Browsing Category

vin

04/05/2016 10:23 · vin

wine wednesday 5

som jeg skrev i mitt aller første wine wednesday-innlegg så har jeg ikke peiling på vin, og som en unnskyldning til å lære mer ville jeg skrive en serie med innlegg om vin. jeg har ikke blitt så mye klokere siden den gang, men jeg er like glad i vin, så vi kjører på med et nytt innlegg. jeg har tatt meg pause fra feltarbeidet og er nå på tur med søskenbarnet mitt i tre uker. den først uken tilbrakte vi i auckland, og i følge min nyinnkjøpte bok ”the 24-hour wine expert” finnes det ikke noen stoltere vinnasjon enn kiwiene. så da måtte det smakes; og rett utenfor auckland ligger waiheke island med ikke mindre enn 24 vingårder. vi dro til stonyridge vineyard som ifølge the guardian er en av de topp ti beste vingårdene i verden. uten å personlig kunne bekrefte det minner vingården om sør-frankrike på grunn av deres oliventrær, rader av fargerike vinranker og pittoreske utsikt. de er også kjent for sin prisvinnende rødvin ”stonyridge larose”.

DSCN4414

ved ankomst fikk vi utdelt en meny av hvilke viner man kunne smake og ble fortalt at tre viner var det anbefalte antallet; drakk man mer kunne man, gud forby, bli beruset med påfølgende dårlig dømmekraft. som nordmann med høy toleranse slang jeg på en ekstra vin; en smak er tross alt bare noen få dråper i bunnen av et glass. det er veldig sjelden at jeg kjøper hvitvin, noe som også reflekteres i smaksutvalget mitt; jeg bestilte tre røde og én hvit: pinot gris og pinot noir fra sentral-otago, og shiraz og larose fra stonyridge. sistnevnte er en salig blanding av ulike druer: cabernet sauvignon, malbec, merlot, petit verdot, cabernet franc og carménère. prisen per smak lå på 18 kroner, mens larose kostet 115 kroner; et glass 315 kroner og en flaske kostet mellom 1500 og 3200 kroner; avhengig av hvilken årgang man kjøpte.

av røde druer er kiwiene mest kjent for sin pinot noir, men først og fremst er new zealand en hvitvin-nasjon. de har hatt stor suksess med den brukervennlige sauvignon blanc-druen, spesielt i marlborough-regionen. deres sauvignon blanc er ikke bare populær blant kiwiene, men også blant briter og australiere. sauvignon blanc passer særskilt godt til klimaet i new zealand da denne druen blir fortere moden i varmere klima; og da mister den sin karakteristiske lukt. så om du skal på polet og vil prøve deg på en ”new world”-vin er sauvignon blanc fra new zealand et trygt valg.

nå dro vi riktignok på en vingård som ikke produserer sauvignon blanc, dessuten er den mest kjent for sine rødviner. ut ifra hvilke rødviner jeg hadde bestilt ble jeg anbefalt å velge en pinot gris som komplementær hvitvin, og den måtte selvfølgelig smakes først. det ble en fallen angel pinot gris med årgang 2015. den skulle være perfekt for en varm sommerdag; det er riktignok høst i new zealand nå, men for to nordmenn var dette en sommerdag. jeg klarer ikke gjenkjenne hva en vin lukter eller smaker uten å ha fasiten foran meg; så av pære, sitrus og mandel som skulle være tilstedeværende i vinen var det sistnevnte som var mest fremtredende for meg; den smakte marsipan! den var veldig god, og jeg forstår nå hvorfor new zealand er en hvitvinnasjon. i etterkant angret jeg på at jeg ikke hadde valgt flere hvitviner da vinsmakingen gikk nedover etter denne.

DSCN4403

jeg er ingen fan av pinot noir-druen; den er litt anonym for min smak. jeg har prøvd meg på et par pinot noir i australia, men har blitt skuffet hver gang. det er ikke det at den ikke er god, en rødvin skal være korket for at jeg ikke skal like den, men jeg foretrekker de mer krydrete og varme druene, som shiraz eller tempranillo, foran pinot noir. forventningen min var ikke høy da jeg skulle smake fallen angel pinot noir fra 2014, men jeg var veldig entusiastisk over å skulle gi den en sjanse. beskrivelsen var lang og detaljert, men jeg klarte egentlig ikke gjenkjenne så mye av hva som stod foruten at den hadde en forholdsvis god lengde på smak. etter et par slurker var konklusjonen: en god pinot noir; altså midt på treet. jeg var veldig klar for neste vin: en 100% shiraz.

shirazen var oppkalt etter stonyridge sin trofaste hund norton; derav navnet faithful. norton ble 13 år gammel og døde i 2010, og han blir husket gjennom en vin med smak av eik og moden frukt. som en shiraz-fantast ble jeg ganske skuffet, den var like kjedelig som pinot noiren. god, men ikke minneverdig; som er trist med tanke på at den er lagd med den hensikt.

hva jeg ble mest skuffet over under vinsmakingen var larose. i 1987 ble den kåret til new zealands beste vin noensinne, og i 2011 vant 2006-årgangen en blindtest med 97 poeng av 100 mulige utført av australias største vinmagasin winestate. nok en gang; det var en god vin, men langt ifra den beste jeg har smakt. jeg tviler på at det var fordi jeg drakk 2014-årgangen og ikke 2006 som var problemet; det ligger nok hos meg på en eller annen måte. for det første liker jeg rødvinen varm; jo varmere vinen er jo flere molekyler blir frigitt og mer aroma vil den ha. denne vinen luktet og smakte lite; enten fordi jeg brukte for lang tid på smakingen og den stod for lenge i skyggen, eller fordi idealtemperaturen for vinen er lavere enn min egen preferanse. for det andre, jeg er ingen vinekspert. når jeg smaker vin er det som mange ganger nevnt det viktigste (og eneste?) spørsmålet: er den god eller mindre god? for ”eksperter” er det så utrolig mange andre krav som inngår i avgjørelsen. men som min nye vinbok skriver ”det finnes ikke noe rett eller galt hva gjelder vinnytelse. (…) det er opp til deg, ikke din såkalte ”vinekspert” venn å bestemme om du liker det eller ei”. det var for øvrig ganske heldig at jeg ikke ble begeistret over vinen, hvis ikke planla jeg å dra derfra 3200 kroner fattigere; nå kan jeg heller brenne 50 kroner på en fantastisk australsk shiraz på liquor land; mer om den senere.

0 kommentarer
28/10/2015 11:11 · kultur, lister, vin

wine wednesday 4

3c255d06c685945ad131277d73a99957det er på tide med litt wine wednesday igjen har jeg hørt; det er ikke bare jeg som sitter uvitende med mitt vinglass og undrer på hva jeg smaker foruten «godt» eller «mindre godt» (etter min mening, så lenge den ikke er gammel eller korka, er vin aldri ekkelt). forrige wine wednesday 3 var i juli, og da hadde club vino smakt på hvitvinsdruen sauvignon blanc med opprinnelse i bordeaux og loire-dalen.

i dette innlegget skal det fokuseres på portugal, da vi på forrige club vino tidlig i oktober drakk tre viner fra akkurat dette landet. portugal har lenge stått i skyggen av sine naboland, og vi i club vino visste lite om portugisiske viner. i stedet for å fokusere på bare én drue, som vi har gjort før, så vi på landet i helhet. portugal har vært kjent for sine «anonyme» viner; at man ikke vet noe mer enn at de kommer fra portugal. mateus er en slik vin, en av verdens mest fremgangsrike merkevarer, men som aldri promoterte seg på bakgrunn av drueinnholdet. mateus er en boblende rosévin som ble utviklet i etterkrigstiden, i 1942, og markedsført spesielt på det økende nordamerikanske og nordeuropeiske markedet. med et supplement av en hvit versjon på 80-tallet stod den for over 40% av portugals vineksport, og på den tiden ble det solgt 3.25 millioner kasser av vinen på verdensbasis. (trivia: saddam hussein hadde store kvanta med mateus rosé i kjellerne i hans mange palasser.)

portugal har et godt klima og jordsmonn, og med druer som gjennom tusenvis av år har tilpasset seg forholdene gjør portugal til et ideelt sted å lage vin. likevel var portugal for 30 år siden kjent for sin sure og trå vin. heldigvis, etter at de inngikk medlemskap i eu i 1986, har de modernisert vinproduksjonen med de økte midlene medlemskapet medførte. i dag produseres det alt fra enkle, perlende hvitviner til tette, kraftige portviner, men de tilbyr i grunn hele spennet i vinverden. samtidig har de også druer som ikke finnes andre steder, og til tross for anonymiteten mener vinmonopolet at disse er de mest interessante. stereotypien om at portugisisk vin er sur og uinteressant henger likevel fortsatt i, og det skrives i grunn fortsatt lite om portugisisk vin, trass i kvaliteten.Screen-Shot-2013-08-13-at-15.08.23

historien om sur vin stammer helt tilbake til diktaturet til salazar som tvang vinprodusentene til å levere druer til kooperativer som betalte for mengden druer og ikke kvaliteten på dem. portugals kanskje beste blå drue, touriga nacional, holdt faktisk på å bli utryddet på grunn av disse kooperativene. druen ga lav avkastning, og dermed også lite penger til dem som dyrket den. i dag beholder vinprodusentene på de gamle tradisjonene, men de har heldigvis forbedret dem gjennom ny  kunnskap om vinmarksarbeid. i dag er målet kvalitet og høy konsentrasjon av smaker på vinen, og de gode vinene lages av druekloner som ikke nødvendigvis gir høy avkastning på kilo druer per vinplante. tradisjonen med å gjære rødvinen med stilkene kan gi god vin om man gjør det på riktig måte, men før kombinerte man hard pressing og bruk av undermodne druer som resulterte i den trå, og upopulære, vinen. i dag unngår de fleste produsentene denne metoden og avstilker og presser druene mer skånsomt. dessuten vet de nå at gamle vinstokker bidrar til høyere konsentrasjon, bedre tanninkvalitet, mer antioksidanter og dybde i vinene. dette kan bety lengre og bedre ettersmak, saftigere munnfølelse, bedre lagringsevne og flere lag med aromaer.

portugal har et klassifikasjonssystem basert på strenge regler om hvor druene kan komme fra og hvordan man behandler dem. doc (denominação de origem controlada) er den høyeste klassifikasjonen i portugal. igp (indicação geográfica protegida) er en større geografisk og mindre regulert region og ble tidligere kalt vinho regional. i følge vinmonopolet går en god introduksjon til portugals viner gjennom vinho verde, doc bairrada, lisboa douro, doc dão og alentejano. på club vino smakte vi på:

soalheiro vinho verde alvarinho 2014 en ung og saftig vin, preg av pære, eple, sitrus og mandel. middels dyp strågul, og passer helst til mat. den fikk 3,5 stjerner av 5.

ramos reserva 2013 en krydrete, fruktig vin med innslag av mørke bær, urter, kirsebær och lakris. den hadde en veldig mørk blårød farge, og passer til å drikkes alene eller til lam. 2,5 stjerner av 5.

niepoort fabelaktig duouro 2013 en ung og saftig vin med preg av modne mørke bær og krydder, fast ettersmak. den er mørk blårød, og passer til å drikkes alene eller med vilt. den var god, men ikke fantastisk, så jeg ga den 3,5 stjerner.

kilder vinmonopolet 1 vinmonopolet 2 mateus

0 kommentarer