you're a genius all the time

05/10/2016 13:26 · hverdag, lister

master 101

Hvordan skriver man en masteroppgave? Her er en liten steg for steg-oppskrift om du har en dag helt fri fra seminarer, jobb og øvrige avtaler som forstyrrer skriverytmen.

Stå opp halv syv. Kroppen (min) fungerer best i krisemodus. Ta deg en kopp kaffe. Kjenn på ristingen i hodet og hender. Sett deg foran skjermen.
IKKE sjekk mail, instagram, facebook, nyheter eller blogger. Det første du gjør er å åpne dokumentet.
Dernest åpner du valgfritt musikkprogram. Skru på fest eller treningsmusikk. Blodet skal pumpe og hodet skal nikke i takt med musikken. (Du skal lure deg selv til å tro at) Skrivingen er en fest. Min beste sang er Bounce med Kelis og Calvin Harris – trykk på bildet for video.
Ta for deg teksten i valgfri rekkefølge: les gjennom teksten, begynn der du sluttet i går, skriv i stream of consciousness/friskriving, renskriv det du friskrev i går.
Når du står fast, er dritlei av å skrive, begynner å bli rastløs: ta deg fem minutter fri. Ta deg noen armhevinger, sjekk blogger, facebook osv.
Skriv i alle fall en time til.
Deretter er det tid for å lufte kropp og hode. Hvis du er i flytsonen kan du fortsette å skrive, men jeg vil anbefale en luftetur uansett. Typ, når klokka er tolv-halv ett (hvis du startet halv syv). (Er du på lesesalen er dette da du skal ta en kaffe med en kompis. Unngå å snakke om oppgaven; dette skal være en frisone.)
Etter en times spaser- eller joggetur, hvor du har enten fått svetten til å sprute, eller har beundret de flotte høstfargene på trær og busker, og hodet ditt er tomt for masterstress, er det på tide med mat.
Siden du er voksen kan du velge fritt mellom ostepop, havregryn og squashspagetti; så lenge det gjør deg glad og optimistisk.
Hvis du har fått ideer til oppgaven under lufteturen skriv dem ned så raskt du klarer før de forsvinner (for det gjør de).
Gjør tanken på å åpne dokumentet igjen deg kvalmen anbefaler jeg å finne teoribøker. Har du ingen enda; gå på biblioteket. Søk gjerne opp i oria først, eller bare velg deg en valgfri hylle på biblioteket (for uio + sosant: i andre etasje) og ransak den fra topp til bunn, fra venstre til høyre. Plutselig står du med ni bøker som høres interessante ut. Av erfaring er bare en, maks to, relevante; men du føler deg veldig akademisk når du går med en full pose fra biblioteket. Obs! Du kommer heller ikke til å nå over alle bøkene, fokuser på innledning og konklusjon først.
Les frem til middag.
Spis middag. Helst med venner eller kjæreste. Er du alene kan du sette på en serie, en som ikke har mer enn en episode tilgjengelig, f.eks. SKAM eller Nobel – dvs. IKKE Netflix.
Etter middag er den kritiske timen; orker du å jobbe mer i dag? JA, du MÅ. Er det helt forferdelig kan du benytte deg av en last. Ta frem smågodt, en øl eller snusboksen; hva enn som fungerer. Klarer du å skrive etter klokken seks er du en helt! Og til og med helter trenger motivasjon. Men ikke gå for øller hver dag, da står du gjerne igjen med et relativt stort problem i mai etter innlevering.
Endte du opp med å se film eller serier resten av kvelden? No worries – du ska få en dag i mårå.

21/06/2016 17:29 · australia, kultur

i dag er det nøyaktig 5 måneder siden jeg ankom australias sukkerhovedstad; det har altså allerede gått 3 måneder siden jeg publiserte min første mackay-oppdatering, og nå har jeg bare to uker igjen her nede! så hva har jeg lært i løpet av fem måneder?

før jeg dro hadde jeg et lite håp om å returnere til norge med australsk dialekt, men jeg innså ganske tidlig at det var umulig. for det første var det ikke så fint som jeg trodde (heath ledger står for den misforståelsen), for det andre innså jeg hvor vanskelig det er å “om-lære” seg; å forandre det engelske vokabularet mitt. joda, jeg så også steve irwin og crocodile dundee på tv norge da jeg var liten, men det betyr ikke at “crikey” eller “g’day mate” faller naturlig i min munn av den grunn. jeg er litt mer “shit” og “yo” jeg da, takket være kontinuerlig påfyll av amerikansk og britisk kultur i 24 år.

det var selvfølgelig noen australske uttrykk jeg var kjent med før jeg dro ned, hovedsaklig takket være broren min som jeg anser som 85% australsk, sånn mentalt sett. hver gang jeg har driti meg ut går sms-samtalene våre sånn om dette: sorry eg blir 20 min sein – no worries – eg spiste opp alle ispinnene – no worries – eg drakk opp ølen din – no worries (jeg har sittet mye barnevakt). hele stereotypien om at australiere er laidback legitimeres i de to ordene. jeg er ikke så laidback av natur selv, men håpte at jeg kanskje ble det om jeg begynte å si “no worries”. å si “no worries” innebar dog å bytte ut “no problem”, og det lå veldig langt inne, men nå er det i alle fall femten “no worries mate”, og et par “i’ll be right”, hver dag; så får jeg la venner vurdere i hvilken grad jeg nå er laidback.

jeg, som mange andre nordmenn, har problemer med “hi! how are you? – i’m good, how are you?”-tiraden når jeg befinner meg i engelsktalende land. som oftest er reisene mine så korte at jeg aldri klarer, eller gidder å prøve, å naturalisere denne utvekslingen, men prospektet om å drite meg ut flere ganger om dagen i fem og en halv måned fikk meg til å skjerpe meg. jeg reiste ned med “hei hei”, så ble det “i’m good”, og etter en stund gikk utvekslingen slik

dem: “hi, how are you?”

meg: “hi! how are you – i’m good”

ikke bare mislyktes jeg i å gjengjelde det hyggelige spørsmålet om hvordan jeg hadde det, jeg presterte å spørre meg selv i stedet.

jeg har lært at australiere elsker å forkorte ord; alt kan forkortes. et viktig prinsipp er at -e kan med fordel slettes, australiere er mer glad i -a og -o, eller å legge på -ie; som med selfie! her er et knippe eksempler

stubbies

roo – kenguru, smaker utrolig godt om det er riktig tilberedt

barbie – barbeque

stubby – ølboks, eventuelt en ølboksholder til å holde ølen kald, typisk i et våtdrakt-type materiale

esky – som i “you’ll find a stubby in the esky”. et kjøleboksmerke, men brukes generelt om alle bærbare kjølebokser

arvo/arvy – afternoon, som i “i’ll pick you up in the arvo”

en halvfull schooner og restene fra en croc-burger

smoko – som i “we’re going to take a smoko, right?”. betyr en kort pause, som i røykepause, men ingen jeg har tatt en smoko med har røykt. hver tirsdag på “plante gress-plassen” har vi smoko i ti-tiden hvor vi får kaffe og scones.

andre hjelpsomme begrep

push bike – vanlig sykkel, og ikke sparkesykkel, som jeg trodde

yarn – som i “let’s have a yarn about it” og “we met up and had a yarn” – betyr en samtale, kan sammenlignes med det stavangerske uttrykket “å drøse”

thongs – flip-flopper

croc – krokodille, smaker enda bedre enn roo

schooner – større enn et snitt, mindre enn en pint – 425ml med øl eller cider

tea – som i “tea’s ready!!!”, betyr middag

sweet as – som i “we’re having roo for tea” – “sweet as!”, brukes altså på samme måte som når vi sier “sweet” i norge. australiere liker egentlig å legge til en “as” bak alt, som i deadly as, cool as, high as, filthy as osv.

too easy – som i “do you want to go for a smoko?” – “too easy!” kan brukes med ulik kraft, både som “hell yeah!!” og”selvfølgelig”

her kan dere se at jeg tilsynelatende har lyktes i å infiltrere lokalbefolkningen, men jeg forstår dessverre fortsatt ikke alt hva de sier; og da gjelder det helst hva som kommer ut av munnen på 50plussåringer eller folk som er fulle. mitt siste tips til dere er da at man likevel kommer veldig langt med et smil, et nikk og CHEERS!

01/06/2016 03:07 · australia, politikk

turisme: en løsning?

i dag er det en uke siden jeg kom hjem fra en campingtur til urannah. urannah er en elv som det planlegges å demmes for å gi vann til blant annet den planlagte carmichael gruven i galilee basin, men også de allerede eksisterende gruvene i bowen basin.

carmichael gruven har vært i limbo helt siden den ble foreslått i 2010: adani som er selskapet bak gruven har fått de nødvendige leiekontraktene som skal til for å bygges, men har stått og står ovenfor flere rettssaker og har heller ingen investorer; altså det er ingen som vil gå god for at gruven skal bli så lønnsom som adani hevder. i høst gikk den lokale miljøverngruppen mackay conservation group i retten mot miljøverniminister greg hunt fordi han hadde godkjent miljørapporten på feil grunnlag; de hadde oversett den mulige utryddelsen av en sjelden øgle og en slange. de vant i retten; en seier som bare stoppet utviklingen av gruven midlertidig. nå er adani i retten mot australian conservation foundation på bakgrunn av noe som aldri har vunnet i i det australske rettssystemet før: klimaforandringer. de har gått til retten for å vise at adani ikke har tatt hensyn til deres garanterte bidrag til økning av klimaforandringer.

carmichael gruven har mange tilhengere: den tidligere og nåværende ordføreren i mackay og mackays statsrepresentant ser på carmichael som et nødvendig tiltak for å løfte den lokale økonomien og for å flere ut i jobb. å demme urannah blir sett på som et nødvendig steg for å vise støtte og for å legge til rette for byggingen av gruven. det skal i disse dager utredes en rapport om hvorvidt det vil være hensiktsmessig; er det nok vann, vil det være lønnsomt og hvilke miljømessige konsekvenser den vil forårsake.

fuglekikkere i arbeid

søndag forrige uke dro jeg sammen med en representant fra mackay conservation group, som tok med seg to fuglekikkere fra den lokale fuglekikkergruppen, for å rapportere om hvor mange og hvilke fugler det er i området rundt urannah. dette vil være en uavhengig rapport; de vil bygge opp bevis som eventuelt står i kontrast til den som gjøres av staten. det var nettopp på grunn av deres uavhengige rapport som gjorde at de kunne gå til retten mot greg hunt fordi statens rapport ikke hadde tatt hensyn til flere av de mulige miljømessige konsekvensene av carmichael gruven. jeg kom hovedsakelig som en gjest av lederen av birri-folket (birri betyr elv) som er de opprinnelige eierne av urannah, og har etter en rettsak fått native claim på området. de vil ikke at urannah skal demmes; selv om de hadde fått masse kompensasjon i form av penger.

både aboriginere som står opp for sitt land og alle miljøvernorganisasjoner blir kritisert og mistenkt for å tenke penger. alt hva de kjemper for er bare en avledningsmanøver, en løgn, fordi bak alt arbeidet de gjør for å “redde planeten” er motivasjonen bare profitt. denne kritikken har jeg blitt møtt med flere ganger, men det fikk sitt mest ekstreme utslag da ordføreren i mackay sa at alle miljøvernorganisasjoner i australia er kjøpt og betalt av rockefeller foundation og cia i usa. da usa visstnok har sluttet å satse på kull, ønsker de nå at verden skal bruke amerikansk olje, og de bruker australske miljøverngrupper for å sabotere den australske kullindustrien. her snakker vi mistanker som tar sin ytterste form i konspirasjonsanklager.

hva jeg drar ut av dette er at de som bare tenker penger selv, ikke klarer å forstå at ikke alle tenker som dem; det er utenfor deres fatteevne. at bevaring av naturen er en motivasjon i seg selv er ikke mulig; det finnes ingen annen motivasjon enn penger. så det er her kommunikasjonen kræsjer; to ulike grupper snakker forskjellig språk. dette ser man også i diskusjonen rundt great barrier reef; for å kjempe mot kullindustrien må også flere miljøvernorganisasjoner, og spesielt det politiske partiet the greens, snakke penger. for at politikere skal forstå hvorfor det er så viktig å beskytte revet må de spille turismekortet: hvis ikke kullindustrien stoppes vil det ødelegge turismeindustrien som er bygget rundt great barrier reef; snart er det ikke noe rev å selge. å snakke om at great barrier reef har en verdi i seg selv, utenfor turismeindustrien, vil falle for døve ører; det er ikke noe de kan ta med i valgkampen. 2.juli i år er det valg, og når politikerne maler et bilde av australia i økonomisk krise blir lovnader om “jobbskapende” prosjekter en viktig brikke i spillet.

av hva jeg har hørt er forslaget om å bygge demninger noe som skjer rundt hvert valg. det er en måte for politikerne å vise at de tenker konkret når de sier de skal lage flere jobber. det er ikke alltid disse demningene settes ut i livet, og om de gjør det er tallet over antall jobber som skapes alltid mindre enn det de lover.

birri-lederens maleri av urannah og området rundt

også for å beskytte urannah har lederen av birri-folket begynt å tenke penger; i form av turisme. ikke for profitten i seg selv, men for å vise folk hva som står på spill. det tar tre veldig humpete og lange timer å kjøre fra nærmeste by, collinsville, i utes (pick-up truck) med firehjulstrekk. så hans idé er å fly folk bort i helikopter fra turistbyen airlie beach. han spurte meg hva han kunne legge vekt på i markedsføringen av urannah; det kan være vanskelig å vite hva turister vil bruke pengene sine på. urannah er hjem til den svært sjeldne irwin-skilpadden (oppkalt etter avdøde steve irwin som var den første til å oppdage skilpadden), området kan klassifiseres som sjeldent med sin uberørte natur (da nettopp mer og mer natur blir ødelagt og gravd opp for å bygge kullgruver), og området har mye historie og dyp kulturell verdi for birri-folket. det er ingen tvil om at det er flere aspekter ved urannah som kan markedsføres; men tiden er knapp og for å gjøre dette til en turistdestinasjon må det handles raskt. forhåpentligvis vil også mackay conservation groups rapport stå som et skjold mot demningen av urannah. dessverre har historien vist, også med tanke på carmichael gruven, at dette bare kommer til å være ubetydelige og midlertidige humper i veien for kullindustrien. så lenge profitt er å se, om så i det fjerne, vinner alltid penger over naturen; i alle fall her i australia.

birri-folkets leder, uncle kenny, om urannah. beklager ustødig hånd og dårlig kvalitet på film.

20/05/2016 02:18 · australia

australia day

dette innlegget skulle skrives i anledning norges nasjonaldag; men det ble ikke publisert da, for jeg var selvfølgelig altfor opptatt med å skåle med meg selv på stranden.

jeg har opplevd australia day, anzac day og 17.mai her nede; og bakgrunnen for dagene og hvordan de feires er ulike. australia day var en våt og ensom affære for min del, og det første søskenbarnet mitt sa da vi så anzac-paraden i sydney var: “ingen synger!” – for er det noe vi gjør på syttende mai er det å synge.

anzac day feires 25.april for å minnes slaget om gallipoli som varte fra april 1915 til januar 1916. det var en blodig affære hvor mer enn ti tusen menn fra australia og new zealand (anzac) døde på den tyrkiske kysten mot den ottomanske styrken. anzac day er en høytidelig affære hvor paradene preges heller av stillhet og ettertenksomhet, og klapping og sporadisk tromming, og gjerne litt sekkepipe, enn korps og bjeller og horn og fløyter og barnesang. dagen er til for å minnes det offeret disse soldatene, og soldater siden, har gjort for landet sitt. den røde valmueblomsten er å ses over hele byen, og ble solgt som pins i alle butikker; dette har blitt symbolet for anzac day da valmueblomsten var en av de første blomstene som sprang ut i blomst under første verdenskrig. i sydney solgte de dessuten rosmarinkvister man kunne ha i dresslommen; jeg er usikker på symbolikken bak.

australia day er på mange måter motparten til anzac day. ingen parader, og tilsynelatende ingen tårer. på denne dagen feires den australske livsstilen; inkludert barbie, tubby og thongs (grilling, øl og flip-flopper). det er piknik i parken og fyrverkeri på kvelden; dagen er til for å feire “hva som er bra med australia og det å være australsk”. australia day er 26. januar, og minnes etableringen av den første europeiske bosetningen i port jackson, nå en del av sydney, i 1788. som alle vet har også bosettelsen av europeere i australia innebært blodsutgytelse, og da særskilt blodet til de som allerede bodde der.

hvert år i perioden rundt australia day blomstrer det opp de samme diskusjonene: hvorvidt de skal kvitte seg med dronningen og bli republikk har i alle fall blitt diskutert siden 60-tallet, og diskusjonen om hvorvidt australia ble “bosatt” eller “invadert” ble særlig opphetet, og i noen tilfeller endte det opp med at skolebøker forandret det til invadert. på wikipedia står det at australia day også er kjent som “invasion day”, “day of mourning” og “survival day”; som speiler hva som egentlig skjedde i 1788 og videre fremover. i tiden etter at de første europeerne satte føttene sine på australsk jord ble “de som egentlig bodde der”, “native australians” eller aboriginere massakrert og fratatt landet sitt; dessuten ble de ikke anerkjent som statsborgere før i 1967.

et annet morsomt forslag var å kalle dagen “dick head day”. eller det var ikke så mye et forslag som en erklæring fra en kaféeier med skiltet han satte utenfor kafeen. det var vel strengt tatt få andre enn meg som fant det morsomt, og som konsekvens fikk han dødstrusler og ble kalt “un-australian”, og han kunne dra seg til helvete ut av landet om han ikke likte australia day. skiltet var vel egentlig et stikk i siden til nettopp de australske verdiene som blir feiret på australia day: det er jo for mange bare enda en unnskyldning til å marinere seg godt i alkohol. i norge er vi jo glad i vår champagnefrokost; men jeg vil argumentere for at vi også er veldig glad i barnetogene og å vifte med flaggene og rope gratulerer med dagen til kjente og ukjente. her foregår feiringen først og fremst i egen bakgård, og de som drar på piknik i parken er som oftest de nye landsborgerne som fikk sitt nye pass og statsborgerskap den dagen, og trenger kanskje mest følelsen av det samholdet og mangfoldet som offisielt skal feires på australia day.

begrepet “un-australian” ligger løst og blir kastet rundt nesten hver dag i en eller annen nyhetsartikkel. begrepet er spesielt aktuelt når det kommer til flyktningkrisen. australia har en veldig sterk grensekontroll; og mange ser på dette og australias geografiske plassering som noe av det beste med landet. det er jo en øy! så det er mye vanskeligere for flyktninger å komme hit; likevel er det tusenvis av flyktninger som tar den strabasiøse båtturen til “the lucky country”. hva som er “un-australian” i denne konteksten er å gi disse menneskene statsborgerskap. disse flyktningene har hoppet i køen, og det er urettferdig at de skal ta plassen til mennesker som har sittet i flere år og ventet i flyktningleire i ethiopia eller sudan. båtflyktningene ses på som frekke og juksemakere; og det er få som ser desperasjonen bak deres valg om å ta den livsfarlige båtturen. jeg opplever at det er mye motstand mot flyktninger, og til og med immigranter, generelt; til tross for at det er et land bygd opp av immigranter. men det handler jo om hvilke immigranter det er snakk om!

frem til 1966 hadde australia en “white australia policy” som betydde at bare immigranter fra europa kunne få statsborgerskap. loven ble etablert i 1901 av frykt for at australia skulle bli “invadert” av kinesere som hadde kommet hit for å jobbe i gullgruvene, men skepsisen og rasismen mot alle andre
enn hvite europeere fantes lenge før loven kom. det var ikke før i 1973 at “det åpne australia” ble praksis; nå kunne folk fra alle verdensdeler søke om statsborgerskap, og de ble ikke lenger akseptert på bakgrunn av rase eller nasjonalitet, men heller for hva de “kunne tilby landet”; og dette har gjort australia til det multikulturalistiske landet det er i dag. det viktigste for at man skal få aksept i samfunnet er at du er villig til å jobbe; at du ikke kommer hit for å sitte på soafen og snylte av godene. dessuten er det veldig greit om du liker øl og sport. immigranter fra land som kan tilby god cuisine blir også lettere akseptert; australiere er glad i mangfold når det kommer gjennom magen.

https://www.facebook.com/GetUpAustralia/videos/10153427439191455/ – videoklipp

“un-australian” blir også brukt om de som elsker den strenge grensekontrollen; nettopp fordi australia er bygd opp av immigranter. peter dutton, minister for immigrasjon og grensekontroll, ble nettopp kalt rasist på grunn av sine uttalelser om flyktningene som venter i interneringsleiren på manus island (interneringsleiren er forøvrig fordømt av fn for behandlingen av flyktningene). på den ene siden sier han at flyktningene kommer til å stjele jobbene til australiere, på den andre sier han at dette er analfabeter som ikke kommer til å få seg jobb og kommer således til å bli en byrde for alle skattebetalere. det blir valg i australia 2.juli, og grensekontrollen er et hett tema: hvem kan foreslå den strengeste kontrollen?

uten å spørre har jeg ved utallige anledninger fått vite at “australia is the best country in the world!” hvorav jeg hver gang forestiller meg at jeg sier “excuse me sir, but in fact, norway happens to be number one on the list over the best countries in the world (australia is in fact second)” – men det gjør jeg selvfølgelig ikke, jeg skåler med og nikker. for de er uten tvil et stolt folk; om det så er aboriginere som er stolt av sin arv, av landet som har gitt dem mat og liv i tusenvis av år, eller om det er vietnamesere som fikk oppleve inkludering og åpenhet da de kom hit som flyktninger under vietnamkrigen, eller rednecks som er stolte av sin sterke grensekontroll og vil beskytte landet sitt fra muslimske flyktninger fordi de er en trussel mot den australske kulturen.

hva som er “australsk” er jo som sagt diskutabelt, og denne kulturdebatten er jo heller ikke fremmed for norge (ref. tybring-gjedde og tajik). men “as long as people behave like us, then there isn’t a problem.” – og jeg må si at som en øldrikkende hvit europeer har jeg det ganske godt i australia; cheers!

(men cricket!? jeg hadde nok aldri fått full innpass her nede, for cricket kommer jeg aldri til å forstå vitsen av.)

04/05/2016 10:23 · vin

wine wednesday 5

som jeg skrev i mitt aller første wine wednesday-innlegg så har jeg ikke peiling på vin, og som en unnskyldning til å lære mer ville jeg skrive en serie med innlegg om vin. jeg har ikke blitt så mye klokere siden den gang, men jeg er like glad i vin, så vi kjører på med et nytt innlegg. jeg har tatt meg pause fra feltarbeidet og er nå på tur med søskenbarnet mitt i tre uker. den først uken tilbrakte vi i auckland, og i følge min nyinnkjøpte bok ”the 24-hour wine expert” finnes det ikke noen stoltere vinnasjon enn kiwiene. så da måtte det smakes; og rett utenfor auckland ligger waiheke island med ikke mindre enn 24 vingårder. vi dro til stonyridge vineyard som ifølge the guardian er en av de topp ti beste vingårdene i verden. uten å personlig kunne bekrefte det minner vingården om sør-frankrike på grunn av deres oliventrær, rader av fargerike vinranker og pittoreske utsikt. de er også kjent for sin prisvinnende rødvin ”stonyridge larose”.

ved ankomst fikk vi utdelt en meny av hvilke viner man kunne smake og ble fortalt at tre viner var det anbefalte antallet; drakk man mer kunne man, gud forby, bli beruset med påfølgende dårlig dømmekraft. som nordmann med høy toleranse slang jeg på en ekstra vin; en smak er tross alt bare noen få dråper i bunnen av et glass. det er veldig sjelden at jeg kjøper hvitvin, noe som også reflekteres i smaksutvalget mitt; jeg bestilte tre røde og én hvit: pinot gris og pinot noir fra sentral-otago, og shiraz og larose fra stonyridge. sistnevnte er en salig blanding av ulike druer: cabernet sauvignon, malbec, merlot, petit verdot, cabernet franc og carménère. prisen per smak lå på 18 kroner, mens larose kostet 115 kroner; et glass 315 kroner og en flaske kostet mellom 1500 og 3200 kroner; avhengig av hvilken årgang man kjøpte.

av røde druer er kiwiene mest kjent for sin pinot noir, men først og fremst er new zealand en hvitvin-nasjon. de har hatt stor suksess med den brukervennlige sauvignon blanc-druen, spesielt i marlborough-regionen. deres sauvignon blanc er ikke bare populær blant kiwiene, men også blant briter og australiere. sauvignon blanc passer særskilt godt til klimaet i new zealand da denne druen blir fortere moden i varmere klima; og da mister den sin karakteristiske lukt. så om du skal på polet og vil prøve deg på en ”new world”-vin er sauvignon blanc fra new zealand et trygt valg.

nå dro vi riktignok på en vingård som ikke produserer sauvignon blanc, dessuten er den mest kjent for sine rødviner. ut ifra hvilke rødviner jeg hadde bestilt ble jeg anbefalt å velge en pinot gris som komplementær hvitvin, og den måtte selvfølgelig smakes først. det ble en fallen angel pinot gris med årgang 2015. den skulle være perfekt for en varm sommerdag; det er riktignok høst i new zealand nå, men for to nordmenn var dette en sommerdag. jeg klarer ikke gjenkjenne hva en vin lukter eller smaker uten å ha fasiten foran meg; så av pære, sitrus og mandel som skulle være tilstedeværende i vinen var det sistnevnte som var mest fremtredende for meg; den smakte marsipan! den var veldig god, og jeg forstår nå hvorfor new zealand er en hvitvinnasjon. i etterkant angret jeg på at jeg ikke hadde valgt flere hvitviner da vinsmakingen gikk nedover etter denne.

jeg er ingen fan av pinot noir-druen; den er litt anonym for min smak. jeg har prøvd meg på et par pinot noir i australia, men har blitt skuffet hver gang. det er ikke det at den ikke er god, en rødvin skal være korket for at jeg ikke skal like den, men jeg foretrekker de mer krydrete og varme druene, som shiraz eller tempranillo, foran pinot noir. forventningen min var ikke høy da jeg skulle smake fallen angel pinot noir fra 2014, men jeg var veldig entusiastisk over å skulle gi den en sjanse. beskrivelsen var lang og detaljert, men jeg klarte egentlig ikke gjenkjenne så mye av hva som stod foruten at den hadde en forholdsvis god lengde på smak. etter et par slurker var konklusjonen: en god pinot noir; altså midt på treet. jeg var veldig klar for neste vin: en 100% shiraz.

shirazen var oppkalt etter stonyridge sin trofaste hund norton; derav navnet faithful. norton ble 13 år gammel og døde i 2010, og han blir husket gjennom en vin med smak av eik og moden frukt. som en shiraz-fantast ble jeg ganske skuffet, den var like kjedelig som pinot noiren. god, men ikke minneverdig; som er trist med tanke på at den er lagd med den hensikt.

hva jeg ble mest skuffet over under vinsmakingen var larose. i 1987 ble den kåret til new zealands beste vin noensinne, og i 2011 vant 2006-årgangen en blindtest med 97 poeng av 100 mulige utført av australias største vinmagasin winestate. nok en gang; det var en god vin, men langt ifra den beste jeg har smakt. jeg tviler på at det var fordi jeg drakk 2014-årgangen og ikke 2006 som var problemet; det ligger nok hos meg på en eller annen måte. for det første liker jeg rødvinen varm; jo varmere vinen er jo flere molekyler blir frigitt og mer aroma vil den ha. denne vinen luktet og smakte lite; enten fordi jeg brukte for lang tid på smakingen og den stod for lenge i skyggen, eller fordi idealtemperaturen for vinen er lavere enn min egen preferanse. for det andre, jeg er ingen vinekspert. når jeg smaker vin er det som mange ganger nevnt det viktigste (og eneste?) spørsmålet: er den god eller mindre god? for ”eksperter” er det så utrolig mange andre krav som inngår i avgjørelsen. men som min nye vinbok skriver ”det finnes ikke noe rett eller galt hva gjelder vinnytelse. (…) det er opp til deg, ikke din såkalte ”vinekspert” venn å bestemme om du liker det eller ei”. det var for øvrig ganske heldig at jeg ikke ble begeistret over vinen, hvis ikke planla jeg å dra derfra 3200 kroner fattigere; nå kan jeg heller brenne 50 kroner på en fantastisk australsk shiraz på liquor land; mer om den senere.

24/04/2016 13:35 · australia, havet

crown of thorns

siden 1985 har great barrier reef mistet halve koralldekket; hvorav nesten halve av dette tapet er på grunn av crown of thorns-sjøstjernen (acanthaster planci). egentlig en naturlig del av økosystemet i det indopasifiske området har den siden 60-tallet økt kolossalt i omfang; både i populasjon og i utstrekning. et gjennomsnitt på 15 år mellom utbruddene er bærekraftig, men med andre miljømessige faktorer som også forårsaker skade, som sykloner og korallbleking, er great barrier reef under stort press.

det første utbruddet av crown of thorns ble rapportert ved ryukyuøyene utenfor japan på 50-tallet. i australia ble det første utbruddet registrert i 1962 ved green island, og det har vært tre til siden da. fossile bevis har vist at crown of thorns har eksistert i millioner av år, og ved lav forekomst spiller den en produktiv rolle ved å spise noen av de raskt voksende korallene og gir de “treige” korallene en sjanse til å ta igjen og regenerere seg selv. det er når forekomsten øker dramatisk at det resulterer i større forstyrrelser i hele systemet, da sjøstjernen spiser koraller raskere enn de kan vokse og reduserer dermed drastisk koralldekket. deretter blir de store områdene av døde koraller kolonisert av alger, som deretter påvirker levedyktigheten til andre revorganismer som er avhengige av korallkolonier for mat og husly.

til tross for betydelige mengder av forskning er årsakene til de store utbruddene av crown of thorns fortsatt dårlig forstått. selv om fossile bevis tyder på at utbrudd har skjedd relativt regelmessig i tusenvis av år, synes hyppigheten og alvorlighetsgraden av disse utbruddene å være økende de siste tiårene. menneskelig aktivitet regnes som den største bidragsyteren for forverring av den naturlige syklusen til sjøstjernen. overfiske kan ha fjernet rovdyrene til sjøstjernen, dessuten fører overflod av næringsstoffer, som følge av blant annet landbruk, gjødsel og kloakk, til at planteplankton florerer; noe som gir en rikelig matressurs for sjøstjernelarvene, og gjør at flere av dem overlever og blir til fullmodne sjøstjerner.

crown of thorns er den nest største sjøstjernen i verden, bare overgått av sunflower sjøstjernen (pycnopodia helianthoides). de fleste sjøstjerner har fem armer, mens crown of thorns kan ha mellom 13 og 21 armer; alle fulle av giftige torner. om de mister en arm på grunn av stress eller skade kan de vokse en ny på seks måneder. sannsynligvis mer enn noen annen revorganisme har crown of thorns egenskaper som fører til store oppganger og nedganger i populasjonen. av dette inngår deres raske vekst og tidlige kjønnsmodenhet, dessuten har de et av de høyeste fruktbarhetsratene av alle kjente virvelløse dyr i havet. crown of thorns kan spise opp til 10 kvadratkilometer med korall hvert år, dessuten kan den bevege seg med en fart på opp til 20 kilometer i timen. disse egenskapene kombinert med hvordan great barrier reef er bygd opp, et nærmest sammenhengende rev, har gjort det lett for sjøstjernen å spre seg.

crown of thorns gyter mellom oktober og mars; når vanntemperaturene er på sitt høyeste. hunnen utløser egg i vannet, og i nærheten sender mennene ut sperm, som deretter befrukter eggene. store hunner kan produsere opp til 65 millioner egg per sesong. sjøstjernen starter som planktoniske larver og driver rundt med havstrømmene i to til fire uker. de har små hår, kalt “cilia” som får dem til å drive gjennom havet og produserer strømninger som fanger plankton som de spiser. etter to til fire uker setter de seg på grunne rev og utvikler seg etterhvert til fem-armede unge sjøstjerner som spiser på korallalger. etter mellom fire til seks måneder bytter de diett og begynner å spise på korall. etter to år er de kjønnsmodne.

piggene til crown of thorns er lange og skarpe og med en overflate dekket av giften plancitoxin. de er giftige både for marint liv og mennesker. de spiser nesten utelukkende steinkoraller (scleractinian); de som danner fundamentet til revet, og da spesielt den rasktvoksende acropora-arten. under alvorlige utbrudd når konkurransen om maten er stor, spiser sjøstjernen nesten alle korallarter som finnes på revet; men de kan også overleve uten mat i opptil ni måneder.

sjøstjernen er kjent som et nattdyr, men noen større individer spiser også på dagen. den spiser gjennom en metode som kalles “eversion”, eller “vrenging”, hvor foldene i magen blir tvunget gjennom munnen og vrengt, for så å kvele korallene. deretter utskiller den fordøyelsesenzymer på korallene, og absorberer det fordøyde vevet av sitt bytte eksternt. som oftest spiser sjøstjernen alene, men ved større utbrudd vil mange individer samle seg i større grupper.

generelt sett har sjøstjernen svært få rovdyr når den har nådd modenhet. de unge sjøstjernene er mye mer utsatt, da de mangler de karakteristiske giftige piggene, og er derfor et lett bytte for krabber, reker, ormer og fisk. for de voksne sjøstjernene er en av fiendene en mollusk: the giant triton. denne mollusken har over mange år blitt innhøstet i store kvanta og solgt som mat. nå er det ikke nok mollusker til å holde crown of thorns-populasjonen nede. dessuten har andre rovdyr, torsk og havabbor, blitt svært overfisket i vannet rundt revet og har således også bidratt til dramatisk økning av crown of thorns sjøstjernen. rovdyr er essensielle for å opprettholde bærekraftigheten til økosystemene, først og fremst for å kontrollere populasjonen. for å re-etableere balansen har queensland-regjeringen lagt forbud på å fange rovdyrene til crown of thorns-sjøstjernen.

divers crown of thorns tiltak for å kontrollere sjøstjernepopulasjonen har vært gjort siden 50-tallet. å injisere sjøstjernene
med gallesalter (sodium cholate og sodium deoxycholate) eller eddik har vist seg å være svært effektivt, men dette fungerer kun i lav skala og har først og fremst vært positivt på stedene med mest turisme. et team på 22 dykkere jobber hele året med å drepe crown of thorns, men med en lengde på rundt 2300 kilometer, og opp til 160 kilometer fra land, er great barrier reef vanskelig å kontrollere.

det forskes på hvordan man kan kontrollere crown of thorns i stor skala, og i stedet for å fokusere på å drepe en og en sjøstjerne jobbes det heller med hvordan man kan forhindre utbrudd. det fokuseres først og fremst på biologiske kontrollmekanismer, som blant annet lukt som tiltrekker sjøstjernen eller sykdommer som er spesifikke for arten. at the giant triton nå er beskyttet hjelper dessverre lite på å kontrollere crown of thorns; ikke bare fordi det er så få av dem, men de spiser uansett bare en sjøstjerne i uken.

kilder great barrier reef marine park authority

31/03/2016 10:00 · australia, havet

korallbleking

det er sikkert mange av dere som har fått med dere nyheten om den massive korallblekingen som skjer globalt, hvorav great barrier reef nå blir spesielt hardt rammet. det sies at 95% av det nordre revet er bleket, og det er stor sannsynlighet for at 50% av revet vil dø. korallbleking forekommer når unormale miljømessige forhold, som for eksempel økte havtemperaturer, gjør at korallene ikke klarer å sende ut de små fotosyntetiske algene kalt “zooxanthellae”. zooxanthellae er små, fargerike alger som lever inni koraller, gir dem mye av sin farge, og viktigst av alt; er deres primære tilførsel av energi. uten zooxanthellae blir korallvevet gjennomsiktig og avdekker det hvite skjelettet under, og det er dette som refereres til med “korallbleking”. blekte koraller kan gjenopprettes om havtemperaturen synker igjen slik at zooxanthellae er i stand til å rekolonisere korallene, dog med en reduksjon i vekst og reproduksjon. men hvis de ugunstige forholdene vedvarer vil korallene dø.

koraller i tropiske korallrev er veldig sensitive til temperaturforandringer, og kan kun tåle små variasjoner. klimaforandringer forårsaker derimot unormalt høye overflatetemperaturer i havet, noe som kan føre til korallbleking i løpet av sommerhalvåret. intensiteten av blekingen øker jo varmere det blir, og med 2015 som det varmeste året registrert hittil kan kanskje denne massive korallblekingen ses på som en naturlig konsekvens? great barrier reef har opplevd to store tilfeller av korallbleking de siste tiårene, henholdsvis i 1998 og 2002, da 42% og 54% av revet ble bleket. at 95% av det nordlige great barrier reef i dag er rammet betyr at både harde og bløte koraller, i tillegg til anemoner og store muslinger, blir bleket. det er kombinasjonen av el niño, klimaforandringer og den ekstra lange perioden med varme sommerdager da tidevannet var usedvanlig lavt at så mange av korallene har blitt bleket.

det som har vekket mye bekymring er at det nettopp er de nordlige delene av revet som er hardest rammet av blekingen; disse har vært ansett som de mest friske og nærmest uberørte revene. de delene av revet som er hardest “rammet” av turisme, langs queensland-kysten fra cairns til gladstone, har også opplevd bleking, men i mindre grad enn i nord. faren min, som nå sitter på flyet på vei til australia, vil nok sette pris på at the whitsundays, som vi skal besøke, er et av de få stedene som ikke er sterkt rammet.

i en av brukthandelbøkene mine fra 1994 (environmental science – chiras) står det at noen forskere regnet med at revet kunne være dødt innen år 2000. at det ikke er dødt enda bruker noen her nede som argumentasjon for at forskere ikke er til å stole på, og nyheten om at revet nå faktisk holder på å dø faller derfor for døve ører. veldig mange er lei av å høre dommedagsprofetier om great barrier reef, spesielt når de selv drar ut til revet annenhver uke og fisker; og kan med sine egne øyne se at revet fortsatt lever. det er en sterk tro på revets motstandsdyktighet, og én av informantene mine mener at hvorav menneskeheten vil være utryddet om 100 år er det ingen tvil om at great barrier reef vil overleve oss.

revet står ovenfor ubeskrivelig mange trusler, og det er kombinasjonen av alle disse som gjør revets status så prekær. jeg skal fremover ta for meg noen få av de mange truslene great barrier reef står ovenfor.

kilder arc centre of excellence coral reef studies

21/03/2016 03:50 · australia, blogg

minneverdig

i dag er det to måneder siden jeg landet i australia, og det er en god stund siden det var noe aktivitet på denne bloggen. i reglene for riktig kildebruk står det at man ikke kan omskrive noe man har skrevet tidligere, og jeg vet enda ikke hva av det jeg opplever her nede som kommer til å ende opp i masteroppgaven min. jeg tolker dette kanskje litt strengt, og som konsekvens sliter jeg litt med skrivesperre. frykten for fusk er reell. dessuten bruker jeg jo veldig mye tid på å notere og videre finskrive notatene mine, så jeg blir litt lei av skriving generelt. jeg tenkte likevel jeg kunne oppdatere dere litt på hva som har skjedd disse to månedene. antropress, sosialantropologistudentene ved uio sitt tidsskrift, har en serie om masterstudenter i felt. mitt intervju kom ut for noen dager siden, og et av spørsmålene de stilte var “hva har vært det mest minneverdige øyeblikket?”. jeg tenkte jeg kunne ta litt inspirasjon fra antropress og vise dere noen av mine minneverdige, og noen mer trivielle, øyeblikk.

fem dager etter ankomst deltok jeg på australia day awards sammen med ordføreren. her deler de ut flere priser til medlemmer i befolkningen som har utmerket seg i ulike kategorier, spesielt innenfor frivillighet. jeg var veldig beæret av å få være ordførerens følge for kvelden, og satt som et lite barn mellom henne og mannen. her fikk jeg en bratt læringskurve om hvordan jeg kunne og ikke skulle presentere prosjektet mitt for å ikke skremme bort de jeg snakket med. great barrier reef viste seg å være et sensitivt tema.

australia day, som er dagen etter prisutdelingen, er nasjonaldagen og den feires helst med grilling og øl. det ble dessverre ingenting av det for min del, men jeg fikk for første gang oppleve hva “wet season” innebærer. tropisk regn uten stopp + lyn og torden. jeg kan melde om at dette ikke stoppet naboene fra å grille.

jeg deltok på et par byrådsmøter for å få innblikk i hva “toppen” bruker tiden sin på. på det første møtet introduserte ordføreren meg foran alle, og jeg fikk æren av å komme med i referatet. ikke helt riktig info, men det gjør ingenting; her har min tilstedeværelse i byen blitt offentlig anerkjent.

verten min lager alle middagene mine, og kengurucurryen jeg ble servert den første uken tror jeg er det beste måltidet han har servert hittil. helt ærlig: kjempegodt. han ble veldig glad da jeg tok bilde av maten for han så på dette som et tegn på at jeg likte det. alle hans tidligere gjester hadde visst tatt bilde av maten hans.

i begynnelsen var det så varmt her nede, opp til 39 grader, at jeg leste avisen i svømmebassenget. det er visst ikke så uvanlig, det var en som fortalte meg om at han og familien spiste middag hver dag i bassenget.

da vi dro på fisketur fisket jeg i hvit skjorte og joggebukse for å ikke bli solbrent. jeg snorklet i hvit skjorte og joggebukse for å ikke bli brent av maneter. jeg fikk en hai på kroken og brant alle fingrene, og jeg fikk den ene båten oppå foten da vi skulle ankre på sandbanken (illustrert med en hoven fot).

jeg hjalp to etterlatte skilpaddebabyer med å komme seg ut i havet.

av alle personer jeg ikke trodde jeg skulle få møte her nede var det denne karen. han er mackays representant i regjeringen og er således en veldig opptatt og viktig mann. med sitt mandat har han uttalt at hans viktigste oppgave er “fighting for local jobs”, som for ham betyr at carmichael kullgruven må åpnes, og på grunn av miljøforkjempernes protester har han kalt dem terrorister. ettersom jeg har fulgt ham tett på facebook siden i høst, var jeg ganske star struck da jeg møtte ham.

da jeg dro til airlie beach fikk jeg min første venn her nede. vi spiste kenguru og krokodille; helt ærlig noe av det beste jeg har spist. dessverre var vennen min britisk og dro hjem igjen dagen etter. dette var den første dagen min av syv, og resten av dagene fant jeg vennskap i alle nattsvermerne og grønne maurene der. ikke minst var myggene ekstra kontaktsøkende, så jeg klødde konstant. beste med turen var at jeg fikk sett revet både gjennom en dykkemaske og fra et minifly. improviserte også ny “stinger suit” med strømpebukse og genser (red. stinger suit = beskyttelse fra maneter).

jeg har kjøpt nitten bøker, brukte og nye, om great barrier reef, australias historie og kullindustrien. kan melde om at jeg har klart å pløye gjennom to og en halv bok hittil.

jeg har tatt på kull! vi dro til moranbah og klarte å smugle oss selv inn til en av gruvene. jeg var livredd hele tiden for bilene som kjørte forbi, men ingen stoppet oss.

hver tirsdag omplanter jeg gress med pensjonister på det lokale naturvernsenteret. her tar de vare på planter som originalt kommer fra mackay. jeg vet enda ikke hensikten med å dra masse gress fra hverandre og sette det i små potter, men det er i alle fall en veldig hyggelig og sosial møteplass.

jeg har møtt en fyr som dyrker korall hjemme.

på lørdag var det valgdag og det skulle stemmes på hele 3 ulike valg. et nytt lovforslag, nytt byråd og ny ordfører. på lokalt nivå stemmer de ikke på politiske parti, heller enkeltpersoner som de mener virker ok. det var nesten 40 kandidater til byrådet, og det hele fremstår for meg som lite uoversiktlig da det finnes lite info om hver av kandidatene. jeg har hørt om folk som stemmer på kandidater ut i fra utseende for å fylle opp de ti navnene som er påkrevd å velge. på dagen stod jeg og delte ut pamfletter for den daværende ordføreren. til tross for min iherdige innsats vant hun ikke en ny periode. i australia er det forresten obligatorisk valg.

i går var jeg med på en organisert gåtur på stranden hvor vi fikk lære om mackays historie, om planter vi kan spise og om fugler som feiter seg opp på stranden her som vi må prøve å ikke skremme fordi hver gang de letter brenner de fett. jeg ble veldig glad i alle de små blå krabbene.

31/01/2016 05:03 · australia, politikk

situasjonen

her er en kort oversikt over bakgrunnen for feltarbeidet mitt. som allerede nevnt vil den påfølgende teksten være preget av at den først ble skrevet på engelsk, men jeg har likevel valgt å oversette den til norsk. det er forøvrig veldig interessant å følge utviklingen her nede, hvorav media maler sitt bilde av situasjonen, mens menneskene jeg har møtt ofte har hatt et annet syn. dette tar jeg sikkert opp i et senere innlegg.

“carmichael coal mine and rail project” ble først foreslått av det indiske gruveselskapet adani i 2006, og gruven var prospektert til å være lokalisert i den nordlige delen av galilee basin i central queensland, estimert å gi opp til 2500 konstruksjon og 3900 operative stillinger. i 2010 ble det erklært som et avgjørende prosjekt av generalsekretæren i queensland-regjeringern, og i juli 2014 ga den australske miljøvernministeren prosjektet godkjenning til å starte.

helt siden jeg begynte å skrive prosjektskissen i august, til innleveringsfristen i november, har omstendighetene rundt carmichael gruven vært i konstant endring mellom å være i gang og på stedet hvil. det politiske klimaet i australia har dessuten vært i opprør etter at tony abbott måtte gi opp sin statsministerpost til malcolm turnbull, uten offentlig valg. det har selvfølgelig vært mange saker opp til diskusjon, ikke minst med tanke på flyktningkrisen, men konflikten om carmichael gruven har særlig vært i sentrum for den politiske debatten. kampen står mellom “ekstremistiske jobb-øddeleggende” miljøforkjempere og “klimafornektende” politikere; fronten i australia er kald.

det australske politiske landskapet har lenge vært polarisert rundt spørsmål om klimaforandringer, og trangen etter å utvikle politikk som ikke påvirker det økonomiske status quo har vært det regjerende diskursive fokuset, i stedet for på de miljømessige og etiske bekymringene rundt klimaforandringer. dette har vist seg effektivt på å forme den nasjonale holdningen. majoriteten av australiere er enige om at klimaforandringer skjer, men de er ikke enige om hva som forårsaker forandringene. dette gjelder også the great barrier reef; de legger ikke nødvendigvis skylden for de miljømessige forandringene sett på revet på forurensning, og de er ikke enige i hvilken grad revet er ødelagt og hva truslene er.

det største insentivet for å bygge carmichael kullgruven er økonomisk vekst, men det er blitt presentert flere andre mulige konsekvenser av carmichael gruven: utryddelsen av “the yakka skink” (en sjelden øgle) og “the ornamental snake”, og i tillegg tap av aboriginsk hellig land. aboriginske talsmenn sier at gruven vil “tear the heart out of our country”, og den vil skade deres lover og skikker forbi reparasjon og videre fordrive dem bort fra deres land (red.anm. enda mer enn de allerede har blitt de siste århundrene). det vil være en påfølgende ødeleggelse av naturmiljøet rundt kullgruven, og økningen av skip som frakter kull og den påfølgende potensielle dumpingen av mudder vil dessuten få revets økosystem til å lide. dette kan, til slutt, ende med å skade turistindustrien, som også er en av de største økonomiske bidragsgiverne til den australske statskassen.

25/01/2016 06:48 · australia

mackay

nå har jeg vært her i mackay i fem dager. så langt går alt på skinner, og jeg bekymrer meg for om det rett og slett går for bra? vertene mine her er veldig entusiastiske for prosjektet mitt og har uoppfordret engasjert seg i hvordan det skal gå best for seg. i kveld skal jeg menge meg med (og forhåpentligvis snakke med) ordføreren på cocktail party, og på lørdag kom jeg i snakk med fire kullarbeidere på den lokale puben (den største antropologiklisjeen av dem alle – check!). jeg får ofte spørsmål om når jeg skal starte forskningen, noe som kanskje er et av de vanligste spørsmålene en antropolog får ute i felten. jeg svarer bare at jeg skal ha mitt første intervju nå til uken, men egentlig forsker jeg hele dagen. dataene får jeg inn hele tiden, noe som gjør at jeg også bruker store deler av dagen på å skrive notater. man vet ikke helt hva man kommer til å bruke før man kommer hjem, og da har jeg heldigvis et år på å bearbeide dataene.

man vet ikke på forhånd hva som møter en i felten. selv om vi har brukt et halvt år på å forberede oss og utformet en prosjektskisse er man aldri fullstendig forberedt. man kan ønske å undersøke en befolknings forhold til the great barrier reef og den planlagte kullmineutbyggingen – og så oppdager man at folk faktisk ikke er så opptatte av situasjonen du ønsker å studere. til nå later det heldigvis ikke til at det er slik i mackay. det er derimot færre kullarbeidere her enn jeg forutså; mackay har opplevd en kraftig økonomisk nedgang og så mye som 7000 kullarbeidere har flyttet de siste årene. dette påvirker prosjektets fokus, men det er også interessante data i seg selv.

så hva jeg driver med her nede er deltagende observasjon. jeg er både en flue på veggen, observerer og noterer, og deltar der jeg får mulighet. hva jeg opplever hver dag går ned i notatboka. det er en kunst i seg selv å huske hva folk sier uten en opptaker, men så langt går det fint. til forskjell fra andre samfunnsvitenskaper er deltagende observasjon vår hovedmetode. det er også vår forte: for å forstå en gruppe mennesker må man se på dem med en lupe, være med dem og leve det livet de lever; man kan ikke pakke ned sakene sine etter én dags runde med intervjuet og tro man kan påvise banebrytende funn. dette er selvfølgelig en forenkling og er avhengig av hva man studerer, men med antropologiens mål om å studere det særegne for så å se om det kan si noe om helheten må man ned på bakkenivå. med gruppeintervjuer og statistikk får man ikke tak i de sammen data som ved et langvarig feltarbeid. riktignok har jeg to planlagte intervjuer senere i uken og disse håper jeg først og fremst vil gi meg en pekepinn på hva som vil være interessant å vektlegge videre, og også at det kan være en døråpner til andre mennesker jeg kan møte.

samtidig må jeg påpeke at med et feltarbeid på masternivå kan man heller ikke forvente å oppdage noe banebrytende. man må erkjenne at det meste allerede er gjort. et feltarbeid i en mastergrad kan ses mer på som å ta et fagbrev; et fagbrev i den antropologiske metode. etter mastergraden kan man videreføre metoden hvor enn man ønsker å jobbe, om det så er videre på en doktorgrad, i felten med leger uten grenser eller i utenriksdepartementet (for å nevne de mest “stereotypiske” karrierene antropologer er kjent til å få).

utdrag fra prosjektskissen kommer!

Older Posts