Browsing Category

kultur

21/06/2016 17:29 · australia, kultur

aussie lingo

DSCN4875

i dag er det nøyaktig 5 måneder siden jeg ankom australias sukkerhovedstad; det har altså allerede gått 3 måneder siden jeg publiserte min første mackay-oppdatering, og nå har jeg bare to uker igjen her nede! så hva har jeg lært i løpet av fem måneder?

før jeg dro hadde jeg et lite håp om å returnere til norge med australsk dialekt, men jeg innså ganske tidlig at det var umulig. for det første var det ikke så fint som jeg trodde (heath ledger står for den misforståelsen), for det andre innså jeg hvor vanskelig det er å «om-lære» seg; å forandre det engelske vokabularet mitt. joda, jeg så også steve irwin og crocodile dundee på tv norge da jeg var liten, men det betyr ikke at «crikey» eller «g’day mate» faller naturlig i min munn av den grunn. jeg er litt mer «shit» og «yo» jeg da, takket være kontinuerlig påfyll av amerikansk og britisk kultur i 24 år.

det var selvfølgelig noen australske uttrykk jeg var kjent med før jeg dro ned, hovedsaklig takket være broren min som jeg anser som 85% australsk, sånn mentalt sett. hver gang jeg har driti meg ut går sms-samtalene våre sånn om dette: sorry eg blir 20 min sein – no worries – eg spiste opp alle ispinnene – no worries – eg drakk opp ølen din – no worries (jeg har sittet mye barnevakt). hele stereotypien om at australiere er laidback legitimeres i de to ordene. jeg er ikke så laidback av natur selv, men håpte at jeg kanskje ble det om jeg begynte å si «no worries». å si «no worries» innebar dog å bytte ut «no problem», og det lå veldig langt inne, men nå er det i alle fall femten «no worries mate», og et par «i’ll be right», hver dag; så får jeg la venner vurdere i hvilken grad jeg nå er laidback.

jeg, som mange andre nordmenn, har problemer med «hi! how are you? – i’m good, how are you?»-tiraden når jeg befinner meg i engelsktalende land. som oftest er reisene mine så korte at jeg aldri klarer, eller gidder å prøve, å naturalisere denne utvekslingen, men prospektet om å drite meg ut flere ganger om dagen i fem og en halv måned fikk meg til å skjerpe meg. jeg reiste ned med «hei hei», så ble det «i’m good», og etter en stund gikk utvekslingen slik

dem: «hi, how are you?»

meg: «hi! how are you – i’m good»

ikke bare mislyktes jeg i å gjengjelde det hyggelige spørsmålet om hvordan jeg hadde det, jeg presterte å spørre meg selv i stedet.

jeg har lært at australiere elsker å forkorte ord; alt kan forkortes. et viktig prinsipp er at -e kan med fordel slettes, australiere er mer glad i -a og -o, eller å legge på -ie; som med selfie! her er et knippe eksempler

13493409_10154127120277254_236799883_o

stubbies

roo – kenguru, smaker utrolig godt om det er riktig tilberedt

barbie – barbeque

stubby – ølboks, eventuelt en ølboksholder til å holde ølen kald, typisk i et våtdrakt-type materiale

esky – som i «you’ll find a stubby in the esky». et kjøleboksmerke, men brukes generelt om alle bærbare kjølebokser

arvo/arvy – afternoon, som i «i’ll pick you up in the arvo»

DSCN4905

en halvfull schooner og restene fra en croc-burger

smoko – som i «we’re going to take a smoko, right?». betyr en kort pause, som i røykepause, men ingen jeg har tatt en smoko med har røykt. hver tirsdag på «plante gress-plassen» har vi smoko i ti-tiden hvor vi får kaffe og scones.

andre hjelpsomme begrep 

push bike – vanlig sykkel, og ikke sparkesykkel, som jeg trodde

yarn – som i «let’s have a yarn about it» og «we met up and had a yarn» – betyr en samtale, kan sammenlignes med det stavangerske uttrykket «å drøse»

thongs – flip-flopper

croc – krokodille, smaker enda bedre enn roo

schooner – større enn et snitt, mindre enn en pint – 425ml med øl eller cider

tea – som i «tea’s ready!!!», betyr middag

sweet as – som i «we’re having roo for tea» – «sweet as!», brukes altså på samme måte som når vi sier «sweet» i norge. australiere liker egentlig å legge til en «as» bak alt, som i deadly as, cool as, high as, filthy as osv.

too easy – som i «do you want to go for a smoko?» – «too easy!» kan brukes med ulik kraft, både som «hell yeah!!» og»selvfølgelig»

DSCN3567

her kan dere se at jeg tilsynelatende har lyktes i å infiltrere lokalbefolkningen, men jeg forstår dessverre fortsatt ikke alt hva de sier; og da gjelder det helst hva som kommer ut av munnen på 50plussåringer eller folk som er fulle. mitt siste tips til dere er da at man likevel kommer veldig langt med et smil, et nikk og CHEERS!

3 kommentarer
31/10/2015 11:15 · film, kultur

neo-cannibalism

spøkelsei dag er det allehelgensaften som tradisjonelt sett er en helligdag for keltiske katolikker (allehelgensdag, 1.november, er for ortodokse katolikker), hvis symbolisme i dag er blitt kommersialisert. ifølge tradisjonen er skillet mellom den logiske, daglige verden og den spøkelsesaktige nattverdenen nærmest usynlig på allehelgensaften. i feiringen har det derfor vært vanlig å pynte med gjenstander som symboliserer døden, svart magi og mytiske monstre. i dag handler dagen om skremsel og frykt, og folk pynter med og kler seg opp som spøkelser, zombier og vampyrer. i dette innlegget vil jeg derimot ta for meg noe enda skumlere: det ulovlige kjøttmarkedet.

for en uke siden var det donasjonsdagen; det er helt fantastisk at vi lever i en tid hvor man kan redde et familiemedlem fra døden ved å gi bort en lunge eller en nyre, eller at man selv kan donere bort kroppsdeler når man dør. vitenskapen har utviklet teknikker for å bevare organer som hjerte, lever og øyne fra kadavre, og bevare dem til de er i stand til å transplanteres inn i levende mennesker som trenger dem. dette har dessverre også dannet grunnlaget for et ulovlig marked for salg og distribusjon av kroppsdeler på verdensmarkedet; og hvem er ofrene?

dømte og henrettede fanger i kina har allerede blitt brukt på denne måten, og i india, hvor sosialantropologen lawrence cohen har gjort feltarbeid, er det flere steder vanlig å donere bort nyren sin for penger. i india er det ulovlig å donere organer til noen andre enn de man er i slekt med, men cohen snakker om et «nyre-belte» som strekker seg over flere indiske landsbyer, hvor det å selge nyren er en del av livet. det er som oftest kvinnene som donerer nyrer; ektemennene ser på det som et selvfølgelig og likeverdig bidrag til familieøkonomien som deres eget harde daglige arbeid. men det er også ofte dyp gjeld som får folk til å ty til nyresalg, og folk står i kø for å selge dem til undergrunnsmeglere når de ikke har mulighet til å betale tilbake lånet sitt.

organ-trafficking-india

det har også vært mistanker om at mennesker blir ufrivillige ofre for dette kjøttmarkedet, og det er spesielt utsatte grupper, som for eksempel gatebarn, som man frykter at blir brukt til dette formålet. sosialantropologen nancy schepher-hughes har brukt store deler av sitt akademiske liv til å studere den ulovlige organtrafikken, og hun hørte om fenomenet for første gang da hun gjorde feltarbeid nordøst i brasil. i en shantytown rett utenfor byen timbaúba verserte det et rykte om utlendinger som reiste rundt i gule varebiler på jakt etter barn som de fanget og drepte for organene deres. det ble fortalt at man hadde funnet barnekropper liggende langs veikanten, i grøfter, eller i sykehus-containere. hun var skeptisk til det hele, og fant først ingen bevis på at dette var faktiske hendelser.

i sin anerkjente monografi death without weeping konkluderer hun derimot med at shantytown-beboerne hverken hadde rett eller feil i sine antakelser. schepher-hughes avskrev vestlig tanke om absolutt og objektiv sannhet, og hun argumenterte for at disse ryktene kun kunne forstås i lys av alle de kroppslige truslene som den fattige befolkningen i timbaúba opplevde. i tillegg til gjennomgripende sult og tørste, ble lokalbefolkningen møtt med mishandling fra arbeidsgivere, militæret og politi. den medisinske behandlingen de hadde tilgjengelig voldte som oftest bare mer skade, og de lokale helsearbeiderne ga den underernærte og kronisk syke lokalbefolkningen den oppfunne diagnosen «nervos» og de ble gitt beroligende midler, sovetabletter, vitaminer og eliksirer. samtidig var lokalbefolkningen vel klar over at de velstående menneskene i deres eget land og i utlandet hadde tilgang til bedre medisinsk pleie, i tillegg til «eksotiske» prosedyrer som vev og organtransplantasjoner. ryktet om at barn ble kidnappet og drept på grunn av organene deres var en sannhet for dem, for den ga mening til volden de opplevde. det var lett for dem å forestille seg at deres kropper ble sett på som et reservoar av reservedeler for de rike.

schepher-hughes’ monografi bidro til starten på en ny antropologisk metode. antropologi er ikke lenger et studie av såkalte isolerte, eksotiske kulturer, men studiet av en globalisert, sammenvevd verden – og hennes studie krysset klasser, kulturer og grenser, og linket sammen fattige organdonorer til rike individer og institusjoner i dagens moderne samfunn. i følge schepher hughes speiler og forsterker organtrafikken de eksisterende globale ulikhetene, og flyten av organer følger den regjerende kapitalruten: fra sør til nord, fra tredje til første verden, fra fattig til rik, fra svart til hvit, fra kvinner til menn.

organ-harvesting-cost-chart

«we are now eyeing each other’s bodies greedily as a source of detachable spare parts with which to extend our lives» 1

det var tsuyoshi awaya som oppfant begrepet «neo-cannibalism», og både han og nancy schepher-hughes bruker begrepet for å beskrive den økende tendensen til å se på mennesker som varer. awaya ser også på den nåværende organtrafikken, og hvordan det forandrer menneskesynet vårt; i ytterste konsekvens vil ikke bare teknologien se på oss som varer, men vi vil etterhvert se på hverandre med nye øyne. han tar også steget enda litt lengre med neo-cannibalism-begrepet, og ser på konsekvensene av at teknologien har snudd synet sitt fra å se på dyr og planter som objekt for forskning, til å bruke menneskekroppen. medisinsk teknologi bruker og forandrer menneskekroppen på samme måte som vi har gjort på dyr, og han ser for seg at vi i fremtiden vil bruke prosessert menneskekjøtt, i form av tabletter, som mat; en ny form for kannibalisme. dette vil bli den ultimate resirkuleringen av den menneskelige kroppen.

det er blitt lagd utrolig mange filmer som handler om organtrafikk og frykten for at noen skal stjele Cardiac_Arrest_FilmPosterkroppsdelene dine; så her er en alternativ liste av skrekkfilmer du kan se i kveld:

活摘/human harvest  a documentary on whether and how state-run hospitals in china harvested and sold organs, by killing tens of thousands of prisoners of conscience, which are mainly falun gong practitioners. sjekk ut trailer her.

shimjangi dwoenda/heartbeat a 2011 south korean film about human organ trade. the film revolves around yeon-hee, a widow hoping for a heart transplant for her daughter. when she hears that hwi-do’s mother had a traumatic fall and is now brain-dead, yeon-hee eagerly attempts to purchase the heart. but hwi-do refuses until he can find out more about what led to the fall. 

cardiac arrest the «missing heart murders» are plaguing san francisco – dead bodies that turn up with their hears surgically removed! so a weak-stomached homicide cop looks into the possibilities of a black market for human organs, while across town a man must make a difficult decision regarding his wife, who needs a transplant.

repo men  set in the near future when artificial organs can be bought on credit, it revolves around a manFleisch who struggles to make the payments on a heart he has purchased. he must therefore go on the run before said ticker is repossessed

fleisch a honeymooning couple stay at a hotel in new mexico. it all seems normal until an ambulance pulls up and takes the husband away. the wife, with the help of a truck driver, finds the awful secret to the hotel and the ambulance service.

dirty pretty things okwe fishes out the blockage and finds a human heart in the toilet. the manager of the hotel, juan, runs an illegal operation at the hotel wherein immigrants swap kidneys for forged passports.

tales from the organ trade a 2013 canadian documentary, the film examines the shadowy world of black market organ trafficking. 

captifs a group of medical aid workers in kosovo is kidnapped by a non slavic gang of organ traffickers.

coma when a young female doctor notices an unnatural amount of comas occurring in her hospital she uncovers a horrible conspiracy. Coma_film_poster

pound of flesh (med jean-claude van damme!!) a man wants to donate his kidney to his dying niece, but deacon awakes the day before the operation to find he is the latest victim of organ theft. stitched up and pissed-off, deacon descends from his opulent hotel in search of his stolen kidney and carves a blood-soaked path through the darkest corners of the city – brothels, fight clubs, back-alley black markets, and elite billionaire estates. 

ship of theseus a young indian stockbroker has just received a new kidney. he soon learns of a case of organ theft involving an impoverished bricklayer, shankar. he initial fears is that his new kidney was the one stolen from shankar. when he learns that the recipient of the kidney lives in sweden, he decides to go there to help shankar get his kidney back.

gongmojadeul/traffickers a 2012 south korean crime thrille. it takes place in six hours on a passenger boat with an ongoing black-market organ-trafficking operation, and a desperate husband out to find his missing wife.

train in Europe, a group of american college athletes unknowingly board a train that will become one deadly ride.

turistas the plot focuses on a group of backpackers in brazil who find themselves in the clutches of an underground organ harvesting ring.

 

kilder 1. awaya i schepher-hughes 2000:198 fra Delaney, Carol 2004. “Our Bodies, Our Selves”. I Delaney Investigating Culture. An experiencial introduction to anthropology. Oxford: Blackwell., the human body as a new commoditythe organ detectiveextreme researchallehelgensaften

bilde illustrasjon fra the haunted house, av kazuno kohara, macmillan children’s books, 2008 indian men + chart,

0 kommentarer
28/10/2015 11:11 · kultur, lister, vin

wine wednesday 4

3c255d06c685945ad131277d73a99957det er på tide med litt wine wednesday igjen har jeg hørt; det er ikke bare jeg som sitter uvitende med mitt vinglass og undrer på hva jeg smaker foruten «godt» eller «mindre godt» (etter min mening, så lenge den ikke er gammel eller korka, er vin aldri ekkelt). forrige wine wednesday 3 var i juli, og da hadde club vino smakt på hvitvinsdruen sauvignon blanc med opprinnelse i bordeaux og loire-dalen.

i dette innlegget skal det fokuseres på portugal, da vi på forrige club vino tidlig i oktober drakk tre viner fra akkurat dette landet. portugal har lenge stått i skyggen av sine naboland, og vi i club vino visste lite om portugisiske viner. i stedet for å fokusere på bare én drue, som vi har gjort før, så vi på landet i helhet. portugal har vært kjent for sine «anonyme» viner; at man ikke vet noe mer enn at de kommer fra portugal. mateus er en slik vin, en av verdens mest fremgangsrike merkevarer, men som aldri promoterte seg på bakgrunn av drueinnholdet. mateus er en boblende rosévin som ble utviklet i etterkrigstiden, i 1942, og markedsført spesielt på det økende nordamerikanske og nordeuropeiske markedet. med et supplement av en hvit versjon på 80-tallet stod den for over 40% av portugals vineksport, og på den tiden ble det solgt 3.25 millioner kasser av vinen på verdensbasis. (trivia: saddam hussein hadde store kvanta med mateus rosé i kjellerne i hans mange palasser.)

portugal har et godt klima og jordsmonn, og med druer som gjennom tusenvis av år har tilpasset seg forholdene gjør portugal til et ideelt sted å lage vin. likevel var portugal for 30 år siden kjent for sin sure og trå vin. heldigvis, etter at de inngikk medlemskap i eu i 1986, har de modernisert vinproduksjonen med de økte midlene medlemskapet medførte. i dag produseres det alt fra enkle, perlende hvitviner til tette, kraftige portviner, men de tilbyr i grunn hele spennet i vinverden. samtidig har de også druer som ikke finnes andre steder, og til tross for anonymiteten mener vinmonopolet at disse er de mest interessante. stereotypien om at portugisisk vin er sur og uinteressant henger likevel fortsatt i, og det skrives i grunn fortsatt lite om portugisisk vin, trass i kvaliteten.Screen-Shot-2013-08-13-at-15.08.23

historien om sur vin stammer helt tilbake til diktaturet til salazar som tvang vinprodusentene til å levere druer til kooperativer som betalte for mengden druer og ikke kvaliteten på dem. portugals kanskje beste blå drue, touriga nacional, holdt faktisk på å bli utryddet på grunn av disse kooperativene. druen ga lav avkastning, og dermed også lite penger til dem som dyrket den. i dag beholder vinprodusentene på de gamle tradisjonene, men de har heldigvis forbedret dem gjennom ny  kunnskap om vinmarksarbeid. i dag er målet kvalitet og høy konsentrasjon av smaker på vinen, og de gode vinene lages av druekloner som ikke nødvendigvis gir høy avkastning på kilo druer per vinplante. tradisjonen med å gjære rødvinen med stilkene kan gi god vin om man gjør det på riktig måte, men før kombinerte man hard pressing og bruk av undermodne druer som resulterte i den trå, og upopulære, vinen. i dag unngår de fleste produsentene denne metoden og avstilker og presser druene mer skånsomt. dessuten vet de nå at gamle vinstokker bidrar til høyere konsentrasjon, bedre tanninkvalitet, mer antioksidanter og dybde i vinene. dette kan bety lengre og bedre ettersmak, saftigere munnfølelse, bedre lagringsevne og flere lag med aromaer.

portugal har et klassifikasjonssystem basert på strenge regler om hvor druene kan komme fra og hvordan man behandler dem. doc (denominação de origem controlada) er den høyeste klassifikasjonen i portugal. igp (indicação geográfica protegida) er en større geografisk og mindre regulert region og ble tidligere kalt vinho regional. i følge vinmonopolet går en god introduksjon til portugals viner gjennom vinho verde, doc bairrada, lisboa douro, doc dão og alentejano. på club vino smakte vi på:

soalheiro vinho verde alvarinho 2014 en ung og saftig vin, preg av pære, eple, sitrus og mandel. middels dyp strågul, og passer helst til mat. den fikk 3,5 stjerner av 5.

ramos reserva 2013 en krydrete, fruktig vin med innslag av mørke bær, urter, kirsebær och lakris. den hadde en veldig mørk blårød farge, og passer til å drikkes alene eller til lam. 2,5 stjerner av 5.

niepoort fabelaktig duouro 2013 en ung og saftig vin med preg av modne mørke bær og krydder, fast ettersmak. den er mørk blårød, og passer til å drikkes alene eller med vilt. den var god, men ikke fantastisk, så jeg ga den 3,5 stjerner.

kilder vinmonopolet 1 vinmonopolet 2 mateus

0 kommentarer
23/10/2015 15:25 · kultur

udødelighet

5b25bbca044c9e862a817f66c4884fb1for den fromme troende, tar kristendommen bort dødens brodd. i kristendommen er døden overskredet ved legemets oppstandelse og sjel, på grunn av troen på en fortsatt eksistens i himmelen. i dagens sekulære samfunn finnes det også mennesker som viderefører kristendommens tro på et liv etter døden; mennesker som søker en jordisk udødelighet. noen er tiltrukket til ideen om kloning, andre til kryonikk.

0c556df3cd82b25192e1ca5c61aa42aerobert ettinger (1918-2011) anses som «faren av kryonikk» på grunn av hans bok fra 1962: the prospect of immortality. som 42-åring opplevde han hva som anses som en historisk midtlivskrise: etter å ha ventet forgjeves på at biologer skulle oppdage nøkkelen til evig ungdom, bygget han opp sin egen teori om hvordan oppnå udødelighet. det tok en god stund før en forlegger fikk snusen på ideen hans, men etter publiseringen av the prospect of immortality ble den en del av «book of the month club» og siden oversatt til ni språk. også evans cooper hadde  hadde lekt med ideen om udødelighet og ga ut immortality: scientifically, physically, now under pseudonymet nathan duhring i 1962. til forskjell fra ettinger var cooper en aktivist og er anerkjent som mannen bak den første kryonikkorganisasjonen (selv om ordet kryonikk ikke kom før i 1965) the life extension society (les). les etablerte et landsdekkende nettverk av kryonikkbevegelser som på grasrotnivå jobbet for å gjøre nedfrysning til et tilgjengelig tilbud over hele landet.

ordet kryonikk oppstod i 1965 for å beskrive denne teknikken hvor man fryser ned mennesker for fremtidig oppvekkelse ved hjelp av kryoteknikk. kryoteknikk brukes allerede til å bevare eggceller, sperm og embryo, men kryonikkbegrepet brukes kun for å beskrive menneskenedfrysning. kryonikk er basert på ideen om at man ikke er fullstendig død før sinnet er ødelagt, og at denne ødeleggelsen kan forhindres gjennom lave temperaturer. allerede i 1967 ble verdens første person nedryst, dr. james bedford. i testamentet hadde han tilsidesatt penger til en stålkapsel og flytende nitrogen. i 1991 ble han flyttet over i en annen tank, og alt så tilsynelatende ut til å være i orden. i 1976 ble fred chamberlain, faren til sjefen bak en av de mest kjente kryobedriftene, alcor, nedfryst, og ettingers mor, rhea ettinger, ble ikke lenge etter, i 1977, også nedfryst og satt i en kryonikkapsel. i dag er det flere anlegg hvor denne teknologien er tilgjengelig, og det er allerede over 100 personer som er frosset ned og lagret i disse anleggene. noen har valgt å fryse bare hodet eller hjernen i troen om at deres unike personlighet er lagret der, som om mennesket er en slags datamaskin hvor harddisken ligger i hjernen.

243dafd2931f2ae343aa921028ee99bdkryonikkteknikken kom etter erkjennelsen om at det i dag finnes flere kliniske definisjoner av død; når hjertet slutter å slå, når en person slutter å puste eller når hjerneaktiviteten stopper – og alle disse kan reverseres takket være moderne teknologi. ettinger mente at om den antatt døde kroppen kan bli frosset raskt nok ned kan den forbli i en tilstand av utsatt død på ubestemt tid, i hvert fall frem til teknologien er såpass utviklet at man kan bli gjenopplivet og kurert fra det man døde av. enten ved hjelp av nye medisiner, kloningsteknikker, eller cellerevitalisering. død for kryonikkbevegelsen betyr bare en midlertidig tilstand man kan forbli i frem til gjenoppliving.

kryonistene diskuterer også muligheten for å suspendere livet til mennesker som er gamle eller svake som, i stedet for å vente på en naturlig død, kan fryses ned før det skjer. spørsmålet som gjenstår da er: er dette eutanasi? eutanasi er i seg selv et kontroversielt tema, spesielt i norge, og om dette blir en form for eutanasi må det et stort lovverk til for å tillate prosedyren. et annet aspekt som er interessant å utforske er hvorfor det nesten bare hvite menn fra middelklassen som jobber i kryonikkbedriftene; hvorfor er det så å si bare menn som ønsker seg jordisk udødelighet?

de to forgrunnspersonene bak kryonikkbevegselsen er begge døde. evans cooper forlot kryonikkbevegelsen i 1969, og døde ute på havet i 1983. robert ettinger døde i hjemmet sitt i detroit i juli 2011 som 92-åring. han døde av respirasjonssvikt, og etter flere dager med forberedelser ble han fryset ned, plassert i en kryonikkapsel og kjølet ned til minus 196 grader. ettinger var les-instituttets 106. pasient.

mer lesning: liste over 8 (halv)kjente personer som er blitt nedfryst.

bilder 1. fallout tactics – cryonics 2. robert ettinger 3. james bedford

kilde + inspirasjon: delaney, carol 2004. “our bodies, our Selves”. i delaney investigating culture. an experiencial introduction to anthropology. oxford: blackwell.

0 kommentarer
01/10/2015 12:49 · australia, japan, kultur, politikk

japan har stengte grenser

er det én ting jeg aldri gjør så er det å kommentere på innlegg på facebook eller nettartikler. diskusjonen som følger er sjelden fruktbar, og mine kommentarer kommer ikke til å utgjøre noen forskjell. de fleste som har prøvd seg i en diskusjon har nok møtt på et nettroll eller femten, og troll gidder ikke jeg forholde meg til.

nå har det seg slik at på grunn av forberedelsene til mitt fremtidige feltarbeid så følger jeg med på australsk politikk gjennom å lese nettaviser og å følge ulike facebook-sider. jeg skal studere kullindustrien, miljøforkjempere og turistsektoren, og jeg følger ulike facebook-sider som representerer alle gruppene. jeg skal reise til en liten by på østkysten av australia, i queensland, som heter mackay. en av facebook-sidene jeg har valgt å følge er george christensen sin. han er parlamentsrepresentant for dawson, et valgområde hvor byene mackay, bowen, ayr, proserpine og den sørlige delen av townsville inngår. på sin blogg har han som slagord «standing up for the north», og kort sagt er han, som han skriver selv, «très conservateur» og han jobber for utviding av kullindustrien. han fordømmer således også all aktivitet fra miljøforkjempere og beskriver dem konstant som «extremist» for å undergrave deres innsats for å bevare miljøet.

Skjermbilde 2015-10-01 kl. 10.45.23

i dag la george christensen ut en post på facebook hvor han skriver «japan has it mostly right: look after your own properly before sorting out other nation’s problems.» det handler om at japan ikke vil ta imot syriske flyktninger.

som jeg allerede har tatt for meg gjennom fem innlegg om japan, er det ett av verdens raskest aldrende land og som en konsekvens står de nå i en økonomisk krise fordi de ikke har en stor nok arbeidsstyrke til å kunne ha en bærekraftig utvikling og å kunne ta vare på den stadig økende befolkningen i pensjonsalder. i kathy matsuis rapport fra 1999 argumenterte hun for at en økt bruk av kvinner i arbeidskraften var den eneste måten man kunne gi den japanske økonomien en renessanse etter mange dårlige år. hun var den første til å navngi denne teorien «womenomics». nåværende statsminister shinzo abe har gjort alvor av denne teorien, og han har satt i gang en plan med flere konkrete tiltak som nå blir omtalt som «abenomics».

den globale situasjonen i dag er at vi står ovenfor en av de største flyktningekrisene i historien. siden borgerkrigen i syria startet i 2011 har over ni millioner mennesker blitt drevet på flukt fra sine hjem. i juli omtalte nrk en fn-rapport hvor det stod at over tre millioner syrere har krysset grensen, og siden den gang har flyktningestrømmen intensivert. bildene som florerer på nettet og i avisene viser omfanget av desperasjonen til disse menneskene. det er mennesker som i et håp om en fremtid bruker alle pengene sine på å komme seg på en overfylt båt med stor fare for å drukne eller å bli smuglet i en varebil med fare for å bli kvalt i hjel. fem av nabolandene har tatt i mot mer enn 2,8 millioner flyktninger, og nå fordeler europa kvoteflyktninger hvor disse kommer i tillegg til alle dem som selv har klart å ta den strabasiøse ferden til europa. i september åpnet endelig også australia opp grensene for flere kvoteflyktninger.

i artikkelen som den sterkt konservative george christensen postet i dag står det at statsminister shinzo abe ikke vil ta imot flyktninger, fordi «japan needed to improve conditions for its own people, including women and the elderly, before accepting any refugees from syria.» dette speiler skepsisen mot immigranter som japan har hatt i mange mange år, men nå når vi likevel står ovenfor en flyktningkrise, hvorfor kan ikke japan ta bruk av de potensielle ressursene immigrantene vil utgjøre? japan vil fortsette å være et lukket samfunn.

i dag tok frustrasjonen overhånd, og jeg klarte ikke dy meg. jeg måtte kommentere på george christensen sitt innlegg. den kommer ikke til å utgjøre en forskjell, men jeg har i alle fall fått en like.

Skjermbilde 2015-10-01 kl. 12.23.56

0 kommentarer
31/08/2015 13:59 · japan, kultur

womenomics 5

dbadc0e6b087695202879e7c0af1c8ecdette er det femte, og siste, innlegget i en rekke av flere innlegg som handler om japans utfordinger med en aldrende befolkning og en minkende arbeidskraft, og kvinners posisjon innenfor dette. jeg har tatt for meg temaet gjennom å besvare problemstillingen: på hvilken måte kan kvinner være en løsning på japans økende problemer? i de foregående innlegge har jeg blant annet sett på hvilke økonomiske og demografiske utfordringer japan står ovenfor i dag, de strukturelle konsekvenser av japans problemer og kvinners posisjon innenfor det japanske arbeidslivet. her kan du lese de tidligere innleggene womenomics, womenomics 2, womenomics 3, womenomics 4. i dette innlegget skal jeg undersøke hvorvidt det finnes en vei ut av det rådende undertrykkende kjønnsskillet. denne serien har vært en omskriving av min semesteroppgave i faget jap1501 – japan’s politics and society våren 2015.


EN MULIG FORANDRING?
for å oppsummere: japanske kvinner er i dag delt mellom flere forpliktelser og forventninger, og selv om flere kvinner faktisk har lengre utdannelse enn den gjennomsnittlige japanske mannen så nyter de ikke fordeler som garantert livstidsansettelse, de har lavere lønn enn menn i samme stilling, og svært få har lederposisjoner. kvinner får ikke nok lønn i fødselspermisjonen, de kan bli diskriminert på jobb hvis de bestemmer seg for å bli gravid, og det er svært vanskelig å komme tilbake til arbeidslivet etter en graviditet. det kan i noen tilfeller også være økonomisk smart å ikke gå tilbake til arbeidslivet på grunn av gjeldende skattelover. dette er et stort problem med tanke på at japan trenger flere arbeidere i deres dramatisk synkende arbeidskraft. fordi flere bedrifter har ønsket å spare penger på lønninger og å oppnå fleksibilitet ved å ansette deltidsarbeidere har dette til sammen dannet en nasjonal krise.

hvordan kunne dette skje? jo, på grunn av en dårlig kombinasjon av rådende kjønnsstereotypier og ineffektive lover. kathy matsuis rapport fra 1999 viste derimot hvordan bedrifter med en høyere andel kvinnelige ansatte i lederposisjoner gjorde det økonomisk bedre enn dem med kun menn. ikke bare det, noen økonomer argumenterer for at å minske kjønnsforskjellene kan gjøre en betydelig forskjell på japans demografiske utfordring. de viser til statistikk som viser at land hvor kvinnelig ansettelse er høy er også fødselsraten høy, og hvor kvinnelig ansettelse er lav er fødselsraten lav. matusi mener at å øke andelen av kvinner i arbeidslivet er den eneste effektive løsningen på japans utfordringer, og denne måten å tenke på kalles for womenomics.

16 år etter at matsui publiserte hennes ideer om hvordan man skal takle kjønnsforskjellene i japan har statsminister shinzo abe gjort womenomics til en del av hans egen fremtidsplan for japan. abes plan ser ut til å speile matuis tre anbefalinger for hvordan den japanske situasjonen burde takles, og hans plan blir nå referert til som «abenomics». han har utformet flere mål som skal gjøre japan til et land hvor «kvinner kan skinne». av disse finner man blant annet målet om at kvinner skal utgjøre 30% av alle ledersposisjoner, som for eksempel medlemmer av parlamentet eller som konserndirektører, innen 2020. for å kunne oppnå dette målet ønsker abe å slette ventelisten på barnehager, utvide fødselspermisjonen og å utvide barnehagefasilitetene. dette vil gjøre det enklere for kvinner å satse på en karriere som passer deres høye utdannelse, og samtidig legge til rette for å komme tilbake til arbeidslivet. det foreligger en generell optimisme rundt abes regjering og hans satsning på å øke kvinners deltakelse i den japanske arbeidskraften. samtidig påpekes det at det ikke vil være en lett sak å få til disse målene tatt i betraktning at det er flere som profitterer på dagens situasjon og som derfor jobber aktivt for å opprettholde de undertrykkende strukturene.

Layout-32KONKLUSJON. japan vokser seg nå til å bli et landene med den eldste befolkningen i verden, og dette har hatt alvorlige konsekvenser, spesielt med tanke på økonomien. å øke kvinners deltakelse i arbeidslivet er en foreslått løsning på dette, formulert gjennom den økonomisk teorien womenomics. statsminister abe har nå tatt over fakkelen fra matsui, og hans plan for å redde japan blir nå kalt abenomics. japan er per i dag langt i fra et likestilt land, men takket være abe blir det å få flere kvinner inn i arbeidslivet nå sett på som et viktig satsningsområde. at abe ønsker å få til en forandring ser man i hans mål inspirert av matsuis womenomics-rapport hvor han jobber for å tilrettelegge for å få flere kvinner i arbeidslivet, få dem inn i lederstillinger og gjøre det mulig å ha en karriere og barn på samme tid. dette er dog en stor utfordring, for han må også gjøre det attraktivt for bedriftene å øke andelen kvinner i arbeidskraften. abe må gjøre det lønnsomt, og ikke minst attraktivt, for både ansetter og ansatt.

kilder – kingston, jeff (2013), contemporary japan: history, politics, and social change since the 1980s, second edition, wiley-blackwell – steinberg, chad, nakane, masato (2012), ”CAN WOMEN SAVE JAPAN?” IMF working paper, asia and pacific department – chanlett-avery, emma, nelson, rebecca (2014) “WOMENOMICS” IN JAPAN: IN BRIEF, congressional Research Service, 2014 – matsui, kathy, (2014) “WOMENOMICS 4.0: TIME TO WALK THE TALK” – Nohara, Yoshiaki (2014), “Goldman’s Matsui Turns Abe to Womenomics for Japan Growth”

0 kommentarer
17/08/2015 10:55 · disney, kultur

Disneyland og Watergate

jean baudrillard er en av de mest kjente, men også mest radikale, postmoderne tenkerne som har levd og en av hans kanskje mest kjente teorier er den om verden som en simulert virkelighet. med begreper som simulacrum og hyperrealitet undersøkte han forholdet mellom virkelighet, symboler og samfunn. man trengte nye begreper for å forstå de skiftende prosessene i overgangen fra det moderne til det postmoderne samfunnet. med en ny tid forsvant relevansen av de tidligere begrepene, og man måtte finne nye for å forstå implikasjonene av de nye teknologiene, de framvoksende formene av kultur og identitet og global kapitalisme i det nittende århundre. jeg skal nå presentere noen eksempler baudrillard bruker for å legge frem nærværet av simulacrum og hyperrealiteten i dagens samfunn, og samtidig påpeke konsekvensene av at disse er tatt for gitt.

 «…the simulacrum is never that which conceals the truth—it is the truth which conceals that there is none. the simulacrum is true.»

db0caf04c034d45e7c22fc0b44f26764for baudrillard forelå det et brått skille mellom det moderne og det postmoderne samfunn. dette bygger på en idé om at det foreligger viktige forandringer i samfunnet hvor økonomien, kulturen, kunsten, og vårt daglige liv krever nye teorier og måter å se verden på. ifølge ham var moderne samfunn sentrert rundt produksjon og konsum av varer, mens i postmoderne samfunn er de sentrert rundt simulering. hvor flere av de store sosiologiske tenkerne, som for eksempel durkheim, weber og parsons, mente at sosial differensiering og økende arbeidsdeling var viktige kjennetegn ved det moderne samfunn, mente baudrillard at det postmoderne samfunn er preget av dedifferensiering som innebar en ”kollaps” av distinksjoner. i det postmoderne oppløses alle tidligere grenser og distinksjoner og de mister sin makt, dette gjelder for eksempel klasse, kjønn og politikk. makten i det moderne samfunn kunne være totalitær, jmf. f.eks. nazisme og stalinisme, men i det postmoderne trenger ikke ideologien å være brutal, men heller en kamuflert løgn; gjennom simulacrum.

i det moderne var det tatt for gitt at av en kopi forelå det en original, men i det postmoderne er ikke denne koblingen nødvendig. i det postmoderne er det duplikater som representerer virkeligheten. simulacrum oppstår når distinksjonen mellom representasjon og virkelighet, mellom tegn og det de refererer til i den virkelige verden, bryter sammen.  baudrillard argumenterte for at distinksjonen mellom original og kopi har blitt ødelagt på grunn av masseproduksjon. ifølge baudrillard er simulacrum nå det organiserende prinsippet i samfunnet, og ikke lenger den politiske økonomien. makten er ikke lokalisert i institusjoner, og ei heller i økonomien, men i koder og simulering.

reelle erfaringer forsvinner til fordel for en fullstendig relativitet, og det er heller tegn og koder som konstituerer det reelle. virkeligheten blir overflødig og man kommer i en hyperrealitet hvor bilder formerer seg med hverandre, uten referanse til virkelighet eller mening. i stedet for å fokusere på forholdet mellom virkelighet av objekter og tegn som forsøker å representere eller tildekke dem, er grensene mellom virkelighet og virtuell virkelighet uklart; om ikke fullstendig forsvunnet. fakta og fiksjon blir blandet i hop, og distinksjonen mellom dem oppleves verken som tydelig eller betydningsfull. vi lever i en hyperrealitet når vi ikke lenger kan skille mellom hvilken realitet vi er i, og den falske verdenen virker mer virkelig enn virkeligheten.

”disneyland is there to conceal the fact that it is the ’real’ country, all of ’real’ america, which is disneyland (just as prisons are there to conceal the fact that it is the society in its entirety, in its banal omnipresence, which is carceral). disneyland is presented as imaginary in order to make us believe that the rest is real, when in fact all of los angeles and the america surrounding it are no longer real, but of the order of the hyperreal and of simulation. it is no longer a question of a false representation of reality (ideology), but of concealing the fact that the real is no longer real.” 

baudrillard bruker disneyland og watergate-skandalen som eksempler på ”store løgner” som fungerer ideologiserende i sin tid. disneyworld i florida og disneyland i california er perfekte modeller av simulering. mellomklassen drar nærmest på pilgrimstur til disse utopiene for å dekke sine ekte behov i det kapitalistiske samfunnet. disneyland er et simulacrum av et idealisert amerika; en kopi uten en original. de forskjellige parkene som ”marine world, ”magic mountain” og ”enchanted village” viser til ulike historiske epoker og samfunn, og understreker at det foreligger et tydelig skille mellom virkelighet og den forestilte verdenen. men dette skillet er samtidig et forsøk på å skjule at det ikke foreligger noen forskjell. disneyland lar deg ikke være et barn; men skjuler at du er et barn. dessuten skjuler disneyland at vi bor i et gjennomsyret kommersialisert samfunn, hvor konsum står som et av dets fremste konsekvenser.

0be334b1c7db9f71f9e006da1f7fb568watergate-skandalen er ifølge baudrillard en lignende illusjon som disneyland. watergate utgjorde ikke noen skandale, men en mørklegging av noen andres uuttalte skandale. fordi watergate-skandalen ble oppdaget så tror man på at det onde kan avdekkes og rettferdighet oppnås. det hele var en iscenesettelse som skjulte politikkens egentlige urettferdighet. for baudrillard er ikke watergate unntaket, men regelen. baudrillard har også senere tatt for seg historiske hendelser som eksempler på tilstedeværelsen av simulacrum i det amerikanske samfunn. i the gulf war did not take place fra 1995 la baudrillard frem en teori om at golfkrigen mellom 1990 og 1991 ikke var ekte; den var kun en medieskapt illusjon. golfkrigen hadde aldri funnet sted ettersom ingen av sidene vant og ingenting ble endret i irak. han kommenterte også terrorangrepene mot usa 11. september 2001, og til forskjell fra golfkrigen som var en «ikke-hendelse» var terrorangrepet en «absolutt hendelse». det representerte ingen krig mellom samfunn eller religion, men det var en symbolsk reaksjon på den teknologiske og politiske ekspansjonen av kapitalistisk globalisering. baudrillard mente at noen ønsket å dikotomisere det som en usa-islam-konflikt for å skape en illusjon av synlig konfrontasjon og en løsning basert på bruk av militærmakt.

i følge baudrillard lever vi i en postmoderne verden, og i det postmoderne samfunn er ikke makt idealisert, men simulert; den er konstruert rundt tegn. simulacrum fremstår nærmest som den verste form for ideologi, fordi den viser to virkeligheter samtidig; en spektakulær og en normal virkelighet. baudrillard argumenterte for at tilstedeværelsen av disse simulerte virkelighetene har en ideologiserende effekt, og det er nærmest umulig å være seg bevisst disse tatt-for-gitte maktforhold. virkeligheten som spektakulær finner man eksempler på overalt, jmf. disneyland og watergate, noe som gjør oss ute av stand til å være effektive «motstandere» av makten.

denne teksten er en omskriving av deler av min egen eksamensoppgave i faget mevit2110, fra våren 2013.

bilder flyergoodness robin luahiwa kilder baudrillard, jean (1994) ”the precession of simulacra”, gjengitt i durham, m.g. og kellner, d.m. (2012) media and cultural studies. keyworks. chicester: wiley –blackwell – durham, m.g. og kellner, d.m. (2012) media and cultural studies. keyworks. chicester: wiley –blackwell – wikipedia «jean baudrillard»

 

0 kommentarer
06/08/2015 15:22 · disney, kultur

pocahontas

pocahontas svart mindre
i år har pocahontas 20-årsdag! da disney-filmen kom ut 23. juni 1995 skapte den kontroverser på grunn av de historiske frihetene de hadde tatt seg, og i dag er få ukjent med det faktum at pocahontas skjebne var en ganske annen enn den disney fremstilte. samtidig var filmen positivt revolusjonerende på flere sett.

pocahontas var den første disney-filmen som var basert på en historisk person; og med det lå det et stort ansvar. i disneys tilfelle gikk ønsket om å lage en overbevisende romantisk fortelling fremfor historisk korrekthet. disney-filmen skildrer møtet mellom en indiansk kvinne og en engelsk sjømann ved navn john smith, og det utarter seg som den klassiske romeo og juliet-fortellingen hvor to personer finner kjærlighet på tvers av to grupper som hater hverandre. idet john smith skal bli henrettet av en av indianer-høvdingene hiver pocahontas seg foran ham og redder livet hans. ifølge john smiths egne notater er dette et historisk faktum, pocahontas gikk i mot sin egen klan for å redde en engelskmann, men hun var bare barnet da dette skjedde. smith og pocahontas hadde et vennskap, ikke noen stor kjærlighet. den kom ikke før senere da hun giftet seg med john rolfe i 1614 og tok navnet lady rebecca rolfe. angivelig førte dette ekteskapet til seks år med fred mellom kolonistene i jamestown og powhatan-klanene, en tid kalt «the peace of pocahontas».

ser man bort i fra at disney fremstilte pocahontas som en ung kvinne, i stedet for en ti-årig pike som hun egentlig var, skal disney ha klart å få andre aspekter riktig. både utformingen av fortet til engelskmennene og powhatan-klanens bosted er visstnok autentisk fremstilt, og de fanger tidsånden rundt opprettelsen av jamestown, fiendtligheten mellom indianerne og nybyggerne inkludert. smith kom til amerika under ledelsen av john ratcliffe sammen med en rekke andre engelskmenn for å kolonisere og finne gull. filmen var oppsiktsvekkende i det at den la stor vekt på å skildre de engelske nybyggerne som griske plyndrere som var ubarmhjertelige både mot naturen og befolkningen. de var villige til å drepe indianerne i søket etter det ikke-eksisterende gullet, og som en barnefilm er dette en grei introduksjon til å lære mer om overgrepene som ble gjort mot indianerne. det eneste «gullet» de finner er mais, og pocahontas forstår ikke hva det er de egentlig leter etter. for henne er mais like mye verdt som gull, og med sangen «colours of the wind» viser hun smith at det finnes andre verdier enn de rent materielle. med «du tror du eier jorden som du trår på» og «jeg vet at hvert tre og hvert vesen, har et liv, har en mening, er til gagn» viser pocahontas seg som den rene miljøforkjemperen.

pocahontas rosa mindre

utgivelsen av pocahontas markerte et skille hos disney: 58 år etter suksessen med deres første fullengdefilm snøhvit og de syv dvergene hadde de for første gang en sterk kvinnelig protagonist. sammenlignet med de foregående kvinnelige skikkelsene som var passive og naive karakterer, så hadde pocahontas en sterk egenvilje. til forskjell fra belle som blir satt i fangenskap av udyret før hun til slutt ser hans gode side, eller ariel som forelsker seg med prins eric ved første blikk, og aurora som ser ut til å akseptere at hennes ekteskap er arrangert, så er pocahontas egenrådig i sitt valg av partner. hun motsier sin fars ønske om at hun skal gifte seg med kocoum, fordi han er «for seriøs», og selv om hun er usikker på hva hun skal velge, og rådfører seg med et tre i prosessen, ender hun opp med å følge sitt hjerte. men selv om hun velger smith over kocoum, velger hun også stammen sin over smith igjen; hun blir ikke med smith tilbake til england. i stedet for å ofre noe for kjærligheten, som ariel som mister stemmen sin og belle sin frihet, så velger pocahontas sin identitet og arv i stedet.

disney har fått utrolig mye kritikk for sine svake kvinnelige roller opp gjennom årene. selv om pocahontas’ styrke og tapperhet er egenskaper som disney også senere ga til mulan i 1998, som forkler seg som en mann slik at hun kan gå til krig i stedet for hennes eldre far, så tok det etter mulan hele 11 år før det igjen kom en film med en sterk kvinnelig protagonist. prinsessen og frosken ble både hyllet og kritisert da den kom ut, men den ble starten på en bølge av flere filmer med selvstendige kvinner: tangled, brave og ikke minst frozen fra 2013 som er den mest innbringende animerte filmen gjennom tidene. hvorvidt elsa, rapunzel eller merida hadde blitt til uten pocahontas kan man ikke vite, men det er ingen tvil om at pocahontas banet vei for dem. selv om mye av fokuset rundt utgivelsen av pocahontas handlet om disneys feilaktige portrettering av en historisk kvinne – så kan man se i retrospektiv at det var en revolusjonerende film som markerte et vendepunkt for disney. nå, 20 år senere kan man se dens innvirkning i den nye bølgen av animerte disney-filmer.

kilder: the real pocahontas + bio + innlegget er delvis basert på artikkelen til sophie gilbert, les mer på in defense of pocahontas: disney’s most radical heroine

0 kommentarer
30/07/2015 11:00 · japan, kultur

womenomics 4

d4957a11bd904033764417aaadc63e0cdette er det fjerde innlegget i en rekke av flere innlegg som handler om japans problem med en aldrende befolkning og en minkende arbeidskraft, og kvinners posisjon innenfor dette. jeg tar for meg temaet gjennom å besvare problemstillingen: på hvilken måte kan kvinner være en løsning på japans økende problemer? i det forrige innlegget så jeg kort på strukturelle konsekvenser av japans problemer, og i dette innlegget ser jeg på kvinners posisjon innenfor det japanske arbeidslivet i dag. 

GIRLS JUST WANNA BE DISCRIMINATED. japan ligger som allerede presentert langt bak en rekke andre høyinntektsland når det gjelder likestilling. i the world economic forum’s global gender gap report fra 2013, som sammenligner land på bakgrunn av kjønnsbaserte ulikheter, kom japan som nr. 105 ut av 135 land. til sammenligning kom usa som nr. 23, og de eneste andre høyinntekstlandene som kom under japan var sør-korea og noen få land i midtøsten. kjønnsforskjellene er spesielt åpenbare når det gjelder arbeidsforhold, med tanke på lønn, fordeler, karrieremuligheter og sosial trygghet. svært få kvinner lander stillinger med mulighet for forfremmelse, og de kvinnene som gjorde det i 2012 utgjorde kun 12 prosent av disse type ansettelser. den høye andelen av kvinner i midlertidige stillinger er fortsatt høy til tross for the equal employment opportunity law (EEOL) fra 1987 og andre tiltak for å bekjempe kjønnsdiskriminering i arbeidslivet.

tradisjonelt sett har kvinner vært forventet å gifte seg og få barn, og å ikke fortsette i arbeidslivet etter dette. resultatet har vært at få arbeidsgivere ønsker å investere noe i kvinnen. dog er giftemål og barn langt i fra standardalternativet for kvinner lenger. flere kvinner søker større sosial og økonomisk frihet, og spør seg selv om det å ha barn er noe de ønsker. de innser hva de kan miste ved å stifte en familie, spesielt med tanke på at tradisjonelt sett har ektemennene, og i tillegg arbeidsgiverne deres, forventet at kvinnen skal ta det meste av byrden med barneoppdragelse. selv om flere japanske kvinner tar mer utdannelse enn menn så er ikke nødvendigvis den høye utdannelsen avgjørende for hvilken stilling de får. noen blir tildelt rutinearbeid og gjør det samme som ufaglærte arbeidere. høyere utdannelse betyr at de er nærmere «giftealder», noe som potensielt sett gjør dem uattraktive med tanke på stereotypien om at kvinner skal pensjonere seg etter giftemålet.

7470b4548ecc239671252e1c49ad08a9til tross for dette virker det som om majoriteten av unge kvinner fortsatt ønsker å gifte seg og få barn, selv om det mest sannsynlig betyr å ofre egen karriere. det kan også være forståelsesfullt med tanke på den vedvarende urettferdigheten på arbeidsplassen. flere kvinner blir marginalisert og ferdighetene deres blir ikke anerkjent. gapet mellom deres karriereambisjoner og de begrensede mulighetene de får er lite oppmuntrende for dem som gjerne ønsker å arbeide igjen etter graviditeten. lønnsgapet mellom den tidligere jobben og deres mulige nye er stort, og mangel på mulighet til å bli forfremmet gjør det heller ikke attraktivt.

kvinner utgjør mesteparten av deltidsarbeiderne og med dette har de gitt bedriftene en stor fleksibilitet i form av oppsigelser og forkortede timer, og samtidig gjør de det enklere å holde tritt med den kostbare livstidsansettelsegarantien og ansiennitslønnen som er øremerket menn. siden kvinner utgjør mesteparten av deltidsarbeiderne er de også mest sårbare når bedrifter skal kutte ned på arbeidere. å sende arbeidende mødre til arbeidslivsperiferien er en refleksjon av den rådende kjønnsdiskrimineringen. kvinner «kan ikke» arbeide hele timer fordi de er ment å ta vare på familiens ansvar, mens gifte menn forventes å jobbe vanlige arbeidstimer. finnes det en vei ut av denne rigide kjønnsfordelingen? dette skal jeg se på i neste innlegg.

bilder eleni kalorkoti  サントリー天国 第4号開高健編 kilder chanlett-avery, emma, nelson, rebecca (2014) “WOMENOMICS” IN JAPAN: IN BRIEF, congressional Research Service, 2014 – kingston, jeff (2013) “SAVING JAPAN: PROMOTING WOMEN’S ROLE IN THE WORKFORCE WOULD HELP” – kingston, jeff (2013), contemporary japan: history, politics, and social change since the 1980s, second edition, wiley-blackwell – kalland, arne, (1986) japan bak fasaden, cappelens forlag – steinberg, chad, nakane, masato (2012), ”CAN WOMEN SAVE JAPAN?” IMF working paper, asia and pacific department

0 kommentarer
26/07/2015 16:47 · japan, kultur

womenomics 3

Japan World Marketsdette er det tredje innlegget i en rekke av flere innlegg som handler om japans problem med en aldrende befolkning og en minkende arbeidskraft, og kvinners posisjon innenfor dette. jeg tar for meg temaet gjennom å besvare problemstillingen: på hvilken måte kan kvinner være en løsning på japans økende problemer? i det forrige innlegget tegnet jeg et overflatisk bilde av hvordan situasjonen til kvinner i japan har vært opp til nå, og i dette innlegget skal jeg kort se på de strukturelle implikasjoner dette har hatt på den japanske økonomien og demografien.

STRUKTURELLE RESULTATER. som vi så i forrige innlegg har det blitt implementert en del lovtiltak opp gjennom årene hvis mål har vært å øke likestillingen mellom kjønnene, men alt i alt har ikke resultatene vært så gode om man sammenligner dem med situasjonen i andre land. i japan er lønnsgapet mellom menn og kvinner nærmere dobbelt OECD-gjennomsnittet på 14 prosent; japanske menn tjener 27% mer enn kvinner. dessuten utgjør kvinner kun 9,4 prosent av plassene i parlamentet, og som et resultat er japan rangert som nr 131 på the gender empowerment measure (GEM) av 189 land som var med i undersøkelsen.

hvor kanskje japan har feilet mest er i forsøket på å skape et familievennlig arbeidslivsmiljø. ikke overraskende kan ikke fallet i fødselsraten forklares av kun én faktor, samtidig er det klart at hverken regjeringen eller arbeidslivet generelt sett har gjort nok for å tilrettelegge for familier. ikke mer enn 4 prosent av japans velferdsbudsjett er øremerket barnetrygd og øvrige barneomsorgstiltak, og i 2009 var det så mye som 40,000 barn på ventelisten for autoriserte barnehager. begge foreldre har muligheten til å ta 14 ukers betalt fri for å  ta vare på den nyfødte, men de mister samtidig 40 prosent av inntekten gjennom denne perioden. japans utgifter for utbetaling av foreldrepermisjon per barn er mindre enn halvparten av OECD-gjennomsnittet, og selv om både mannen og kvinnen i husholdningen jobber kan de ha problemer med å betale regningene. dette viser hvor lite regjeringen har gjort for å støtte unge par og barna deres, noe som er paradoksalt tatt i betraktning at dette er et land hvor regjeringen konstant vektlegger hvor viktig det er å øke fødselsraten.

i en undersøkelse sa kvinner at det er manglende barnepassmuligheter og kostnadene ved å oppdra et barn som er de viktigste grunnene til å ikke bli gravid. noen ganger blir også gravide kvinner tildelt arbeid som er direkte vanskelig eller farlig for dem; et fenomen som kalles matahara, eller «morskapstrakassering». dessuten blir kvinner for det meste kun gitt dårlig betalt deltidsarbeid etter en fødsel, slik at så mye som 62 prosent av kvinnene faller ut av arbeidsstyrken når de får sitt første barn. dette er som nevnt delvis på grunn av vanskeligheter med å skaffe barnehageplass, men kanskje enda mer overraskende er det fordi mange ser få insentiver til å fortsette i en jobb med dårlige karrieremuligheter. arbeidslivets praksis er nedslående, og likestillingstiltakene er langt fra effektive nok. kvinner blir i stor grad presset til å velge mellom karriere eller barn; det er en konstant enten eller situasjon for kvinner.

bilde p photo/koji sasahar hentet fra quartz kilder  kingston, jeff (2013) “SAVING JAPAN: PROMOTING WOMEN’S ROLE IN THE WORKFORCE WOULD HELP” – otake, tomoko (2008) “Japan’s gender inequality puts it to shame in world rankings” – kingston, jeff (2013), contemporary japan: history, politics, and social change since the 1980s, second edition, wiley-blackwell – steinberg, chad, nakane, masato (2012), ”CAN WOMEN SAVE JAPAN?” IMF working paper, asia and pacific department – mollman, steve (2015) «japanese women are speaking out against maternity harassment»

0 kommentarer