betalt deltidsarbeid etter en fødsel, slik at så mye som 62 prosent av kvinnene faller ut av arbeidsstyrken når de får sitt første barn. dette er som nevnt delvis på grunn av vanskeligheter med å skaffe barnehageplass, men kanskje enda mer overraskende er det fordi mange ser få insentiver til å fortsette i en jobb med dårlige karrieremuligheter. arbeidslivets praksis er nedslående, og likestillingstiltakene er langt fra effektive nok. kvinner blir i stor grad presset til å velge mellom karriere eller barn; det er en konstant enten eller situasjon for kvinner.

bilde p photo/koji sasahar hentet fra quartz kilder  kingston, jeff (2013) “SAVING JAPAN: PROMOTING WOMEN’S ROLE IN THE WORKFORCE WOULD HELP” – otake, tomoko (2008) “Japan’s gender inequality puts it to shame in world rankings” – kingston, jeff (2013), contemporary japan: history, politics, and social change since the 1980s, second edition, wiley-blackwell – steinberg, chad, nakane, masato (2012), ”CAN WOMEN SAVE JAPAN?” IMF working paper, asia and pacific department – mollman, steve (2015) «japanese women are speaking out against maternity harassment»

0 kommentarer
19/07/2015 19:34 · japan, kultur

womenomics 2

Skjermbilde 2015-06-30 kl. 20.17.00dette er det andre innlegget i en rekke av flere innlegg som handler om japans problem med en aldrende befolkning og en minkende arbeidskraft, og kvinners posisjon innenfor dette. jeg tar for meg temaet gjennom å besvare problemstillingen: på hvilken måte kan kvinner være en løsning på japans økende problemer? i det første innlegget womenomics presenterte jeg den økonomiske teorien womenomics, hvor jeg avslutningsvis stilte spørsmålet: hva med tiltakene som allerede har blitt igangsatt av staten, har de hatt noen påvirkning? i dette innlegget skal jeg svare på det gjennom å presentere et par tiltak gjort av staten og med det også gi et overflatisk bilde av hvordan kvinner har blitt behandlet i arbeidslivet opp gjennom årene.

LOVER UTEN FUNKSJON? på åttitallet jobbet en feministbevegelse aktivt for likestilling mellom kjønnene i japan, men de ble møtt med hard motstand fra både regjeringen og arbeidslivet. i 1980 ville ikke regjeringen signere fn’s konvensjon som skulle eliminere alle former for diskriminering mot kvinner, dette fordi de mente at flere av de japanske lovene brøt med konvensjonen. de ønsket ikke å godta loven fordi den stod i kontrast til deres eksisterende politikk. regjeringens avgjørelse ble møtt med store demonstrasjoner, og med all den negative oppmerksomheten dette fikk så så de seg «nødt til» å forandre mening for å ikke skape enda mer negativitet blant befolkningen. på den andre siden eksisterte det en generell enighet blant de fleste japanske kvinner på åttitallet om at en kvinnes plass var i hjemmet og at det var passende for menn å tjene mer enn kvinner. i en undersøkelse fra 1987 sa 52 % menn og 37% kvinner seg enig i påstanden «menn skal jobbe ute av hjemmet mens kvinner skal jobbe i hjemmet». ved midten av nittitallet forandret dette seg til at 35% mennene og 25% av kvinnene var enige.

i 1987 ble det implementert en lov hvis mål var å jobbe mot diskriminering mellom kjønnene i en jobbsituasjon. the equal employment opportunity law (EEOL) skulle få bedrifter til å «jobbe for å gi kvinner like muligheter», slik at jakten på en hvilken som helst jobb skulle være like utfordrende for både menn og kvinner og at alle skulle få lik lønn for likt arbeid. lønnsgapet mellom kjønnene er derimot fortsatt stort og kvinner står for tre fjerdedeler av midlertidige arbeidere. tatt i betraktning at kvinner i gjennomsnitt har høyere og lengre utdanning enn menn er dette oppsiktsvekkende.

fulltidsarbeid er også lite lukrativt for gifte kvinner, ikke bare på grunn av kjønns- og aldersdiskriminering i jobbmarkedet, men også på grunn av dagens skattepolitikk. slik det japanske skattesystemet er i dag gjør mengden av inntektsdispensasjoner en mann kan kreve redusert når hans kones inntekt øker. i 2004 avskaffet japan deler av deres dispensasjonsforskrifter for gifte par; den ble kritisert og anklaget for å avskrekke kvinner fra å jobbe fulltid. intensjonen med skattereformen var så å gjøre det lettere for kvinner å få en fulltidsjobb, men i stedet har det presset gifte kvinner inn i deltidsarbeid fordi husholdningene vil tape dispensasjoner hvis deres årlige inntekt overstiger ¥ 1.03 millioner.

hvorfor er situasjonen slik? og hva har regjeringen og arbeidslivet tjent på å diskriminere kvinner? ofte blir tradisjon lagt frem som forklaring. tradisjon skal altså forklare hvorfor det høyst moderniserte japan ikke har gjort nok for å eliminere kjønnsforskjeller sammenlignet med andre industrialiserte land. men å skylde det på et system av fordommer og tradisjon med et nedlatende syn på kvinner er ikke nok; i realiteten har diskriminering av kvinner vært et nødvendig onde for bedrifter. for at bedrifter skulle kunne leve opp til myten om de «tre juvelene» livstidsansettelse, ansiennitetsbasert lønn og bedriftsbasert fagforeninger for mannlige ansatte, så har de vært nødt til å ha billig og enkelt utskiftbar arbeidskraft på siden.

å ansette en kvinne har vært ekvivalent til billig arbeidskraft fordi normen sier at de kan få mindre betalt enn menn. EEOL gjorde liten forskjell da bedriftene kunne lett gi kvinner en litt annerledes jobb-beskrivelse selv om arbeidet gjerne var helt likt, og på den måten ble det vanskelig å sammenligne lønnen direkte. det er derfor ironisk at kvinner av og til blir fremstilt som ryggraden til den japanske økonomien. hvorvidt det er på grunn av kvinners rolle som billige tekstilarbeidere under meiji-perioden hvor de muliggjorde et industrialisert japan, eller gjennom rollen som hjemmeværende mødre hvis jobb lå i å sosialisere barna sine til arbeidere, er ikke klart. uansett så har det å separere kvinner og menns roller gjort det mulig for mennene å vie hele livet sitt til arbeidet, noe som også blir sett på som en forutsetning for japans suksess. derimot har kjernen av menn som ikke kan sparkes gjort det vanskelig for japan å tilpasse seg en svingende økonomi. i stedet for å for eksempel forandre tradisjonen med livstidsansettelser, så har løsningen hittil vært å ansette kvinner som deltidsarbeidere som kan sparkes når som helst. kvinner får være billig arbeidskraft uten noen sikkerhet.

dette innlegget handlet om hvordan situasjonen i japan har vært hittil, hva som har blitt gjort for å forbedre situasjonen for kvinner i arbeidslivet. i neste innlegg i denne serien skal jeg se på hvilke strukturelle implikasjoner dette har hatt på den japanske økonomien og demografien.

bilde utklipp av «maiko….» av loui jover kilder kalland, arne, (1986) japan bak fasaden, cappelens forlag -mcclain, james j. (2002), japan: a modern history, w.w. norton & company – kingston, jeff (2013) “saving japan: promoting women’s role in the workforce would help” –  steinberg, chad, nakane, masato (2012), ”CAN WOMEN SAVE JAPAN?” IMF working paper, asia and pacific department – lim, so-jung, raymo, james m. (2011) “a new look at married women’s labor force transitions in japan”, in social science research volume 40, issue 2 – yokoyama, izumi (2011), ”the impact of tax reform in japan on the work-hour and income distribution of married women”, department of economics, hitotsubashi university – kingston, jeff (2013), contemporary japan: history, politics, and social change since the 1980s, second edition, wiley-blackwell

0 kommentarer
30/06/2015 21:52 · japan, kultur

womenomics

japan har, og har lenge hatt, et problem med en stadig aldrende befolkning. de eldre blir stadig eldre og færre barn blir født. fra 1988 til 2007 har japans befolkning over 65 år doblet, og de utgjør over halvparten av befolkningen. som en konsekvens er japan et av de raskest aldrende samfunnene i verden. følgene av dette er store: familiemønstre har forandret seg, økonomien har stagnert og arbeidskraften minker.

japanske kvinner står i en særskilt posisjon i denne problematiske situasjonen. flere mener at kvinnene er nøkkelen til å redde japans fremtid, men gjennom hvilken rolle råder det ikke enighet om. aldersproblemet; er det kvinners ansvar å ta vare på de forventede 5,5 millioner mentalt uføre eller sengeliggende i 2025? den minkende arbeidsstyrken; skal kvinner hjelpe gjennom å føde barn eller delta i arbeidskraften selv? og hvordan skal staten så tilrettelegge for dette? disse spørsmålene har vært stilt i flere tiår allerede, uten at man har kommet frem til noen felles enighet. dette skal jeg se nærmere på i bloggen gjennom flere innlegg, og den aktuelle problemstillingen er: på hvilken måte kan kvinner være en løsning på japans økende problemer? for å tilnærme meg et så stort tema starter jeg med å introdusere én av de mest aktuelle økonomiske teoriene i japan i dag: womenomics.

cc6f882a292759d97c7fcca08bd18543

det er flere økonomer som i lang tid har argumentert for at en økt bruk av kvinner i arbeidskraften kan øke størrelsen på japans arbeidsstyrke, men sett i lys av dagens situasjon kan man si at det ikke har blitt gjort nok for å tilrettelegge dette. en av de første økonomene til å belyse dette var kathy matsui i 1999. hun oppfordret til å ta i bruk politikk for å redusere kjønnsskillet, noe hun mente var økonomisk smart og ikke minst; høyst nødvendig. matsui mente at dette var den eneste måten man kunne gi den japanske økonomien en renessanse etter mange dårlige år.

matsuis rapport fra 1999 konkluderte med at å gi kjønnene mer likestilte roller i arbeidskraften kan være en bedre løsning på problemene, enn for eksempel å åpne opp grensene for migrasjonsarbeidere eller å sette i gang statlige tiltak for å øke fødselsraten. det ble også argumentert for at en større andel kvinner i arbeidskraften faktisk kan øke fertilitetsraten i japan. denne ideen fikk navnet «womenomics». i sin rapport kom matsui med en liste med tre konkrete anbefalinger for hvordan den japanske situasjonen burde håndteres:

 

 

  1. regjeringen bør deregulere barnehage- og omsorgssektoren, reformere immigrasjonslovene, flate ut skatteloven, utjevne deltid og heltidsarbeid og øke kvinneandelen i regjeringen.
  1. privat sektor bør legge vekt på å tilrettelegge for mangfold, skape mer fleksible arbeidsmiljøer, ta i bruk objektive vurderingsskjemaer, sette seg «mangfoldighetsmål» og innføre en mer fleksibel arbeidskontrakt.
  1. samfunnet for øvrig må også arbeide for å fjerne ulike myter om womenomics og stimulere til økt likestilling i hjemmet.

det internasjonale pengefondet stiller seg bak matsui i sin artikkel «can women save japan?», og mener også at det er gjennom politikk og lover at man kan snu trenden mot en økonomisk kollaps. derimot, som allerede nevnt, har disse problemene vært aktuelle veldig lenge; så hva med tiltakene som allerede har blitt igangsatt av staten, har de hatt noen påvirkning? dette skal jeg drøfte i et senere innlegg, i tillegg til å se på hva japans nåværende statsminister shinzo abe gjør for å forbedre situasjonen.

kilder – kingston, jeff (2013), contemporary japan: history, politics, and social change since the 1980s, second edition, wiley-blackwell – steinberg, chad, nakane, masato (2012), ”can women save japan?” IMF working paper, asia and pacific department – chanlett-avery, emma, nelson, rebecca (2014) “womenomics” in japan: in brief, congressional Research Service, 2014 – matsui, kathy, (2014) “WOMENOMICS 4.0: TIME TO WALK THE TALK” bilde forbes.com

0 kommentarer
05/05/2015 11:03 · japan, kultur

tentakelerotika

japan omtales gjerne som annerledeslandet. det har i stor grad vært, og er fortsatt idag, av stor fascinasjon for mennesker verden over; inkludert meg. av den grunn skal jeg i dette innlegget ta for meg et av de fenomene som kanskje er med på å bygge opp om ideen om japan som et annerledesland.

metromanga

japan er det landet i verden som leser mest tegneserier; 40% av alt trykt materiale i japan er manga. manga betyr i japan tegneserie, og en av professorene mine uttalte en gang at hadde det ikke vært for manga hadde de japanske instituttene på universiteter verden over ikke eksistert. mangakulturen er altså utrolig stor også i vesten, og den gjør at ungdom strømmer til universitetene for å lære seg japansk.

i japan leses manga av alle, og det finnes manga i alle sjangre spesifikt for ens kjønn, aldersgruppe og interesser. disse kommer som oftest i form av pocketbøker og strekker seg over en lang fortelling presentert i flere volum. man kan også finne manga som pensum på helt fra barneskole- til universitetsnivå. eksempel på mangaserier som har slått an i norge er sailor moon og naruto. veldig ofte blir det også laget en animert versjon av de populære mangaseriene, dette heter på japansk anime. dragon ball z og pokémon er kjente og populære animeserier i vesten.

sailor moon

tentakelerotika kan man finne både som manga og anime, og er en høyst parodiert sjanger. på mange måter står tentakelerotika som et symbol på hva man i vesten anser som japans overdrevent seksuelle populærkultur. begynner man først å snakke om hentai kommer tentakelreferansene raskt, noe som har bidratt til en stereotypifisering av hva hentai egentlig er.

hentai betyr på japansk en pervers seksuell lyst og omfavner alle typer perverse eller bisarre seksuelle begjær. det finnes hentai i mangaform for alle seksuelle preferanser, som for eksempel homofili (yuri og yaoi), sex med mindreårige (lolicon og shotacon) og incest.

at tentakelerotika er blitt karakterisert som symbolet på hentai er kanskje ikke så rart med tanke på japans lange tradisjon med denne formen for erotisk kunst. tentakelerotika er ikke noe nytt fenomen: monstre med tentakler opptrådde i japansk erotika lenge før animert pornografi. tentakelerotika er en del av shungaarven: en form for erotisk kunst spesielt tilknyttet edoperioden mellom 1603 og 1868. den vanligste typen shunga er av ukiyo-e som er trykt i tresnitt. det er fortsatt i dag ikke enighet om hvorvidt shunga ble brukt som seksuell opplæring, masturbasjon, eller bare kunst til pynt i hjemmet.

ac2774bdee069bb487af9aebc401f522

et av de mest kjente shungabildene er en illuastrasjon fra 1814, tako to ama, eller fiskerhustruens drøm, en fortelling som er tatt fra kinoe no komatsu. motivet er hentet fra en del i fortellingen hvor den kvinnelige perledykkeren tamatori, som har stjelt fra dragekongen, har blitt forfulgt og tatt «til fange» av blekkspruter. illustrasjonen er seksuelt eksplisitt og forestiller en trekant med en naken tamatori og to blekkspruter. den største blekkspruten har tentaklene rundt kvinnens lår og gir henne seksuell nytelse med munnen, samtidig som at en mindre blekksprut har tentaklene rundt hennes hals og kysser henne. tentakelsex blir som oftest forbundet med voldtekt, men denne illustrasjonen viser formodentlig et frivillig samleie. bildet ble publisert anonymt under pdeudonymet shiunan ganko, men blir som oftest tilskrevet katsushika hokusai.

det var vanlig i shungasjangeren å avbilde samleier, men uvanlig at kvinnen var helt naken slik som hun er avbildet i fiskerhustruens drøm. slik nakenhet ble angivelig ansett som vulgært, og ikke seksuelt opphissende under edoperioden.

06ead5d11e9a4919d221c66b5f309431

i japan finnes det en regel om at seksuelle obskøniteter ikke er tilltatt, men hva som er obskønt er variabelt. på 1980-tallet var seksuelle scener i sengen ulovlig, deretter ble det ulovlig med visning av kjønnshår, mens nå er det visning av genitalia som må sensureres. disse reglene har gjort at illustratører hele tiden har funnet nye måter å gå rundt disse reglene på, og det er en av grunnene til at tentakelerotika fikk sitt nye gjennombrudd på 80-tallet.

toshido maedas manga demon beast invasion fra 1989 var viktig for den nye oppblomstringen av tentakelpornografi. maeda har sagt at han lagde denne serien for å sno seg rundt de daværende strenge japanske sensurreglene. det var ulovlig å vise penis, men ikke å se seksuell penetrasjon av en tentakel og andre typer vedheng. maeda fremstilte, til forskjell fra hokusai, tentakelsexen som voldtekt.

den tidligste animerte formen av tentakelvoldtekt er animen guyver: out of control fra 1986som er en tolkning av mangaen bio booster armor. i filmen blir en av de kvinnelige protagonistene, valcuria, innhyllet av en tentakellignende skapning som penetrerer alle hennes åpninger. flere animerte erotikafilmer fulgte, som for eksempel den høyst populære urotsukidoji fra 1986, la blue girl fra 1992 og demon beast resurrection fra 1995. selv om høyden for sjangeren var på 1980 og 90-tallet blir et lite knippe av tentakelpornografisk animasjon fortsatt produsert idag.

Dunwich_Horror

bruken av tentakelovergrep på skuespillere startet derimot i amerikanske b-horrorfilmer, og har siden migrert tilbake til japan. b-filmlegenden roger corman brukte først konseptet om tentakelvoldtekt i en kort scene i filmen the dunwich horror fra 1970, en filmadapsjon av h.p. lovecrafts novelle med samme navn. corman har siden også brukt tentakelvoldtekt i galaxy of terror fra 1980. at den kvinnelige skuespilleren blir strippet, voldtatt og drept samtidig som hun får orgasme av monsterets gigantiske tentakler har gjort filmen til en varig kultfavoritt.

en enda mer populær film er sam raimi’s the evil dead, hvor den kvinnelige skuespilleren blir angrepet av den besatte skogen som hun går i. den onde ånden som våker i skogen bruker grener til å fange, strippe og voldta henne og penetrerer henne på samme måte som hvordan tentakler oftest blir fremstilt.

i nyere tid kan man finne referanser til tentakelsex i en csi-episode fra sesong 12, 73 seconds, hvor en stripper hopper rundt med en tentakkel i et badekar på en scene i nattklubbens bakrom foran et publikum.

5c2cd34faf8e149175734f3a2d0a7444

det er helt klart enkelt å le av denne pornografiske sjangeren, og å forstå hvorfor hentai blir avskrevet som noe useriøst. men hva jeg anser som positivt med japans kultur for «overdrevent» seksuell populærkultur er tilgjengeligheten. at japan har en tradisjon for å lage erotikk for alle slags seksuelle lyster gjør at de i alle fall kommer opp av dage, og man kan se alle de mulige seksuelle preferansene mennesker kan ha. jeg vil aldri støtte sex med hverken dyr, mindreårige eller familiemedlemmer; men kan det kanskje hende at japanere får utløp for sine seksuelle fantasier gjennom hentai i stedet for i den ekte virkeligheten? dette blir bare en hypotese basert på antagelse og ingen empiri, men japan er et av de landene med minst kriminalitet, og rapportert voldtekt er det utrolig lite av; kanskje det finnes en link her med deres tradisjon for hentai?

kilder Tentacle erotica list of hentai genre fiskerhustruens drøm shunga

2 kommentarer