20/01/2016 12:30 · australia, politikk

hong kong

hong kong lokal tid 1930: jeg venter på at mitt nye eventyr skal starte. om 14 timer lander jeg i mackay, australia, hvor jeg skal tilbringe mine neste seks måneder på feltarbeid. jeg har nærmest glemt hva jeg skal gjøre der nede, og leser prosjektskissen min på ny for å friske opp minnet. her er det første avsnittet:

på grunn av menneskeskapte aktiviteter forandrer klimaet seg raskere enn det det har gjort de siste 10,000 årene. dette har konsekvenser for miljøet, dyrene og økosystemene, hvorav noen viser seg å være særlig sårbare, og de har blitt kanarifugler i den økologisk minen. polarbjørner, arktis og korallrev er eksempler på slike kanarifugler. i vår globaliserte verden øker også økonomiske og identitetsprosesser i fart, og jeg er interessert i å studere menneskers forhold til et sted som er høyst påvirket av disse prosessene. av den grunn har jeg valgt som mitt interessefelt en av de viktigste kanarifuglene i vår tid: the great barrier reef. (skissen er på engelsk, derfor en litt dårlig oversettelse gjort i hurten og sturten).

for å gi innblikk i målet mitt med feltarbeidet kommer jeg til å dele mer av prosjektskissen etter at jeg lander i australia . jeg vet ikke hvordan bloggen kommer til å se ut de neste månedene. jeg kommer i alle fall til å skrive om hvorfor australia er et interessant sted for feltarbeid, hvorav blant annet australias kjærlighet til kull og hvordan de samtidig jobber for å beskytte great barrier reef inngår. en aktuell problemstilling med akkurat disse to fakta er hvorvidt befolkningen mener at kull og et sunt rev kan gå hånd i hånd. i kontrast til tallrike forskningsrapporter som gir et klartydig «nei», så tilsier det nåværende politiske klimaet i australia at det faktisk kan det. hva mener folket?

1 kommentar
16/12/2015 17:16 · essay, hverdag

riste

jeg har en sykdom. denne merker jeg ikke noe til i hverdagen foruten at jeg må ta medisiner morgen og kveld. dessuten må jeg være ekstra påpasselig på å leve «sunt»; ha gode søvn- og matrutiner og begrense alkoholinntaket mitt. dette var jeg forholdsvis dårlig på før inntil litt mindre enn et år siden. da jeg var på min årlige legesjekk fortalte jeg legen min at noen ganger, etter et høyt alkoholkonsum og lite søvn dagen før, var jeg redd for å lukke øynene i frykt for å få et anfall. jeg har venstresidig temporallaps-epilepsi, noe som for meg innebærer at jeg kan få risteanfall idet jeg holder på å sovne. legen min spurte meg hva jeg var aller mest redd for, og jeg svarte at det er å få et anfall. det han sa jeg burde være aller mest redd for er å dø.

det er ikke stor risiko for å dø av et risteanfall, ikke så mye av anfallet, men konsekvensene (om man for eksempel faller eller slår seg på noe), men det er ikke akkurat bra for kroppen heller. for de som har sett et risteanfall kan man forstå at kroppen er under enormt mye press, og etterpå føler man seg verre enn den verste bakrusen du kan tenke deg. jeg vet ikke om dette er likt for alle med denne typen epilepsi, men slik føles det i alle for meg; og det er ikke noe jeg har lyst til å oppleve igjen.

av den grunn har det siste året vært preget av lite uteliv og korte fester. en til to alkoholenheter skal ikke ha noen triggende effekt på epilepsien, så jeg har forsøkt å holde meg til dette og maks fire enheter. jeg har aldri vært den største festløven, men jeg tok stolthet i å kunne drikke menn på 90kg under bordet og mente at en god fest betydde at man la seg klokken fem. jeg har altså måttet gjøre en stor endring i tankesettet mitt. etter et par øl kommer tørsten etter mer, og energien til å kjøre på hele natten øker proporsjonalt med antall enheter. dette gjorde at jeg også brukte alkohol for å klare meg gjennom netter med skolearbeid og innleveringer. flere netter i strekk kunne jeg sitte oppe og skrive til morgengry. det ga positive resultater karaktermessig, men det var hardt for kroppen, og jeg følte til tider at jeg var på nippen til å få et anfall.

å endre innstilling var ikke lett; det tok tid. hvem som helst som har måttet gjøre en livsstilsendring kan relatere til dette. jeg måtte temme impulsen om å ta en øl til for å «holde ut». en bivirkning av å holde seg til to enheter er nemlig at jeg ikke klarer eller har lyst til å «holde ut» til klokken fem. å drikke alkohol under hjemmeeksamen sluttet jeg med for nesten to år siden, men å slutte å skrive hele natta var vanskelig når det for meg var det som måtte til for å få toppkarakter. mangel på søvn står nemlig like høyt oppe på lista over anfallstriggende faktorer som alkoholkonsum, så jeg har dette året valgt å prioritere helsa over karakterer. hva skal man med gode karakterer hvis det gjør deg syk?

september 2013: bitt og blod i munnen etter mitt tredje anfall.

september 2013: bitt og blod i munnen etter mitt tredje anfall.

jeg har bare hatt tre (registrerte) anfall i mitt liv; det første fikk jeg da jeg var sytten år. det er ikke helt klart hva som gjorde at jeg fikk dette anfallet, men med tanke på nevnte triggerfaktorer så var det nok mangel på søvn. jeg satt også på videregående oppe til fire om natten og skrev på innleveringer, og den ene gangen gikk det så langt at jeg hallusinerte. man må ha to anfall for å få diagnosen epileptiker; flere mennesker kan få et risteanfall i løpet av livet uten at de er epileptikere. det tok tre år før jeg fikk mitt andre anfall, og i mellomtiden levde jeg som «alle andre»; jeg tenkte aldri på at et anfall kunne skje meg igjen. jeg fikk mitt tredje anfall da jeg var 22 år, og både det andre og tredje kom etter  en lang natt med mye alkohol, og anfallet kom idet jeg holdt på å sovne. jeg har alltid vært ubevisst når det skjer og har derfor aldri «opplevd» anfallene mine selv; at jeg har hatt et anfall får jeg vite av den som har vært nær meg når det skjedde. det er også derfor jeg skriver «registrerte» anfall, for det kan være en mulighet for at jeg har fått anfall når jeg har vært alene uten at jeg vet om det.

å kutte ned på både antall og lengden på fester har vært ambivalent. jeg opplever at det ikke er sosialt akseptert å dra hjem klokka tolv om man ikke skal tidlig på jobb dagen etter. det er dette jeg har funnet mest vanskelig det siste året, å si at jeg ikke kan bli litt lenger, og jeg har derfor endt opp med å fortelle flere løgner for hvorfor jeg vil dra hjem. alle har forståelse for sykdommen, men i festens hete er det lett å glemme, dessuten føles det unødvendig å si til alle at jeg har epilepsi. jeg vet også hvor takknemlig en vert kan være når gjestene blir til langt på natt. når jeg selv har hatt bursdagsfest på en onsdag og gjestene ble til klokken seks føler jeg at jeg må svare med samme mynt. dessverre har jeg ikke flere mynter igjen å gi. men noe av det mest positive har vært hvordan dagen derpå kan nå være som hvilken som helst annen dag, og med tanke på dødsangsten min så har jeg ikke lyst til å bruke flere dager i mitt «korte» liv på å føle meg forferdelig frivillig. å spise ostepop og å ha netflix-maraton kan jeg jo gjøre når som helst.

jeg vil langt i fra fordømme de som får i seg ni enheter på en kveld, og hadde det ikke vært for sjokkbeskjeden fra legen min hadde jeg helt sikkert fortsatt gjort det samme (ja, jeg presterte dessverre én gang å få i meg ni pils på én kveld). jeg har forøvrig blitt vant til å veksle mellom ringnes og munkholm, og sistnevnte gir faktisk samme «utholdende» effekt som førstnevnte. en hel kveld med munkholm funker derfor også fint. det er mange som er med på fest til langt på morgenkvisten uten alkohol, men jeg er ikke helt der; jeg vil hjem og sove mine åtte timer.

postskriptum: det hender at jeg blir ute til langt på natt, og det kan hende at jeg en gang i fremtiden drikker mer enn jeg burde, men det er helt ok – det er bare mindre ok for meg enn for andre.

postskriptum 2: nå som det er jul er det mye fokus på alkohol, både det positive og det negative. på nettaviser kan man lese om juleøltester, konsekvensene av et alt for fuktig julebord og hvor mange barn som gruer seg til jul på grunn av foreldrenes alkoholmisbruk. juleøltester er gøy, de sistnevnte er ikke. så jeg vil bare avslutte med å si at santa clausthaler er veldig veldig godt, og ikke minst veldig veldig billig (koster 5 kroner). det er sikkert noen som vil argumentere mot dette, «alkofri øl vil aldri smake like godt», men man kan vel ikke argumentere mot minimering av bakrus pluss sparing av penger? 

2012-12-17 19.51.27

2 kommentarer
31/10/2015 11:15 · film, kultur

neo-cannibalism

spøkelsei dag er det allehelgensaften som tradisjonelt sett er en helligdag for keltiske katolikker (allehelgensdag, 1.november, er for ortodokse katolikker), hvis symbolisme i dag er blitt kommersialisert. ifølge tradisjonen er skillet mellom den logiske, daglige verden og den spøkelsesaktige nattverdenen nærmest usynlig på allehelgensaften. i feiringen har det derfor vært vanlig å pynte med gjenstander som symboliserer døden, svart magi og mytiske monstre. i dag handler dagen om skremsel og frykt, og folk pynter med og kler seg opp som spøkelser, zombier og vampyrer. i dette innlegget vil jeg derimot ta for meg noe enda skumlere: det ulovlige kjøttmarkedet.

for en uke siden var det donasjonsdagen; det er helt fantastisk at vi lever i en tid hvor man kan redde et familiemedlem fra døden ved å gi bort en lunge eller en nyre, eller at man selv kan donere bort kroppsdeler når man dør. vitenskapen har utviklet teknikker for å bevare organer som hjerte, lever og øyne fra kadavre, og bevare dem til de er i stand til å transplanteres inn i levende mennesker som trenger dem. dette har dessverre også dannet grunnlaget for et ulovlig marked for salg og distribusjon av kroppsdeler på verdensmarkedet; og hvem er ofrene?

dømte og henrettede fanger i kina har allerede blitt brukt på denne måten, og i india, hvor sosialantropologen lawrence cohen har gjort feltarbeid, er det flere steder vanlig å donere bort nyren sin for penger. i india er det ulovlig å donere organer til noen andre enn de man er i slekt med, men cohen snakker om et «nyre-belte» som strekker seg over flere indiske landsbyer, hvor det å selge nyren er en del av livet. det er som oftest kvinnene som donerer nyrer; ektemennene ser på det som et selvfølgelig og likeverdig bidrag til familieøkonomien som deres eget harde daglige arbeid. men det er også ofte dyp gjeld som får folk til å ty til nyresalg, og folk står i kø for å selge dem til undergrunnsmeglere når de ikke har mulighet til å betale tilbake lånet sitt.

organ-trafficking-india

det har også vært mistanker om at mennesker blir ufrivillige ofre for dette kjøttmarkedet, og det er spesielt utsatte grupper, som for eksempel gatebarn, som man frykter at blir brukt til dette formålet. sosialantropologen nancy schepher-hughes har brukt store deler av sitt akademiske liv til å studere den ulovlige organtrafikken, og hun hørte om fenomenet for første gang da hun gjorde feltarbeid nordøst i brasil. i en shantytown rett utenfor byen timbaúba verserte det et rykte om utlendinger som reiste rundt i gule varebiler på jakt etter barn som de fanget og drepte for organene deres. det ble fortalt at man hadde funnet barnekropper liggende langs veikanten, i grøfter, eller i sykehus-containere. hun var skeptisk til det hele, og fant først ingen bevis på at dette var faktiske hendelser.

i sin anerkjente monografi death without weeping konkluderer hun derimot med at shantytown-beboerne hverken hadde rett eller feil i sine antakelser. schepher-hughes avskrev vestlig tanke om absolutt og objektiv sannhet, og hun argumenterte for at disse ryktene kun kunne forstås i lys av alle de kroppslige truslene som den fattige befolkningen i timbaúba opplevde. i tillegg til gjennomgripende sult og tørste, ble lokalbefolkningen møtt med mishandling fra arbeidsgivere, militæret og politi. den medisinske behandlingen de hadde tilgjengelig voldte som oftest bare mer skade, og de lokale helsearbeiderne ga den underernærte og kronisk syke lokalbefolkningen den oppfunne diagnosen «nervos» og de ble gitt beroligende midler, sovetabletter, vitaminer og eliksirer. samtidig var lokalbefolkningen vel klar over at de velstående menneskene i deres eget land og i utlandet hadde tilgang til bedre medisinsk pleie, i tillegg til «eksotiske» prosedyrer som vev og organtransplantasjoner. ryktet om at barn ble kidnappet og drept på grunn av organene deres var en sannhet for dem, for den ga mening til volden de opplevde. det var lett for dem å forestille seg at deres kropper ble sett på som et reservoar av reservedeler for de rike.

schepher-hughes’ monografi bidro til starten på en ny antropologisk metode. antropologi er ikke lenger et studie av såkalte isolerte, eksotiske kulturer, men studiet av en globalisert, sammenvevd verden – og hennes studie krysset klasser, kulturer og grenser, og linket sammen fattige organdonorer til rike individer og institusjoner i dagens moderne samfunn. i følge schepher hughes speiler og forsterker organtrafikken de eksisterende globale ulikhetene, og flyten av organer følger den regjerende kapitalruten: fra sør til nord, fra tredje til første verden, fra fattig til rik, fra svart til hvit, fra kvinner til menn.

organ-harvesting-cost-chart

«we are now eyeing each other’s bodies greedily as a source of detachable spare parts with which to extend our lives» 1

det var tsuyoshi awaya som oppfant begrepet «neo-cannibalism», og både han og nancy schepher-hughes bruker begrepet for å beskrive den økende tendensen til å se på mennesker som varer. awaya ser også på den nåværende organtrafikken, og hvordan det forandrer menneskesynet vårt; i ytterste konsekvens vil ikke bare teknologien se på oss som varer, men vi vil etterhvert se på hverandre med nye øyne. han tar også steget enda litt lengre med neo-cannibalism-begrepet, og ser på konsekvensene av at teknologien har snudd synet sitt fra å se på dyr og planter som objekt for forskning, til å bruke menneskekroppen. medisinsk teknologi bruker og forandrer menneskekroppen på samme måte som vi har gjort på dyr, og han ser for seg at vi i fremtiden vil bruke prosessert menneskekjøtt, i form av tabletter, som mat; en ny form for kannibalisme. dette vil bli den ultimate resirkuleringen av den menneskelige kroppen.

det er blitt lagd utrolig mange filmer som handler om organtrafikk og frykten for at noen skal stjele Cardiac_Arrest_FilmPosterkroppsdelene dine; så her er en alternativ liste av skrekkfilmer du kan se i kveld:

活摘/human harvest  a documentary on whether and how state-run hospitals in china harvested and sold organs, by killing tens of thousands of prisoners of conscience, which are mainly falun gong practitioners. sjekk ut trailer her.

shimjangi dwoenda/heartbeat a 2011 south korean film about human organ trade. the film revolves around yeon-hee, a widow hoping for a heart transplant for her daughter. when she hears that hwi-do’s mother had a traumatic fall and is now brain-dead, yeon-hee eagerly attempts to purchase the heart. but hwi-do refuses until he can find out more about what led to the fall. 

cardiac arrest the «missing heart murders» are plaguing san francisco – dead bodies that turn up with their hears surgically removed! so a weak-stomached homicide cop looks into the possibilities of a black market for human organs, while across town a man must make a difficult decision regarding his wife, who needs a transplant.

repo men  set in the near future when artificial organs can be bought on credit, it revolves around a manFleisch who struggles to make the payments on a heart he has purchased. he must therefore go on the run before said ticker is repossessed

fleisch a honeymooning couple stay at a hotel in new mexico. it all seems normal until an ambulance pulls up and takes the husband away. the wife, with the help of a truck driver, finds the awful secret to the hotel and the ambulance service.

dirty pretty things okwe fishes out the blockage and finds a human heart in the toilet. the manager of the hotel, juan, runs an illegal operation at the hotel wherein immigrants swap kidneys for forged passports.

tales from the organ trade a 2013 canadian documentary, the film examines the shadowy world of black market organ trafficking. 

captifs a group of medical aid workers in kosovo is kidnapped by a non slavic gang of organ traffickers.

coma when a young female doctor notices an unnatural amount of comas occurring in her hospital she uncovers a horrible conspiracy. Coma_film_poster

pound of flesh (med jean-claude van damme!!) a man wants to donate his kidney to his dying niece, but deacon awakes the day before the operation to find he is the latest victim of organ theft. stitched up and pissed-off, deacon descends from his opulent hotel in search of his stolen kidney and carves a blood-soaked path through the darkest corners of the city – brothels, fight clubs, back-alley black markets, and elite billionaire estates. 

ship of theseus a young indian stockbroker has just received a new kidney. he soon learns of a case of organ theft involving an impoverished bricklayer, shankar. he initial fears is that his new kidney was the one stolen from shankar. when he learns that the recipient of the kidney lives in sweden, he decides to go there to help shankar get his kidney back.

gongmojadeul/traffickers a 2012 south korean crime thrille. it takes place in six hours on a passenger boat with an ongoing black-market organ-trafficking operation, and a desperate husband out to find his missing wife.

train in Europe, a group of american college athletes unknowingly board a train that will become one deadly ride.

turistas the plot focuses on a group of backpackers in brazil who find themselves in the clutches of an underground organ harvesting ring.

 

kilder 1. awaya i schepher-hughes 2000:198 fra Delaney, Carol 2004. “Our Bodies, Our Selves”. I Delaney Investigating Culture. An experiencial introduction to anthropology. Oxford: Blackwell., the human body as a new commoditythe organ detectiveextreme researchallehelgensaften

bilde illustrasjon fra the haunted house, av kazuno kohara, macmillan children’s books, 2008 indian men + chart,

0 kommentarer
28/10/2015 11:11 · kultur, lister, vin

wine wednesday 4

3c255d06c685945ad131277d73a99957det er på tide med litt wine wednesday igjen har jeg hørt; det er ikke bare jeg som sitter uvitende med mitt vinglass og undrer på hva jeg smaker foruten «godt» eller «mindre godt» (etter min mening, så lenge den ikke er gammel eller korka, er vin aldri ekkelt). forrige wine wednesday 3 var i juli, og da hadde club vino smakt på hvitvinsdruen sauvignon blanc med opprinnelse i bordeaux og loire-dalen.

i dette innlegget skal det fokuseres på portugal, da vi på forrige club vino tidlig i oktober drakk tre viner fra akkurat dette landet. portugal har lenge stått i skyggen av sine naboland, og vi i club vino visste lite om portugisiske viner. i stedet for å fokusere på bare én drue, som vi har gjort før, så vi på landet i helhet. portugal har vært kjent for sine «anonyme» viner; at man ikke vet noe mer enn at de kommer fra portugal. mateus er en slik vin, en av verdens mest fremgangsrike merkevarer, men som aldri promoterte seg på bakgrunn av drueinnholdet. mateus er en boblende rosévin som ble utviklet i etterkrigstiden, i 1942, og markedsført spesielt på det økende nordamerikanske og nordeuropeiske markedet. med et supplement av en hvit versjon på 80-tallet stod den for over 40% av portugals vineksport, og på den tiden ble det solgt 3.25 millioner kasser av vinen på verdensbasis. (trivia: saddam hussein hadde store kvanta med mateus rosé i kjellerne i hans mange palasser.)

portugal har et godt klima og jordsmonn, og med druer som gjennom tusenvis av år har tilpasset seg forholdene gjør portugal til et ideelt sted å lage vin. likevel var portugal for 30 år siden kjent for sin sure og trå vin. heldigvis, etter at de inngikk medlemskap i eu i 1986, har de modernisert vinproduksjonen med de økte midlene medlemskapet medførte. i dag produseres det alt fra enkle, perlende hvitviner til tette, kraftige portviner, men de tilbyr i grunn hele spennet i vinverden. samtidig har de også druer som ikke finnes andre steder, og til tross for anonymiteten mener vinmonopolet at disse er de mest interessante. stereotypien om at portugisisk vin er sur og uinteressant henger likevel fortsatt i, og det skrives i grunn fortsatt lite om portugisisk vin, trass i kvaliteten.Screen-Shot-2013-08-13-at-15.08.23

historien om sur vin stammer helt tilbake til diktaturet til salazar som tvang vinprodusentene til å levere druer til kooperativer som betalte for mengden druer og ikke kvaliteten på dem. portugals kanskje beste blå drue, touriga nacional, holdt faktisk på å bli utryddet på grunn av disse kooperativene. druen ga lav avkastning, og dermed også lite penger til dem som dyrket den. i dag beholder vinprodusentene på de gamle tradisjonene, men de har heldigvis forbedret dem gjennom ny  kunnskap om vinmarksarbeid. i dag er målet kvalitet og høy konsentrasjon av smaker på vinen, og de gode vinene lages av druekloner som ikke nødvendigvis gir høy avkastning på kilo druer per vinplante. tradisjonen med å gjære rødvinen med stilkene kan gi god vin om man gjør det på riktig måte, men før kombinerte man hard pressing og bruk av undermodne druer som resulterte i den trå, og upopulære, vinen. i dag unngår de fleste produsentene denne metoden og avstilker og presser druene mer skånsomt. dessuten vet de nå at gamle vinstokker bidrar til høyere konsentrasjon, bedre tanninkvalitet, mer antioksidanter og dybde i vinene. dette kan bety lengre og bedre ettersmak, saftigere munnfølelse, bedre lagringsevne og flere lag med aromaer.

portugal har et klassifikasjonssystem basert på strenge regler om hvor druene kan komme fra og hvordan man behandler dem. doc (denominação de origem controlada) er den høyeste klassifikasjonen i portugal. igp (indicação geográfica protegida) er en større geografisk og mindre regulert region og ble tidligere kalt vinho regional. i følge vinmonopolet går en god introduksjon til portugals viner gjennom vinho verde, doc bairrada, lisboa douro, doc dão og alentejano. på club vino smakte vi på:

soalheiro vinho verde alvarinho 2014 en ung og saftig vin, preg av pære, eple, sitrus og mandel. middels dyp strågul, og passer helst til mat. den fikk 3,5 stjerner av 5.

ramos reserva 2013 en krydrete, fruktig vin med innslag av mørke bær, urter, kirsebær och lakris. den hadde en veldig mørk blårød farge, og passer til å drikkes alene eller til lam. 2,5 stjerner av 5.

niepoort fabelaktig duouro 2013 en ung og saftig vin med preg av modne mørke bær og krydder, fast ettersmak. den er mørk blårød, og passer til å drikkes alene eller med vilt. den var god, men ikke fantastisk, så jeg ga den 3,5 stjerner.

kilder vinmonopolet 1 vinmonopolet 2 mateus

0 kommentarer
23/10/2015 15:25 · kultur

udødelighet

5b25bbca044c9e862a817f66c4884fb1for den fromme troende, tar kristendommen bort dødens brodd. i kristendommen er døden overskredet ved legemets oppstandelse og sjel, på grunn av troen på en fortsatt eksistens i himmelen. i dagens sekulære samfunn finnes det også mennesker som viderefører kristendommens tro på et liv etter døden; mennesker som søker en jordisk udødelighet. noen er tiltrukket til ideen om kloning, andre til kryonikk.

0c556df3cd82b25192e1ca5c61aa42aerobert ettinger (1918-2011) anses som «faren av kryonikk» på grunn av hans bok fra 1962: the prospect of immortality. som 42-åring opplevde han hva som anses som en historisk midtlivskrise: etter å ha ventet forgjeves på at biologer skulle oppdage nøkkelen til evig ungdom, bygget han opp sin egen teori om hvordan oppnå udødelighet. det tok en god stund før en forlegger fikk snusen på ideen hans, men etter publiseringen av the prospect of immortality ble den en del av «book of the month club» og siden oversatt til ni språk. også evans cooper hadde  hadde lekt med ideen om udødelighet og ga ut immortality: scientifically, physically, now under pseudonymet nathan duhring i 1962. til forskjell fra ettinger var cooper en aktivist og er anerkjent som mannen bak den første kryonikkorganisasjonen (selv om ordet kryonikk ikke kom før i 1965) the life extension society (les). les etablerte et landsdekkende nettverk av kryonikkbevegelser som på grasrotnivå jobbet for å gjøre nedfrysning til et tilgjengelig tilbud over hele landet.

ordet kryonikk oppstod i 1965 for å beskrive denne teknikken hvor man fryser ned mennesker for fremtidig oppvekkelse ved hjelp av kryoteknikk. kryoteknikk brukes allerede til å bevare eggceller, sperm og embryo, men kryonikkbegrepet brukes kun for å beskrive menneskenedfrysning. kryonikk er basert på ideen om at man ikke er fullstendig død før sinnet er ødelagt, og at denne ødeleggelsen kan forhindres gjennom lave temperaturer. allerede i 1967 ble verdens første person nedryst, dr. james bedford. i testamentet hadde han tilsidesatt penger til en stålkapsel og flytende nitrogen. i 1991 ble han flyttet over i en annen tank, og alt så tilsynelatende ut til å være i orden. i 1976 ble fred chamberlain, faren til sjefen bak en av de mest kjente kryobedriftene, alcor, nedfryst, og ettingers mor, rhea ettinger, ble ikke lenge etter, i 1977, også nedfryst og satt i en kryonikkapsel. i dag er det flere anlegg hvor denne teknologien er tilgjengelig, og det er allerede over 100 personer som er frosset ned og lagret i disse anleggene. noen har valgt å fryse bare hodet eller hjernen i troen om at deres unike personlighet er lagret der, som om mennesket er en slags datamaskin hvor harddisken ligger i hjernen.

243dafd2931f2ae343aa921028ee99bdkryonikkteknikken kom etter erkjennelsen om at det i dag finnes flere kliniske definisjoner av død; når hjertet slutter å slå, når en person slutter å puste eller når hjerneaktiviteten stopper – og alle disse kan reverseres takket være moderne teknologi. ettinger mente at om den antatt døde kroppen kan bli frosset raskt nok ned kan den forbli i en tilstand av utsatt død på ubestemt tid, i hvert fall frem til teknologien er såpass utviklet at man kan bli gjenopplivet og kurert fra det man døde av. enten ved hjelp av nye medisiner, kloningsteknikker, eller cellerevitalisering. død for kryonikkbevegelsen betyr bare en midlertidig tilstand man kan forbli i frem til gjenoppliving.

kryonistene diskuterer også muligheten for å suspendere livet til mennesker som er gamle eller svake som, i stedet for å vente på en naturlig død, kan fryses ned før det skjer. spørsmålet som gjenstår da er: er dette eutanasi? eutanasi er i seg selv et kontroversielt tema, spesielt i norge, og om dette blir en form for eutanasi må det et stort lovverk til for å tillate prosedyren. et annet aspekt som er interessant å utforske er hvorfor det nesten bare hvite menn fra middelklassen som jobber i kryonikkbedriftene; hvorfor er det så å si bare menn som ønsker seg jordisk udødelighet?

de to forgrunnspersonene bak kryonikkbevegselsen er begge døde. evans cooper forlot kryonikkbevegelsen i 1969, og døde ute på havet i 1983. robert ettinger døde i hjemmet sitt i detroit i juli 2011 som 92-åring. han døde av respirasjonssvikt, og etter flere dager med forberedelser ble han fryset ned, plassert i en kryonikkapsel og kjølet ned til minus 196 grader. ettinger var les-instituttets 106. pasient.

mer lesning: liste over 8 (halv)kjente personer som er blitt nedfryst.

bilder 1. fallout tactics – cryonics 2. robert ettinger 3. james bedford

kilde + inspirasjon: delaney, carol 2004. “our bodies, our Selves”. i delaney investigating culture. an experiencial introduction to anthropology. oxford: blackwell.

0 kommentarer
18/10/2015 15:00 · japan, politikk

dømt til å tape?

gjennom en serie på fem innlegg har jeg skrevet om japans problemer med en aldrende befolkning og en minkende arbeidskraft, og kvinners posisjon innenfor dette. i dag la aftenposten ut en artikkel som omhandler akkurat dette, om hvordan japanske kvinner heller velger jobb enn å få barn, skrevet av emmylou tuvhag for svenska dagbladet. de har intervjuet hiroko tsuruoka som mistet jobben sin etter at hun måtte være fire dager hjemme med sykt barn. dette er ikke første gang hun står i denne situasjonen, fem ganger har hun vært tvunget til å skifte jobb, to ganger på grunn av sykt barn; og situasjonen hennes er ikke unik. den regjerende holdningen innen japansk arbeidsliv er at det ikke går an å kombinere å være i arbeid og være mor. dette fører til at flere kvinner ikke velger å få barn, noe som er katastrofalt for japans demografiske utvikling. hvis det ikke fødes flere barn, risikerer japan å tape nesten en tredjedel av befolkningen innen 2060. med en minkende arbeidskraft som konsekvens, er dette også katastrofalt for økonomien. japans statsminister shinzo abe jobber for å forandre situasjonen, både ved å legge press på arbeidsgivere og øke støtten til barneomsorg. abes mål er at innen 2020 skal kvinner sitte på 30 prosent av alle sjefsstillinger i japan. for å oppnå dette jobber han for å endre holdningen blant bedriftslederne, og bedrifter med mer enn 301 ansatte må igangsette planer for å ansette flere kvinner og forfremme dem til sjefsposisjoner. dessuten må de tilrettelegge for en mer fleksibel arbeidstid, og regjeringen skal igangsette bygging av flere barnehager.

norske gutter og jenter i ungdom- og videregående-skolealder vokser opp i den tro at det er full likestilling mellom kjønnene i norge. i følge the global gender gap-rapporten fra 2014 er norge det tredje beste landet å bo i for kvinner, og sammenlignet med japan på 104. plass er vi på god vei japansk familiemot likestilling. men fortsetter vi i det tempoet vi holder nå vil ikke menn og kvinner være likestilte i verdensøkonomien før 2095. selv om man kanskje føler at likestillingen ikke er langt unna, viser statistikken en annen realitet. menn i norge er blitt flinkere til å gjøre sin del av husarbeidet, men kvinner tjener fortsatt mindre enn menn i samme stilling, det er færre kvinner i lederstillinger og det er flere kvinner enn menn som jobber deltid. hvordan skal man angripe en slik situasjon? statsminister abe har tatt innover seg japans kritiske situasjon, men i norge later det til at den sittende regjeringen er tilfreds med situasjonen slik den er i dag.

«ifølge høyre bruker [regjeringen] fedrekvoten som et verktøy for likestilling, og det bekymrer høyre. foreldrepermisjon skal handle om omsorg for de små barna». vg 05.10.2012

sv’s forlengelse av pappapermisjonen til 14 uker i 2013 var revolusjonerende, i alle fall internasjonalt sett, men ikke minst var den provoserende; så mye at den blå-blå regjeringen valgte å kutte ned på ukene igjen til ti uker i 2014. hvorfor skal ikke hver husholdning selv velge hvordan de skal fordele permisjonen? hva som er det beste for barnet kan vel mor og far velge selv? skal man derimot minke kjønnsforskjellene må det strukturelle tiltak til. hvis far tjener mer enn mor, som de statistisk sett gjør, er det selvfølgelig forståelsesfullt om de prioriterer at far tar kortest mulig pappaperm. det er ikke enkelt å praktisere ideologi når man tenker økonomi, men hvis ikke opprettholdes kjønnsulikheten. høyre påstår at sv bruker pappapermisjonen som et verktøy for likestilling, og om det så er slik ser jeg ikke hvorfor det er et problem. pappaperm kan handle om likestilling OG barneomsorg på samme tid. hver families situasjon er unik, men for å skape en forandring må man starte med strukturene. holdninger kan være rigide og, spesielt i japans tilfelle, undertrykkende – og hvis en reell forandring er et mål må igangsettelse av tiltak og lovendring gå forut for holdningsendring. i så måte ser japans fremtid lysere ut nå med abe bak spakene; i norges tilfelle har utviklingen stagnert med solberg som kaptein.

bilde

2 kommentarer
12/10/2015 20:06 · havet, identitet

murener

murener må ikke forveksles med morener; slik naturfaglæreren min gjorde i fjerde klasse da moren min på foreldremøtet fortalte om min store nye interesse. han synes det var en snodig sak å ha så mye entusiasme for, men murener er kanskje ikke så mye bedre? jeg har vært fascinert av havet siden jeg var veldig liten. det er mystisk, bittelitt skummelt og veldig vakkert. det er så mye som er uoppdaget og som vi ikke vet noe om. jeg hadde flere dyr-i-havet-leksika som jeg kunne bruke timer på å lese i. det var haier som tok mest av min begeistring først, og tegneblokkene mine var fulle av hammerhaier. deretter hørte jeg om murener: åler i havet som gjemte seg i hull i sten og rev, og som hvis du svømte forbi dem kunne, helt uoppfordret, hogge til med et dødelig bitt. jeg fikk det for meg at de var et av verdens farligste dyr, på lik linje med komodvaranen som spiste mennesker. du dør ikke nødvendigvis av et murenebitt, selv om du kan ende opp med å miste en kroppsdel – komodovaranen, derimot, har faktisk spist et uvisst antall mennesker.

så jeg vet nå at murener ikke er like farlige som jeg trodde, for de er, som de fleste andre dyr, litt redd for mennesker og prøver å unngå oss. hvorfor prøve seg på et menneske i fullt dykkerutstyr når man kan kose seg med en liten fisk? mennesker, derimot, er litt farlige; i alle fall for seg selv. hvis de blir bitt er det som oftest deres egen feil. hvordan skal den blinde murenen vite at en finger ikke er en pølse?

altså, hvordan kan denne mannen tro at emma er harmløs? man skal ikke skue hunden på hårene, men man ser jo at dette ikke er en hund. emma er fryktinngytende, har skumle øyne og et stort gjefs. hun er ikke et kjæledyr man skal leke med, selv om man har gjort det tyve ganger tidligere. emma kan finne maten sin selv, noe hun også til slutt gjorde.

800px-Pharyngeal_jaws_of_moray_eels.svgmurener er altså tilnærmet blinde, men bruker sin godt utviklede luktesans for å finne mat. de ligger gjemt inni sprekker og koraller, slik at de holder seg skjult
både for farer og byttedyr, og når en uvitende blekksprut flyter forbi hogger den tennene i. murenens farer inkluderer mennesker, barracuda, andre murener og hai, men det finnes også eksempler på murener som spiser hai. hai er egentlig et for stort bytte for murenen, men de har en helt spesiell anatomi som gjør at de kan spise det meste. når de først har bitt i noe, som f.eks. en hai eller tommelen til en dykker, er det tilnærmet umulig å komme seg løs. bittet og kjeven er låst, og så kommer det en ekstra kjeve og drar med seg det murenen har bitt i. murenens hode er alt for smalt til å lage det lille trykket fisker bruker for å svelge mat, og det er kanskje slik murenen har utviklet sin «andre kjeve». denne kalles en pharyngeal-kjeve, og har på lik linje med den første kjeven to rader med sterke tenner. de er det eneste dyret som forskere bekjent bruker denne pharyngeal-kjeven til å fange og holde byttet sitt på denne måten. i science fiction-verdenen derimot, finner man en lignende pharyngeal-karakteristikk hos ridley scotts aliens.

Alienfamilienavnet er muraenidae, og det finnes rundt 200 ulike arter av murener; alle i ulike farger og mønstre, men alle med samme igjenkjennbare karakteristika: lange kropper, stikkende øyne og stor munn. murener finner man hovedsaklig i varme hav og områder med korall, men det finnes også eksempler på murener i ferskvann, som for eksempel gymnothorax polyuranodon. man regner gjerne snyder murenen, anarchias leucurus, som den minste arten og de kan kun bli litt over 11cm lange. strophidon sathete er tynn og den lengste arten og kan bli så mye som 4 meter. gymnothorax javanicus er den største regnet i masse, den blir opp til 3 meter lang og 30kg.

alle åler skiller ut slim for å beskytte skinnet sitt, men murener har en betydelig større slimproduksjon, noe som gjør at dflotsam jetsam2e kan svømme fort rundt koraller uten å renserekebli skadet. det er ofte mange parasitter på kroppen til murenene; dette gjør dem høyst populære blant «rense-reker» og andre «vedlikeholdsvesener». en av
grunnene til at murener kanskje ser ekstra skumle ut er at de driver og åpner og lukker munnen sin i et stort gap hele tiden. dette kan oppleves som truende oppførsel, som om de ligger og venter på å bite noe, men egentlig må de gjøre dette for å «puste». gjellene deres er utrolig små, og ved å åpne og lukke munnen opprettholder de en konstant strøm av vann og letter respirasjonen.

murener kan være hermafrodittiske, både dichogamiske, at de er hankjønn, og senere blir hunkjønn, og «synkroniserte», at de har begge kjønnsfunksjonene samtidig og kan reprodusere med hvilket som helst kjønn. når vanntemperaturen er på sitt høyeste er det tid for murenene å reprodusere, de gaper høyt med munnen for å signalisere at de er klare og så snirkler de kroppene sine sammen, enten i par eller med to menn og en kvinne. utløsingen av sperm og egg skjer samtidig, og med det er akten over. de befruktede eggene blir til små larver som flyter fritt rundt i havet i åtte måneder, og så svømmer de ned til havbunnen og begynner på livet sitt som murener, og noen arter kan bli så mye som 36 år! en av murenens farer er som nevnt mennesket, de blir fisket på, men de er ikke utrydningstruet. dette er i stor grad på grunn av giften de har i seg, ciguatoxin, som gjør det farlig for mennesker å spise dem. visstnok skal kong henry 1 av england dødd etter å ha tatt et godt jafs av en murene.

verdens mest kjente murener er nok flotsam og jetsam fra den lille havfruen, ursulas små onde hjelpere. ellers er murener forholdsvis lite representert i populærkultur, i alle fall sammenlignet med den største stjerna av dem alle: hvithaien. men, murenen har sin rolle som skrekkmoment den også, sjekk for eksempel ut

the deep og sphere.

0 kommentarer
01/10/2015 12:49 · australia, japan, kultur, politikk

japan har stengte grenser

er det én ting jeg aldri gjør så er det å kommentere på innlegg på facebook eller nettartikler. diskusjonen som følger er sjelden fruktbar, og mine kommentarer kommer ikke til å utgjøre noen forskjell. de fleste som har prøvd seg i en diskusjon har nok møtt på et nettroll eller femten, og troll gidder ikke jeg forholde meg til.

nå har det seg slik at på grunn av forberedelsene til mitt fremtidige feltarbeid så følger jeg med på australsk politikk gjennom å lese nettaviser og å følge ulike facebook-sider. jeg skal studere kullindustrien, miljøforkjempere og turistsektoren, og jeg følger ulike facebook-sider som representerer alle gruppene. jeg skal reise til en liten by på østkysten av australia, i queensland, som heter mackay. en av facebook-sidene jeg har valgt å følge er george christensen sin. han er parlamentsrepresentant for dawson, et valgområde hvor byene mackay, bowen, ayr, proserpine og den sørlige delen av townsville inngår. på sin blogg har han som slagord «standing up for the north», og kort sagt er han, som han skriver selv, «très conservateur» og han jobber for utviding av kullindustrien. han fordømmer således også all aktivitet fra miljøforkjempere og beskriver dem konstant som «extremist» for å undergrave deres innsats for å bevare miljøet.

Skjermbilde 2015-10-01 kl. 10.45.23

i dag la george christensen ut en post på facebook hvor han skriver «japan has it mostly right: look after your own properly before sorting out other nation’s problems.» det handler om at japan ikke vil ta imot syriske flyktninger.

som jeg allerede har tatt for meg gjennom fem innlegg om japan, er det ett av verdens raskest aldrende land og som en konsekvens står de nå i en økonomisk krise fordi de ikke har en stor nok arbeidsstyrke til å kunne ha en bærekraftig utvikling og å kunne ta vare på den stadig økende befolkningen i pensjonsalder. i kathy matsuis rapport fra 1999 argumenterte hun for at en økt bruk av kvinner i arbeidskraften var den eneste måten man kunne gi den japanske økonomien en renessanse etter mange dårlige år. hun var den første til å navngi denne teorien «womenomics». nåværende statsminister shinzo abe har gjort alvor av denne teorien, og han har satt i gang en plan med flere konkrete tiltak som nå blir omtalt som «abenomics».

den globale situasjonen i dag er at vi står ovenfor en av de største flyktningekrisene i historien. siden borgerkrigen i syria startet i 2011 har over ni millioner mennesker blitt drevet på flukt fra sine hjem. i juli omtalte nrk en fn-rapport hvor det stod at over tre millioner syrere har krysset grensen, og siden den gang har flyktningestrømmen intensivert. bildene som florerer på nettet og i avisene viser omfanget av desperasjonen til disse menneskene. det er mennesker som i et håp om en fremtid bruker alle pengene sine på å komme seg på en overfylt båt med stor fare for å drukne eller å bli smuglet i en varebil med fare for å bli kvalt i hjel. fem av nabolandene har tatt i mot mer enn 2,8 millioner flyktninger, og nå fordeler europa kvoteflyktninger hvor disse kommer i tillegg til alle dem som selv har klart å ta den strabasiøse ferden til europa. i september åpnet endelig også australia opp grensene for flere kvoteflyktninger.

i artikkelen som den sterkt konservative george christensen postet i dag står det at statsminister shinzo abe ikke vil ta imot flyktninger, fordi «japan needed to improve conditions for its own people, including women and the elderly, before accepting any refugees from syria.» dette speiler skepsisen mot immigranter som japan har hatt i mange mange år, men nå når vi likevel står ovenfor en flyktningkrise, hvorfor kan ikke japan ta bruk av de potensielle ressursene immigrantene vil utgjøre? japan vil fortsette å være et lukket samfunn.

i dag tok frustrasjonen overhånd, og jeg klarte ikke dy meg. jeg måtte kommentere på george christensen sitt innlegg. den kommer ikke til å utgjøre en forskjell, men jeg har i alle fall fått en like.

Skjermbilde 2015-10-01 kl. 12.23.56

0 kommentarer
30/09/2015 10:03 · hverdag, identitet

dødsangst

jeg har alltid vært litt stolt over å si at jeg ikke har dødsangst. sitter jeg på et fly som styrter så kan jeg ikke gjøre noe med det. jeg hadde sikkert fått panikk som ethvert rasjonelt menneske ville ha fått, men skjer det så skjer det, det vil være utenfor min kontroll. jeg er derimot veldig redd for å bli syk eller skadet, jeg er redd for kreft, jeg er redd for å miste bena mine, jeg er redd for å bli blind, og jeg er redd for alderdommen: å en gang ikke kunne løpe til bussen eller å klatre i trær.

det er slik jeg har tenkt frem til nylig; i det siste har jeg blitt veldig veldig redd for døden. jeg er fortsatt ikke redd for en plutselig død, at jeg dør i en flystyrt, dør i en bilulykke eller får et piano i hodet. jeg er redd for at jeg skal dø en gang. jeg tror ikke på noe liv etter døden. jeg har alltid sagt at jeg håper at det ikke er noe mer etter døden. da er jeg sliten og vil bare ikke være mer. men nå kjenner jeg på at den dagen er alt for nær. det er ikke lenge til jeg skal dø. hver dag er en dag nærmere døden og da er jeg ikke mer; ingenting.

hvorfor er jeg redd? kanskje fordi jeg har vært for fokusert det siste året på å reise så mye som mulig, med holdningen om at jeg kan dø når som helst, og da ønsker jeg å ha opplevd mest mulig før det skjer. bare på under ett år har jeg reist til venezia, haifa, cape town, tilburg, washington, juan-les-pins og stockholm; og jeg skal liksom være «fattig» student. men jeg er utrolig god på å spare penger: jeg sparer ikke penger til egen bolig, jeg sparer penger til opplevelser.

eller kanskje jeg er redd fordi jeg skal reise til australia på feltarbeid et halvt år i januar. seks måneder er ikke lenge, jeg skal klare å være borte fra familie og venner i seks måneder. men i mitt forhåpentligvis hundre år lange liv er det mye. et helt halvt år. når jeg kommer tilbake er jeg ikke langt fra å være 25 år. det føles ikke lenge siden jeg var 15, men nå har det allerede gått ni år. resten av livet vil gå fort.

eller kanskje jeg er redd fordi jeg har forlovet meg og er ett steg nærmere å «bli voksen». dette er det første punktet på listen av «voksne» ting å gjøre (edit. og det å bli voksen er lik å bli eldre). om to år er jeg gift, da har vi allerede vært sammen i ti år. vi skal være sammen resten av livet, men det føles ikke nok.

eller kanskje det er fordi jeg ser familiemedlemmer bli eldre. jeg står ikke ut tanken på å være foruten dem. alle har opplevd et tap av et familiemedlem, men jeg vil ikke. jeg nekter. ikke dø, vær så snill.

det har aldri vært meningen at jeg skal være så utleverende som dette på bloggen, jeg kjenner pulsen er høy nå som jeg skal poste dette. men kanskje noen føler det samme? det er vel symptomatisk på noe. 20-års krisen kanskje?

jeg har også skrevet om dødsdrift.

2 kommentarer
31/08/2015 13:59 · japan, kultur

womenomics 5

dbadc0e6b087695202879e7c0af1c8ecdette er det femte, og siste, innlegget i en rekke av flere innlegg som handler om japans utfordinger med en aldrende befolkning og en minkende arbeidskraft, og kvinners posisjon innenfor dette. jeg har tatt for meg temaet gjennom å besvare problemstillingen: på hvilken måte kan kvinner være en løsning på japans økende problemer? i de foregående innlegge har jeg blant annet sett på hvilke økonomiske og demografiske utfordringer japan står ovenfor i dag, de strukturelle konsekvenser av japans problemer og kvinners posisjon innenfor det japanske arbeidslivet. her kan du lese de tidligere innleggene womenomics, womenomics 2, womenomics 3, womenomics 4. i dette innlegget skal jeg undersøke hvorvidt det finnes en vei ut av det rådende undertrykkende kjønnsskillet. denne serien har vært en omskriving av min semesteroppgave i faget jap1501 – japan’s politics and society våren 2015.


EN MULIG FORANDRING?
for å oppsummere: japanske kvinner er i dag delt mellom flere forpliktelser og forventninger, og selv om flere kvinner faktisk har lengre utdannelse enn den gjennomsnittlige japanske mannen så nyter de ikke fordeler som garantert livstidsansettelse, de har lavere lønn enn menn i samme stilling, og svært få har lederposisjoner. kvinner får ikke nok lønn i fødselspermisjonen, de kan bli diskriminert på jobb hvis de bestemmer seg for å bli gravid, og det er svært vanskelig å komme tilbake til arbeidslivet etter en graviditet. det kan i noen tilfeller også være økonomisk smart å ikke gå tilbake til arbeidslivet på grunn av gjeldende skattelover. dette er et stort problem med tanke på at japan trenger flere arbeidere i deres dramatisk synkende arbeidskraft. fordi flere bedrifter har ønsket å spare penger på lønninger og å oppnå fleksibilitet ved å ansette deltidsarbeidere har dette til sammen dannet en nasjonal krise.

hvordan kunne dette skje? jo, på grunn av en dårlig kombinasjon av rådende kjønnsstereotypier og ineffektive lover. kathy matsuis rapport fra 1999 viste derimot hvordan bedrifter med en høyere andel kvinnelige ansatte i lederposisjoner gjorde det økonomisk bedre enn dem med kun menn. ikke bare det, noen økonomer argumenterer for at å minske kjønnsforskjellene kan gjøre en betydelig forskjell på japans demografiske utfordring. de viser til statistikk som viser at land hvor kvinnelig ansettelse er høy er også fødselsraten høy, og hvor kvinnelig ansettelse er lav er fødselsraten lav. matusi mener at å øke andelen av kvinner i arbeidslivet er den eneste effektive løsningen på japans utfordringer, og denne måten å tenke på kalles for womenomics.

16 år etter at matsui publiserte hennes ideer om hvordan man skal takle kjønnsforskjellene i japan har statsminister shinzo abe gjort womenomics til en del av hans egen fremtidsplan for japan. abes plan ser ut til å speile matuis tre anbefalinger for hvordan den japanske situasjonen burde takles, og hans plan blir nå referert til som «abenomics». han har utformet flere mål som skal gjøre japan til et land hvor «kvinner kan skinne». av disse finner man blant annet målet om at kvinner skal utgjøre 30% av alle ledersposisjoner, som for eksempel medlemmer av parlamentet eller som konserndirektører, innen 2020. for å kunne oppnå dette målet ønsker abe å slette ventelisten på barnehager, utvide fødselspermisjonen og å utvide barnehagefasilitetene. dette vil gjøre det enklere for kvinner å satse på en karriere som passer deres høye utdannelse, og samtidig legge til rette for å komme tilbake til arbeidslivet. det foreligger en generell optimisme rundt abes regjering og hans satsning på å øke kvinners deltakelse i den japanske arbeidskraften. samtidig påpekes det at det ikke vil være en lett sak å få til disse målene tatt i betraktning at det er flere som profitterer på dagens situasjon og som derfor jobber aktivt for å opprettholde de undertrykkende strukturene.

Layout-32KONKLUSJON. japan vokser seg nå til å bli et landene med den eldste befolkningen i verden, og dette har hatt alvorlige konsekvenser, spesielt med tanke på økonomien. å øke kvinners deltakelse i arbeidslivet er en foreslått løsning på dette, formulert gjennom den økonomisk teorien womenomics. statsminister abe har nå tatt over fakkelen fra matsui, og hans plan for å redde japan blir nå kalt abenomics. japan er per i dag langt i fra et likestilt land, men takket være abe blir det å få flere kvinner inn i arbeidslivet nå sett på som et viktig satsningsområde. at abe ønsker å få til en forandring ser man i hans mål inspirert av matsuis womenomics-rapport hvor han jobber for å tilrettelegge for å få flere kvinner i arbeidslivet, få dem inn i lederstillinger og gjøre det mulig å ha en karriere og barn på samme tid. dette er dog en stor utfordring, for han må også gjøre det attraktivt for bedriftene å øke andelen kvinner i arbeidskraften. abe må gjøre det lønnsomt, og ikke minst attraktivt, for både ansetter og ansatt.

kilder – kingston, jeff (2013), contemporary japan: history, politics, and social change since the 1980s, second edition, wiley-blackwell – steinberg, chad, nakane, masato (2012), ”CAN WOMEN SAVE JAPAN?” IMF working paper, asia and pacific department – chanlett-avery, emma, nelson, rebecca (2014) “WOMENOMICS” IN JAPAN: IN BRIEF, congressional Research Service, 2014 – matsui, kathy, (2014) “WOMENOMICS 4.0: TIME TO WALK THE TALK” – Nohara, Yoshiaki (2014), “Goldman’s Matsui Turns Abe to Womenomics for Japan Growth”

0 kommentarer