17/08/2015 10:55 · disney, kultur

Disneyland og Watergate

jean baudrillard er en av de mest kjente, men også mest radikale, postmoderne tenkerne som har levd og en av hans kanskje mest kjente teorier er den om verden som en simulert virkelighet. med begreper som simulacrum og hyperrealitet undersøkte han forholdet mellom virkelighet, symboler og samfunn. man trengte nye begreper for å forstå de skiftende prosessene i overgangen fra det moderne til det postmoderne samfunnet. med en ny tid forsvant relevansen av de tidligere begrepene, og man måtte finne nye for å forstå implikasjonene av de nye teknologiene, de framvoksende formene av kultur og identitet og global kapitalisme i det nittende århundre. jeg skal nå presentere noen eksempler baudrillard bruker for å legge frem nærværet av simulacrum og hyperrealiteten i dagens samfunn, og samtidig påpeke konsekvensene av at disse er tatt for gitt.

 “…the simulacrum is never that which conceals the truth—it is the truth which conceals that there is none. the simulacrum is true.”

db0caf04c034d45e7c22fc0b44f26764for baudrillard forelå det et brått skille mellom det moderne og det postmoderne samfunn. dette bygger på en idé om at det foreligger viktige forandringer i samfunnet hvor økonomien, kulturen, kunsten, og vårt daglige liv krever nye teorier og måter å se verden på. ifølge ham var moderne samfunn sentrert rundt produksjon og konsum av varer, mens i postmoderne samfunn er de sentrert rundt simulering. hvor flere av de store sosiologiske tenkerne, som for eksempel durkheim, weber og parsons, mente at sosial differensiering og økende arbeidsdeling var viktige kjennetegn ved det moderne samfunn, mente baudrillard at det postmoderne samfunn er preget av dedifferensiering som innebar en ”kollaps” av distinksjoner. i det postmoderne oppløses alle tidligere grenser og distinksjoner og de mister sin makt, dette gjelder for eksempel klasse, kjønn og politikk. makten i det moderne samfunn kunne være totalitær, jmf. f.eks. nazisme og stalinisme, men i det postmoderne trenger ikke ideologien å være brutal, men heller en kamuflert løgn; gjennom simulacrum.

i det moderne var det tatt for gitt at av en kopi forelå det en original, men i det postmoderne er ikke denne koblingen nødvendig. i det postmoderne er det duplikater som representerer virkeligheten. simulacrum oppstår når distinksjonen mellom representasjon og virkelighet, mellom tegn og det de refererer til i den virkelige verden, bryter sammen.  baudrillard argumenterte for at distinksjonen mellom original og kopi har blitt ødelagt på grunn av masseproduksjon. ifølge baudrillard er simulacrum nå det organiserende prinsippet i samfunnet, og ikke lenger den politiske økonomien. makten er ikke lokalisert i institusjoner, og ei heller i økonomien, men i koder og simulering.

reelle erfaringer forsvinner til fordel for en fullstendig relativitet, og det er heller tegn og koder som konstituerer det reelle. virkeligheten blir overflødig og man kommer i en hyperrealitet hvor bilder formerer seg med hverandre, uten referanse til virkelighet eller mening. i stedet for å fokusere på forholdet mellom virkelighet av objekter og tegn som forsøker å representere eller tildekke dem, er grensene mellom virkelighet og virtuell virkelighet uklart; om ikke fullstendig forsvunnet. fakta og fiksjon blir blandet i hop, og distinksjonen mellom dem oppleves verken som tydelig eller betydningsfull. vi lever i en hyperrealitet når vi ikke lenger kan skille mellom hvilken realitet vi er i, og den falske verdenen virker mer virkelig enn virkeligheten.

”disneyland is there to conceal the fact that it is the ’real’ country, all of ’real’ america, which is disneyland (just as prisons are there to conceal the fact that it is the society in its entirety, in its banal omnipresence, which is carceral). disneyland is presented as imaginary in order to make us believe that the rest is real, when in fact all of los angeles and the america surrounding it are no longer real, but of the order of the hyperreal and of simulation. it is no longer a question of a false representation of reality (ideology), but of concealing the fact that the real is no longer real.” 

baudrillard bruker disneyland og watergate-skandalen som eksempler på ”store løgner” som fungerer ideologiserende i sin tid. disneyworld i florida og disneyland i california er perfekte modeller av simulering. mellomklassen drar nærmest på pilgrimstur til disse utopiene for å dekke sine ekte behov i det kapitalistiske samfunnet. disneyland er et simulacrum av et idealisert amerika; en kopi uten en original. de forskjellige parkene som ”marine world, ”magic mountain” og ”enchanted village” viser til ulike historiske epoker og samfunn, og understreker at det foreligger et tydelig skille mellom virkelighet og den forestilte verdenen. men dette skillet er samtidig et forsøk på å skjule at det ikke foreligger noen forskjell. disneyland lar deg ikke være et barn; men skjuler at du er et barn. dessuten skjuler disneyland at vi bor i et gjennomsyret kommersialisert samfunn, hvor konsum står som et av dets fremste konsekvenser.

0be334b1c7db9f71f9e006da1f7fb568watergate-skandalen er ifølge baudrillard en lignende illusjon som disneyland. watergate utgjorde ikke noen skandale, men en mørklegging av noen andres uuttalte skandale. fordi watergate-skandalen ble oppdaget så tror man på at det onde kan avdekkes og rettferdighet oppnås. det hele var en iscenesettelse som skjulte politikkens egentlige urettferdighet. for baudrillard er ikke watergate unntaket, men regelen. baudrillard har også senere tatt for seg historiske hendelser som eksempler på tilstedeværelsen av simulacrum i det amerikanske samfunn. i the gulf war did not take place fra 1995 la baudrillard frem en teori om at golfkrigen mellom 1990 og 1991 ikke var ekte; den var kun en medieskapt illusjon. golfkrigen hadde aldri funnet sted ettersom ingen av sidene vant og ingenting ble endret i irak. han kommenterte også terrorangrepene mot usa 11. september 2001, og til forskjell fra golfkrigen som var en “ikke-hendelse” var terrorangrepet en “absolutt hendelse”. det representerte ingen krig mellom samfunn eller religion, men det var en symbolsk reaksjon på den teknologiske og politiske ekspansjonen av kapitalistisk globalisering. baudrillard mente at noen ønsket å dikotomisere det som en usa-islam-konflikt for å skape en illusjon av synlig konfrontasjon og en løsning basert på bruk av militærmakt.

i følge baudrillard lever vi i en postmoderne verden, og i det postmoderne samfunn er ikke makt idealisert, men simulert; den er konstruert rundt tegn. simulacrum fremstår nærmest som den verste form for ideologi, fordi den viser to virkeligheter samtidig; en spektakulær og en normal virkelighet. baudrillard argumenterte for at tilstedeværelsen av disse simulerte virkelighetene har en ideologiserende effekt, og det er nærmest umulig å være seg bevisst disse tatt-for-gitte maktforhold. virkeligheten som spektakulær finner man eksempler på overalt, jmf. disneyland og watergate, noe som gjør oss ute av stand til å være effektive “motstandere” av makten.

denne teksten er en omskriving av deler av min egen eksamensoppgave i faget mevit2110, fra våren 2013.

bilder flyergoodness robin luahiwa kilder baudrillard, jean (1994) ”the precession of simulacra”, gjengitt i durham, m.g. og kellner, d.m. (2012) media and cultural studies. keyworks. chicester: wiley –blackwell – durham, m.g. og kellner, d.m. (2012) media and cultural studies. keyworks. chicester: wiley –blackwell – wikipedia “jean baudrillard”

 

Kommentarer er skrudd av for Disneyland og Watergate
06/08/2015 15:22 · disney, kultur

pocahontas

pocahontas svart mindre
i år har pocahontas 20-årsdag! da disney-filmen kom ut 23. juni 1995 skapte den kontroverser på grunn av de historiske frihetene de hadde tatt seg, og i dag er få ukjent med det faktum at pocahontas skjebne var en ganske annen enn den disney fremstilte. samtidig var filmen positivt revolusjonerende på flere sett.

pocahontas var den første disney-filmen som var basert på en historisk person; og med det lå det et stort ansvar. i disneys tilfelle gikk ønsket om å lage en overbevisende romantisk fortelling fremfor historisk korrekthet. disney-filmen skildrer møtet mellom en indiansk kvinne og en engelsk sjømann ved navn john smith, og det utarter seg som den klassiske romeo og juliet-fortellingen hvor to personer finner kjærlighet på tvers av to grupper som hater hverandre. idet john smith skal bli henrettet av en av indianer-høvdingene hiver pocahontas seg foran ham og redder livet hans. ifølge john smiths egne notater er dette et historisk faktum, pocahontas gikk i mot sin egen klan for å redde en engelskmann, men hun var bare barnet da dette skjedde. smith og pocahontas hadde et vennskap, ikke noen stor kjærlighet. den kom ikke før senere da hun giftet seg med john rolfe i 1614 og tok navnet lady rebecca rolfe. angivelig førte dette ekteskapet til seks år med fred mellom kolonistene i jamestown og powhatan-klanene, en tid kalt “the peace of pocahontas”.

ser man bort i fra at disney fremstilte pocahontas som en ung kvinne, i stedet for en ti-årig pike som hun egentlig var, skal disney ha klart å få andre aspekter riktig. både utformingen av fortet til engelskmennene og powhatan-klanens bosted er visstnok autentisk fremstilt, og de fanger tidsånden rundt opprettelsen av jamestown, fiendtligheten mellom indianerne og nybyggerne inkludert. smith kom til amerika under ledelsen av john ratcliffe sammen med en rekke andre engelskmenn for å kolonisere og finne gull. filmen var oppsiktsvekkende i det at den la stor vekt på å skildre de engelske nybyggerne som griske plyndrere som var ubarmhjertelige både mot naturen og befolkningen. de var villige til å drepe indianerne i søket etter det ikke-eksisterende gullet, og som en barnefilm er dette en grei introduksjon til å lære mer om overgrepene som ble gjort mot indianerne. det eneste “gullet” de finner er mais, og pocahontas forstår ikke hva det er de egentlig leter etter. for henne er mais like mye verdt som gull, og med sangen “colours of the wind” viser hun smith at det finnes andre verdier enn de rent materielle. med “du tror du eier jorden som du trår på” og “jeg vet at hvert tre og hvert vesen, har et liv, har en mening, er til gagn” viser pocahontas seg som den rene miljøforkjemperen.

pocahontas rosa mindre

utgivelsen av pocahontas markerte et skille hos disney: 58 år etter suksessen med deres første fullengdefilm snøhvit og de syv dvergene hadde de for første gang en sterk kvinnelig protagonist. sammenlignet med de foregående kvinnelige skikkelsene som var passive og naive karakterer, så hadde pocahontas en sterk egenvilje. til forskjell fra belle som blir satt i fangenskap av udyret før hun til slutt ser hans gode side, eller ariel som forelsker seg med prins eric ved første blikk, og aurora som ser ut til å akseptere at hennes ekteskap er arrangert, så er pocahontas egenrådig i sitt valg av partner. hun motsier sin fars ønske om at hun skal gifte seg med kocoum, fordi han er “for seriøs”, og selv om hun er usikker på hva hun skal velge, og rådfører seg med et tre i prosessen, ender hun opp med å følge sitt hjerte. men selv om hun velger smith over kocoum, velger hun også stammen sin over smith igjen; hun blir ikke med smith tilbake til england. i stedet for å ofre noe for kjærligheten, som ariel som mister stemmen sin og belle sin frihet, så velger pocahontas sin identitet og arv i stedet.

disney har fått utrolig mye kritikk for sine svake kvinnelige roller opp gjennom årene. selv om pocahontas’ styrke og tapperhet er egenskaper som disney også senere ga til mulan i 1998, som forkler seg som en mann slik at hun kan gå til krig i stedet for hennes eldre far, så tok det etter mulan hele 11 år før det igjen kom en film med en sterk kvinnelig protagonist. prinsessen og frosken ble både hyllet og kritisert da den kom ut, men den ble starten på en bølge av flere filmer med selvstendige kvinner: tangled, brave og ikke minst frozen fra 2013 som er den mest innbringende animerte filmen gjennom tidene. hvorvidt elsa, rapunzel eller merida hadde blitt til uten pocahontas kan man ikke vite, men det er ingen tvil om at pocahontas banet vei for dem. selv om mye av fokuset rundt utgivelsen av pocahontas handlet om disneys feilaktige portrettering av en historisk kvinne – så kan man se i retrospektiv at det var en revolusjonerende film som markerte et vendepunkt for disney. nå, 20 år senere kan man se dens innvirkning i den nye bølgen av animerte disney-filmer.

kilder: the real pocahontas + bio + innlegget er delvis basert på artikkelen til sophie gilbert, les mer på in defense of pocahontas: disney’s most radical heroine

Kommentarer er skrudd av for pocahontas
30/07/2015 11:00 · japan, kultur

womenomics 4

d4957a11bd904033764417aaadc63e0cdette er det fjerde innlegget i en rekke av flere innlegg som handler om japans problem med en aldrende befolkning og en minkende arbeidskraft, og kvinners posisjon innenfor dette. jeg tar for meg temaet gjennom å besvare problemstillingen: på hvilken måte kan kvinner være en løsning på japans økende problemer? i det forrige innlegget så jeg kort på strukturelle konsekvenser av japans problemer, og i dette innlegget ser jeg på kvinners posisjon innenfor det japanske arbeidslivet i dag. 

GIRLS JUST WANNA BE DISCRIMINATED. japan ligger som allerede presentert langt bak en rekke andre høyinntektsland når det gjelder likestilling. i the world economic forum’s global gender gap report fra 2013, som sammenligner land på bakgrunn av kjønnsbaserte ulikheter, kom japan som nr. 105 ut av 135 land. til sammenligning kom usa som nr. 23, og de eneste andre høyinntekstlandene som kom under japan var sør-korea og noen få land i midtøsten. kjønnsforskjellene er spesielt åpenbare når det gjelder arbeidsforhold, med tanke på lønn, fordeler, karrieremuligheter og sosial trygghet. svært få kvinner lander stillinger med mulighet for forfremmelse, og de kvinnene som gjorde det i 2012 utgjorde kun 12 prosent av disse type ansettelser. den høye andelen av kvinner i midlertidige stillinger er fortsatt høy til tross for the equal employment opportunity law (EEOL) fra 1987 og andre tiltak for å bekjempe kjønnsdiskriminering i arbeidslivet.

tradisjonelt sett har kvinner vært forventet å gifte seg og få barn, og å ikke fortsette i arbeidslivet etter dette. resultatet har vært at få arbeidsgivere ønsker å investere noe i kvinnen. dog er giftemål og barn langt i fra standardalternativet for kvinner lenger. flere kvinner søker større sosial og økonomisk frihet, og spør seg selv om det å ha barn er noe de ønsker. de innser hva de kan miste ved å stifte en familie, spesielt med tanke på at tradisjonelt sett har ektemennene, og i tillegg arbeidsgiverne deres, forventet at kvinnen skal ta det meste av byrden med barneoppdragelse. selv om flere japanske kvinner tar mer utdannelse enn menn så er ikke nødvendigvis den høye utdannelsen avgjørende for hvilken stilling de får. noen blir tildelt rutinearbeid og gjør det samme som ufaglærte arbeidere. høyere utdannelse betyr at de er nærmere “giftealder”, noe som potensielt sett gjør dem uattraktive med tanke på stereotypien om at kvinner skal pensjonere seg etter giftemålet.

7470b4548ecc239671252e1c49ad08a9til tross for dette virker det som om majoriteten av unge kvinner fortsatt ønsker å gifte seg og få barn, selv om det mest sannsynlig betyr å ofre egen karriere. det kan også være forståelsesfullt med tanke på den vedvarende urettferdigheten på arbeidsplassen. flere kvinner blir marginalisert og ferdighetene deres blir ikke anerkjent. gapet mellom deres karriereambisjoner og de begrensede mulighetene de får er lite oppmuntrende for dem som gjerne ønsker å arbeide igjen etter graviditeten. lønnsgapet mellom den tidligere jobben og deres mulige nye er stort, og mangel på mulighet til å bli forfremmet gjør det heller ikke attraktivt.

kvinner utgjør mesteparten av deltidsarbeiderne og med dette har de gitt bedriftene en stor fleksibilitet i form av oppsigelser og forkortede timer, og samtidig gjør de det enklere å holde tritt med den kostbare livstidsansettelsegarantien og ansiennitslønnen som er øremerket menn. siden kvinner utgjør mesteparten av deltidsarbeiderne er de også mest sårbare når bedrifter skal kutte ned på arbeidere. å sende arbeidende mødre til arbeidslivsperiferien er en refleksjon av den rådende kjønnsdiskrimineringen. kvinner “kan ikke” arbeide hele timer fordi de er ment å ta vare på familiens ansvar, mens gifte menn forventes å jobbe vanlige arbeidstimer. finnes det en vei ut av denne rigide kjønnsfordelingen? dette skal jeg se på i neste innlegg.

bilder eleni kalorkoti  サントリー天国 第4号開高健編 kilder chanlett-avery, emma, nelson, rebecca (2014) “WOMENOMICS” IN JAPAN: IN BRIEF, congressional Research Service, 2014 – kingston, jeff (2013) “SAVING JAPAN: PROMOTING WOMEN’S ROLE IN THE WORKFORCE WOULD HELP” – kingston, jeff (2013), contemporary japan: history, politics, and social change since the 1980s, second edition, wiley-blackwell – kalland, arne, (1986) japan bak fasaden, cappelens forlag – steinberg, chad, nakane, masato (2012), ”CAN WOMEN SAVE JAPAN?” IMF working paper, asia and pacific department

Kommentarer er skrudd av for womenomics 4
26/07/2015 16:47 · japan, kultur

womenomics 3

Japan World Marketsdette er det tredje innlegget i en rekke av flere innlegg som handler om japans problem med en aldrende befolkning og en minkende arbeidskraft, og kvinners posisjon innenfor dette. jeg tar for meg temaet gjennom å besvare problemstillingen: på hvilken måte kan kvinner være en løsning på japans økende problemer? i det forrige innlegget tegnet jeg et overflatisk bilde av hvordan situasjonen til kvinner i japan har vært opp til nå, og i dette innlegget skal jeg kort se på de strukturelle implikasjoner dette har hatt på den japanske økonomien og demografien.

STRUKTURELLE RESULTATER. som vi så i forrige innlegg har det blitt implementert en del lovtiltak opp gjennom årene hvis mål har vært å øke likestillingen mellom kjønnene, men alt i alt har ikke resultatene vært så gode om man sammenligner dem med situasjonen i andre land. i japan er lønnsgapet mellom menn og kvinner nærmere dobbelt OECD-gjennomsnittet på 14 prosent; japanske menn tjener 27% mer enn kvinner. dessuten utgjør kvinner kun 9,4 prosent av plassene i parlamentet, og som et resultat er japan rangert som nr 131 på the gender empowerment measure (GEM) av 189 land som var med i undersøkelsen.

hvor kanskje japan har feilet mest er i forsøket på å skape et familievennlig arbeidslivsmiljø. ikke overraskende kan ikke fallet i fødselsraten forklares av kun én faktor, samtidig er det klart at hverken regjeringen eller arbeidslivet generelt sett har gjort nok for å tilrettelegge for familier. ikke mer enn 4 prosent av japans velferdsbudsjett er øremerket barnetrygd og øvrige barneomsorgstiltak, og i 2009 var det så mye som 40,000 barn på ventelisten for autoriserte barnehager. begge foreldre har muligheten til å ta 14 ukers betalt fri for å  ta vare på den nyfødte, men de mister samtidig 40 prosent av inntekten gjennom denne perioden. japans utgifter for utbetaling av foreldrepermisjon per barn er mindre enn halvparten av OECD-gjennomsnittet, og selv om både mannen og kvinnen i husholdningen jobber kan de ha problemer med å betale regningene. dette viser hvor lite regjeringen har gjort for å støtte unge par og barna deres, noe som er paradoksalt tatt i betraktning at dette er et land hvor regjeringen konstant vektlegger hvor viktig det er å øke fødselsraten.

i en undersøkelse sa kvinner at det er manglende barnepassmuligheter og kostnadene ved å oppdra et barn som er de viktigste grunnene til å ikke bli gravid. noen ganger blir også gravide kvinner tildelt arbeid som er direkte vanskelig eller farlig for dem; et fenomen som kalles matahara, eller “morskapstrakassering”. dessuten blir kvinner for det meste kun gitt dårlig betalt deltidsarbeid etter en fødsel, slik at så mye som 62 prosent av kvinnene faller ut av arbeidsstyrken når de får sitt første barn. dette er som nevnt delvis på grunn av vanskeligheter med å skaffe barnehageplass, men kanskje enda mer overraskende er det fordi mange ser få insentiver til å fortsette i en jobb med dårlige karrieremuligheter. arbeidslivets praksis er nedslående, og likestillingstiltakene er langt fra effektive nok. kvinner blir i stor grad presset til å velge mellom karriere eller barn; det er en konstant enten eller situasjon for kvinner.

bilde p photo/koji sasahar hentet fra quartz kilder  kingston, jeff (2013) “SAVING JAPAN: PROMOTING WOMEN’S ROLE IN THE WORKFORCE WOULD HELP” – otake, tomoko (2008) “Japan’s gender inequality puts it to shame in world rankings” – kingston, jeff (2013), contemporary japan: history, politics, and social change since the 1980s, second edition, wiley-blackwell – steinberg, chad, nakane, masato (2012), ”CAN WOMEN SAVE JAPAN?” IMF working paper, asia and pacific department – mollman, steve (2015) “japanese women are speaking out against maternity harassment”

Kommentarer er skrudd av for womenomics 3
19/07/2015 19:34 · japan, kultur

womenomics 2

Skjermbilde 2015-06-30 kl. 20.17.00dette er det andre innlegget i en rekke av flere innlegg som handler om japans problem med en aldrende befolkning og en minkende arbeidskraft, og kvinners posisjon innenfor dette. jeg tar for meg temaet gjennom å besvare problemstillingen: på hvilken måte kan kvinner være en løsning på japans økende problemer? i det første innlegget womenomics presenterte jeg den økonomiske teorien womenomics, hvor jeg avslutningsvis stilte spørsmålet: hva med tiltakene som allerede har blitt igangsatt av staten, har de hatt noen påvirkning? i dette innlegget skal jeg svare på det gjennom å presentere et par tiltak gjort av staten og med det også gi et overflatisk bilde av hvordan kvinner har blitt behandlet i arbeidslivet opp gjennom årene.

LOVER UTEN FUNKSJON? på åttitallet jobbet en feministbevegelse aktivt for likestilling mellom kjønnene i japan, men de ble møtt med hard motstand fra både regjeringen og arbeidslivet. i 1980 ville ikke regjeringen signere fn’s konvensjon som skulle eliminere alle former for diskriminering mot kvinner, dette fordi de mente at flere av de japanske lovene brøt med konvensjonen. de ønsket ikke å godta loven fordi den stod i kontrast til deres eksisterende politikk. regjeringens avgjørelse ble møtt med store demonstrasjoner, og med all den negative oppmerksomheten dette fikk så så de seg “nødt til” å forandre mening for å ikke skape enda mer negativitet blant befolkningen. på den andre siden eksisterte det en generell enighet blant de fleste japanske kvinner på åttitallet om at en kvinnes plass var i hjemmet og at det var passende for menn å tjene mer enn kvinner. i en undersøkelse fra 1987 sa 52 % menn og 37% kvinner seg enig i påstanden “menn skal jobbe ute av hjemmet mens kvinner skal jobbe i hjemmet”. ved midten av nittitallet forandret dette seg til at 35% mennene og 25% av kvinnene var enige.

i 1987 ble det implementert en lov hvis mål var å jobbe mot diskriminering mellom kjønnene i en jobbsituasjon. the equal employment opportunity law (EEOL) skulle få bedrifter til å “jobbe for å gi kvinner like muligheter”, slik at jakten på en hvilken som helst jobb skulle være like utfordrende for både menn og kvinner og at alle skulle få lik lønn for likt arbeid. lønnsgapet mellom kjønnene er derimot fortsatt stort og kvinner står for tre fjerdedeler av midlertidige arbeidere. tatt i betraktning at kvinner i gjennomsnitt har høyere og lengre utdanning enn menn er dette oppsiktsvekkende.

fulltidsarbeid er også lite lukrativt for gifte kvinner, ikke bare på grunn av kjønns- og aldersdiskriminering i jobbmarkedet, men også på grunn av dagens skattepolitikk. slik det japanske skattesystemet er i dag gjør mengden av inntektsdispensasjoner en mann kan kreve redusert når hans kones inntekt øker. i 2004 avskaffet japan deler av deres dispensasjonsforskrifter for gifte par; den ble kritisert og anklaget for å avskrekke kvinner fra å jobbe fulltid. intensjonen med skattereformen var så å gjøre det lettere for kvinner å få en fulltidsjobb, men i stedet har det presset gifte kvinner inn i deltidsarbeid fordi husholdningene vil tape dispensasjoner hvis deres årlige inntekt overstiger ¥ 1.03 millioner.

hvorfor er situasjonen slik? og hva har regjeringen og arbeidslivet tjent på å diskriminere kvinner? ofte blir tradisjon lagt frem som forklaring. tradisjon skal altså forklare hvorfor det høyst moderniserte japan ikke har gjort nok for å eliminere kjønnsforskjeller sammenlignet med andre industrialiserte land. men å skylde det på et system av fordommer og tradisjon med et nedlatende syn på kvinner er ikke nok; i realiteten har diskriminering av kvinner vært et nødvendig onde for bedrifter. for at bedrifter skulle kunne leve opp til myten om de “tre juvelene” livstidsansettelse, ansiennitetsbasert lønn og bedriftsbasert fagforeninger for mannlige ansatte, så har de vært nødt til å ha billig og enkelt utskiftbar arbeidskraft på siden.

å ansette en kvinne har vært ekvivalent til billig arbeidskraft fordi normen sier at de kan få mindre betalt enn menn. EEOL gjorde liten forskjell da bedriftene kunne lett gi kvinner en litt annerledes jobb-beskrivelse selv om arbeidet gjerne var helt likt, og på den måten ble det vanskelig å sammenligne lønnen direkte. det er derfor ironisk at kvinner av og til blir fremstilt som ryggraden til den japanske økonomien. hvorvidt det er på grunn av kvinners rolle som billige tekstilarbeidere under meiji-perioden hvor de muliggjorde et industrialisert japan, eller gjennom rollen som hjemmeværende mødre hvis jobb lå i å sosialisere barna sine til arbeidere, er ikke klart. uansett så har det å separere kvinner og menns roller gjort det mulig for mennene å vie hele livet sitt til arbeidet, noe som også blir sett på som en forutsetning for japans suksess. derimot har kjernen av menn som ikke kan sparkes gjort det vanskelig for japan å tilpasse seg en svingende økonomi. i stedet for å for eksempel forandre tradisjonen med livstidsansettelser, så har løsningen hittil vært å ansette kvinner som deltidsarbeidere som kan sparkes når som helst. kvinner får være billig arbeidskraft uten noen sikkerhet.

dette innlegget handlet om hvordan situasjonen i japan har vært hittil, hva som har blitt gjort for å forbedre situasjonen for kvinner i arbeidslivet. i neste innlegg i denne serien skal jeg se på hvilke strukturelle implikasjoner dette har hatt på den japanske økonomien og demografien.

bilde utklipp av “maiko….” av loui jover kilder kalland, arne, (1986) japan bak fasaden, cappelens forlag -mcclain, james j. (2002), japan: a modern history, w.w. norton & company – kingston, jeff (2013) “saving japan: promoting women’s role in the workforce would help” –  steinberg, chad, nakane, masato (2012), ”CAN WOMEN SAVE JAPAN?” IMF working paper, asia and pacific department – lim, so-jung, raymo, james m. (2011) “a new look at married women’s labor force transitions in japan”, in social science research volume 40, issue 2 – yokoyama, izumi (2011), ”the impact of tax reform in japan on the work-hour and income distribution of married women”, department of economics, hitotsubashi university – kingston, jeff (2013), contemporary japan: history, politics, and social change since the 1980s, second edition, wiley-blackwell

Kommentarer er skrudd av for womenomics 2
04/07/2015 16:23 · hverdag, identitet, lister

seks steg mot et bullshitfritt liv

Bullshitfilteretden påfølgende lista er inspirert av oda faremo lindholms begrep og bok “bullshitfilteret”. enkelt forklart handler bullshitfilteret om å bli bevisst på alt bullshittet der ute: det er alt som er kunstig, konstruert og uoppnåelig. filteret er et verktøy for å gjenkjenne og gjennomskue påvirkningene vi blir utsatt for daglig, og på den måten kunne bli mer fornøyde med hvem vi er. boka er spesielt rettet mot jenter mellom 12 og 16 år, men jeg mener at alle kan trenge et bullshitfilter. feilaktig informasjon har aldri vært så lett tilgjengelig som i dag med massemedia som tilbyr ulike sannheter. det kommer press fra alle kanter, og fortsatt, i en alder av 23, opplever jeg at jeg kommer til kort. jeg kommer til kort om jeg skal leve etter de oppsatte idealene, og i stedet for å kjenne på at jeg er en taper så har jeg lyst til å bare unngå de påvirkningene totalt. å unngå bullshit fullstendig er selvfølgelig uoppnåelig om jeg skal fortsette å bo i norge, men som et tillegg til å bruke bullshitfilteret har jeg i det siste tatt noen grep som kan gjøre tilværelsen mer bullshitfri.

her er mine seks enkle steg mot et mer bullshitfritt liv:

  1. det finnes mye litteratur der ute om du trenger inspirasjon og motivasjon til å stå imot skjønnhetsidealet, men som en innledning til aktuelle stemmer i dag anbefaler jeg å lese mari grinde arntzens kronikk om hvor stor makt media har på vårt selvbilde, den misfornøyde kvinnen er også den mest lønnsomme, ellen støkken dahls innlegg om idealvulvaen, når jaget på det perfekte går så langt at det gjelder hverandres underliv og oda faremo lindholms kronikk om hvordan skjønnhetstyranniet gjør ungdom syke.
  1. ett av de letteste tiltakene du kan gjøre om du er kvinne er å skifte kjønn på facebook: ved å skifte til mann unngår du reklame som forteller deg at ditt selvverd ligger i å ha hårløse legger og en rumpe som spretter. du kan også trykke på “dette vil jeg ikke se” øverst i høyre hjørne på hver reklame for å jobbe mot slik påvirkning, men dette krever tid og tålmodighet.
  1. slutt å følg kontoer på instagram hvor kropp, prestasjon og produkter står i fokus. bruk heller morgenen din på å scrolle gjennom bilder som får deg til å le eller lære noe, for eksempel 9gag og thefatjewish eller national geographic og magnum photos.
  1. slutt/begrens lesingen av blogger som sentrerer seg rundt kropp, prestasjon og produkter. som aftenposten har belyst driver flere ”rosabloggere” med skjult reklame gjennom å bruke produkter de enten tjener på å bruke eller er blitt tilsendt gratis. når bloggerne i tillegg lever et tilsynelatende ”perfekt” liv kan man lett få en følelse av at man behøver akkurat de produktene for å høyne egen livskvalitet. produsentene tjener fett på din usikkerhet.
  1. ikke kjøp “kvinneblader”. kjendiser kommer og går, men trender består: da jeg var yngre var jeg slave av utenlandske blader som vogue, glamour og elle, og titter jeg i dem nå ser jeg at innholdet ikke har forandret seg på ti år. det er hovedsakelig kun hvilke kjendiser som blir avbildet som forandrer seg, fordi det handlet like mye om ”eksotiske” slankekurer da som nå og til og med modellene er fortsatt de samme: de tynne, høye og hvite. om hvorvidt buksene skal ha sleng eller ikke forandrer seg ja, men slutter du å lese bladene forsvinner i alle fall trangen etter å kjøpe nye bukser hver sesong (vil du likevel lese disse bladene, husk bullshitfilteret og les dem heller gratis på biblioteket eller på venteværelset hos legen).
  1. unngå vg og dagbladet, lukk øynene når du går forbi narvesen om du må. selve innholdet i avisene er varierende, men det er først og fremst forsidene som er skadelige for eget selvbilde. hele norges befolkning trenger ikke å lære om en ny slankemetode hver uke, det er ikke nyheter. for å få hjelp til å gå ned i vekt konsulterer du legen din, ikke vg.

”fordi hun er tvunget til å konsentrere seg om hver eneste detalj på kroppen, er en kvinne aldri fri fra sin selvbevissthet. hun er aldri helt fornøyd, og aldri helt sikker. for desperat, endeløs søken etter et perfekt ytre – kall det feminin forfengelighet – er det ultimate hinder for tankefrihet”

– susan brownmiller, amerikansk forfatter og feminist, sitat hentet fra bullshitfilteret

noe av det beste med å følge disse punktene er å kjenne på hvordan hodet blir frigjort for tanker om kropp og utseende, og at det nå er mer plass til å bry seg om venner, utenriks eller filosofi. som faremo lindholm påpeker er det umulig å unngå all bullshit, men med denne lista håper jeg du kommer et stykke på vei. så, som alle norske kjendiser som har kjent på janteloven sier: du må bare gi faen.

Kommentarer er skrudd av for seks steg mot et bullshitfritt liv
01/07/2015 16:08 · kultur

wine wednesday 3

Skjermbilde 2015-06-30 kl. 22.19.15forrige uke møttes club vino igjen, og da stod druen sauvignon blanc for tur. personlig er jeg ikke så glad i hvitvin, men om sommeren er det faktisk lite som kan slå et glass med kaldt hvitt. jeg stod for innkjøpet på polet, og kravene mine var “to tørre viner som ikke er riesling, og som koster under 120 kroner”. i hånda fikk jeg da to stykk 100% sauvignon blanc-viner, begge fra “den nye verden”: én fra chile, og én fra new zealand. sauvignon blanc-druen kommer opprinnelig fra bordeaux og loire-dalen i frankrike, men brukes nå over hele verden og har bidratt til å sette nettopp new zealand og chile på verdens vinkart.

Skjermbilde 2015-06-30 kl. 22.18.09Skjermbilde 2015-06-30 kl. 22.18.22generelt er sauvignon blanc kjent for å være tørr og å ha en sterk aromatisk og fruktig smak, men det er selvfølgelig regionale forskjeller. som så mange andre druer forandrer sauvignon blanc smaken sin ut i fra hvor den vokser hen. også regionalt i frankrike er det store forskjeller, vinkjennere kan lett skille mellom viner fra bordeaux-plantasjene og plantasjene i loire-dalen. bordeaux har et maritimt klima, noe som betyr masse regn i voksesesongen. i loire-dalen er det et kontinentalt klima, noe som betyr svært kalde vintre og svært varme somre. disse forskjellene er avgjørende i utviklingen av aromaen i vinene.

Skjermbilde 2015-06-30 kl. 22.17.09druen har kanskje fått navnet sitt fra det franske ordet sauvage (vill) og blanc (hvit) på grunn av sin tidlige opprinnelse som en “innfødt” drue i sørvest-frankrike. den første avleggeren av druen ble sendt til california i 1880, av charles wetmore; grunnleggeren av cresta blanca winery. avleggeren vokste godt i california, og gikk deretter under aliaset fumé blanc fra 1968 av. druen ble først introdusert i new zealand i 1970 som et eksperiment og ble blandet med druen müller-thurgau.

under vinsmakingen vår drakk vi to viner, én fra chile og en fra new zealand:

vistamar brisa – 2014 – 96,90 – 12,5% – chile – central valley – denne er sommerens største pang-vin, den passer godt for dem som kanskje ikke drikker så mye vin og trenger en vin som garanterer god smak. lett i smak, men sur. må være kjempeKALD. den fikk to stjerner fra meg.

the hua valley – 2014 –119,90 kr – 12 % – new zealand – marlborough – det første inntrykket fra vinen var HYLLEBLOMST. sterkt sterkt. veldig boblete og litt søt. tre stjerner!

Kommentarer er skrudd av for wine wednesday 3
30/06/2015 21:52 · japan, kultur

womenomics

japan har, og har lenge hatt, et problem med en stadig aldrende befolkning. de eldre blir stadig eldre og færre barn blir født. fra 1988 til 2007 har japans befolkning over 65 år doblet, og de utgjør over halvparten av befolkningen. som en konsekvens er japan et av de raskest aldrende samfunnene i verden. følgene av dette er store: familiemønstre har forandret seg, økonomien har stagnert og arbeidskraften minker.

japanske kvinner står i en særskilt posisjon i denne problematiske situasjonen. flere mener at kvinnene er nøkkelen til å redde japans fremtid, men gjennom hvilken rolle råder det ikke enighet om. aldersproblemet; er det kvinners ansvar å ta vare på de forventede 5,5 millioner mentalt uføre eller sengeliggende i 2025? den minkende arbeidsstyrken; skal kvinner hjelpe gjennom å føde barn eller delta i arbeidskraften selv? og hvordan skal staten så tilrettelegge for dette? disse spørsmålene har vært stilt i flere tiår allerede, uten at man har kommet frem til noen felles enighet. dette skal jeg se nærmere på i bloggen gjennom flere innlegg, og den aktuelle problemstillingen er: på hvilken måte kan kvinner være en løsning på japans økende problemer? for å tilnærme meg et så stort tema starter jeg med å introdusere én av de mest aktuelle økonomiske teoriene i japan i dag: womenomics.

cc6f882a292759d97c7fcca08bd18543

det er flere økonomer som i lang tid har argumentert for at en økt bruk av kvinner i arbeidskraften kan øke størrelsen på japans arbeidsstyrke, men sett i lys av dagens situasjon kan man si at det ikke har blitt gjort nok for å tilrettelegge dette. en av de første økonomene til å belyse dette var kathy matsui i 1999. hun oppfordret til å ta i bruk politikk for å redusere kjønnsskillet, noe hun mente var økonomisk smart og ikke minst; høyst nødvendig. matsui mente at dette var den eneste måten man kunne gi den japanske økonomien en renessanse etter mange dårlige år.

matsuis rapport fra 1999 konkluderte med at å gi kjønnene mer likestilte roller i arbeidskraften kan være en bedre løsning på problemene, enn for eksempel å åpne opp grensene for migrasjonsarbeidere eller å sette i gang statlige tiltak for å øke fødselsraten. det ble også argumentert for at en større andel kvinner i arbeidskraften faktisk kan øke fertilitetsraten i japan. denne ideen fikk navnet “womenomics”. i sin rapport kom matsui med en liste med tre konkrete anbefalinger for hvordan den japanske situasjonen burde håndteres:

 

 

  1. regjeringen bør deregulere barnehage- og omsorgssektoren, reformere immigrasjonslovene, flate ut skatteloven, utjevne deltid og heltidsarbeid og øke kvinneandelen i regjeringen.
  1. privat sektor bør legge vekt på å tilrettelegge for mangfold, skape mer fleksible arbeidsmiljøer, ta i bruk objektive vurderingsskjemaer, sette seg “mangfoldighetsmål” og innføre en mer fleksibel arbeidskontrakt.
  1. samfunnet for øvrig må også arbeide for å fjerne ulike myter om womenomics og stimulere til økt likestilling i hjemmet.

det internasjonale pengefondet stiller seg bak matsui i sin artikkel “can women save japan?”, og mener også at det er gjennom politikk og lover at man kan snu trenden mot en økonomisk kollaps. derimot, som allerede nevnt, har disse problemene vært aktuelle veldig lenge; så hva med tiltakene som allerede har blitt igangsatt av staten, har de hatt noen påvirkning? dette skal jeg drøfte i et senere innlegg, i tillegg til å se på hva japans nåværende statsminister shinzo abe gjør for å forbedre situasjonen.

kilder – kingston, jeff (2013), contemporary japan: history, politics, and social change since the 1980s, second edition, wiley-blackwell – steinberg, chad, nakane, masato (2012), ”can women save japan?” IMF working paper, asia and pacific department – chanlett-avery, emma, nelson, rebecca (2014) “womenomics” in japan: in brief, congressional Research Service, 2014 – matsui, kathy, (2014) “WOMENOMICS 4.0: TIME TO WALK THE TALK” bilde forbes.com

Kommentarer er skrudd av for womenomics
27/06/2015 00:39 · hverdag, kultur, lister

euroburger

d4b0c08ec1ac8276335f6bd6f85a2820i 2010 lanserte den tsjekkiske forfatteren jachym topol “euroburger”; et samlebegrep for litterær fastfood. det er samtidsromaner som er “lettleste, underholdende og motstandsløse”, de er lett tilgjengelige og er en rask løsning på litteratur-sult. kanskje viktigst av alt er de lette å fortære for folk flest, one taste fits all, noe som gjør at disse topper de internasjonale bestselgerlistene. sommeren er nok høytid for euroburgere, det er da vi endelig har tid til å sette oss ned med en god bok i sola. euroburgerne er de du har lest anmeldelser av i avisa, det er de naboen anbefalte og det er de som er lettest å dra med seg fra flyplassbokhandleren. jeg har lest flere av dem selv, og helt siden jeg leste jonny halbergs artikkel tomme kalorier fra 2011 i morgenbladet har jeg brukt begrepet løst. hver gang noen spør hva jeg leser så har jeg en tendens til å rødme mens jeg motvillig svarer “åh, bare en euroburger”.

det er ikke noe galt med litterær fastfood i seg selv, men i følge halberg ligger det et problem i at det nå er veldig liten plass til tungvektere på bestselgerlista. halberg mener at litteraturkritikerne ikke ser en euroburger når den er rett foran nesa på dem, de anvender superlativene i hytt og vêr og sammenligner dem med de store klassikerne. dette gjør at bøkene nesten er solgt før de i det hele tatt er på plass i hyllene. bøkene selges på tvers av landegrensene, og når en bok blir oversatt til mange språk liker man gjerne å tro at det er en god bok, og da også etter litterære kriterier. den seriøse litteraturen blir samtidig fortrengt fra den mediale offentligheten, og på grunn av bokdistributørenes prioriteringer forvist ut til akademia og litterære tidsskrifter. litteraturen med den større dybden og språklige bevisstheten blir hverken gjenkjent eller satt pris på, og når selv kritikerne har vanskeligheter med å skille entrecôten fra høyryggen er det forståelig at det blir mange bomkjøp på ark gardermoen.

det er altså ingenting galt med euroburgere, og har man som mål å lese flest mulig bøker i sommer er det dem man burde peile seg inn på. men hva kjennetegner en euroburger? et av de første kjennetegnene er kvantitetsmessig: de er gjerne tykke episke fortellinger, som strekker seg opp mot syv hundre sider. fortellingen er ofte flat uten de store og overraskende vendingene. de er gjerne satt i en historisk kontekst, og utspinner seg fra faktiske historiske hendelser, artefakter eller relasjoner. karikering av personer hender, i tillegg er sentimentalitet og melodrama viktige ingredienser. ikke minst er eksotisme et tilbakevendende trekk. i og med at st.hans aften var for fire dager siden og sommerferien offisielt har startet gir jeg dere en liste over euroburgere jeg selv anbefaler dere å lese i sommer, og hvilke dere burde styre unna. så les i vei, men husk: det er greit med en burger i ny og ne, men vi vet alle at de er usunne i lengden.

STYR UNNA

pinnsvinets eleganse – muriel barbery ikke verdens verste bok, men jeg vil anbefale å ikke bruke dine få minutter her på jorden til å lese denne. langdryg, og triviell på randen til å være kjedelig.

øya – victoria hislop konteksten er interessant, bokas handling veksler mellom nåtida og da øya var bebodd av spedalske. trass i at utgangspunktet er spennende fenget den meg så absolutt ikke, og det er den eneste boken jeg har sluttet å lese halvveis OG bestemt meg for å aldri fullføre.

den fantastiske reisen til fakiren som gjemte seg i et ikea-skap – romain puértolas enda en helt ok bok, men som du ikke trenger å bruke tiden din på. tror jeg smilte to ganger, og da prøvde jeg virkelig hardt å leve meg inn i boka.

ANBEFALES

et helt halvt år – jojo moyes  dette må være en av de største euroburgerne de siste par årene. da jeg skulle lese den i høst var ventelista på biblioteket fortsatt lang, så one taste fits all gjelder godt på denne boka. det er en pageturner som fikk meg til å gråte og le høyt; alt en ordentlig god romantisk komedie skal gjøre.

den ene pluss en – jojo moyes ikke like bra som et helt halvt år, men fortsatt leseverdig. den leses fort, i alle fall om man gjør som meg og hopper over hver tredje linje (uten å, tilsynelatende, miste noe av handlingen). med forholdsvis stor skrift og enkelt språk er dette  en slags voksen lesehest-bok.

drageløperen – khaled hosseini jeg står fortsatt for at dette er en av de beste bøkene jeg har lest i mitt liv. jeg var femten år og på ferie i kreta, og den fikk meg til å gråte like mye som da jeg så titanic i syvende klasse – og da mener jeg ikke bare på slutten, men gjennom hele boka. jeg vil gå så langt som å si at du  lese denne boka før du dør, helst i sommer. den gir deg et godt innblikk i alle andre euroburgere; “alle” bøkene som kom ut i årene som fulgte ble anmeldt opp mot denne.

en dag – david nicholls helt lik moyes-bøkene i humor, spenning og evne til å vekke følelser, utenom tidsaspektet som er ulikt. boka har faktisk en ganske god filmatisering, kanskje du like så godt kan se den.

saras nøkkel – tatyana de rosnay jøders skjebne under andre verdenskrig? jeg er med! boka er gripende, spennende og man sitter der på fluktstolen og bare “nei, nei, nei”.

i løpet av sommeren SKAL JEG LESE boktyven

boktyven – markus zusak  i likhet med drageløperen er dette euroburgeren av alle euroburgere de
siste ti årene, og endeløse rekker av bøker har blitt sammenlignet opp mot denne. jeg har hatt denne på leselista mi helt siden bokklubben sendte den til nattbordet til moren min i 2006, mest fordi forsiden var så fin.

vindens skygge – carlos ruiz zafón denne skal visstnok ligne på boktyven. jeg begynte på den i vinter, men fullførte aldri. etter litt over hundre sider er den foreløpige konklusjonen: middels underholdende.

ps. planlegger du sommerlektyren litt i forveien kan du unngå impulskjøp på flyplassen og låne disse euroburgerne gratis på biblioteket! de fleste offentlige bibliotek har en forkjærlighet for euroburgere, så alle disse skal være lette å oppspore.

kilder http://edu.hioa.no/helgerid/litteraturogmedieleksikon/bestselger.pdf http://morgenbladet.no/boker/2011/tomme_kalorier https://bokelskere.no/tekst/75091/

1 kommentar
15/06/2015 22:48 · kultur

reptilia

reptilian

de er i blant oss. bloddrikkende, kjøttspisende, hamskiftende, utenomjordiske reptiler. de har kun ett mål i sikte: å slavebinde menneskeheten. hvordan gjør de det? ved å skape kaos og spre negativ energi blant menneskene. de er verdens ledere, innflytelsesrike konserndirektør og oscar-vinnende skuespillere, og de er ansvarlige for holocaust, boston maraton-bombingen og 9/11. de går under navnet annunaki, har en intelligens langt over vår og har regjert over menneskene i mange tusen år. av nålevende reptiler finner man blant annet george w. bush, oprah winfrey, bill og hillary clinton – og som vi skal se bevis på nederst i innlegget: jean claude van damme.

hilaryclinton-shifter-eye

som med de fleste andre konspirasjonsteorier eksisterer det store mengder av nettsider, artikler og videoer skapt for å bevise og diskutere teorien om the reptilian elite. det finnes dessuten et norsk nettmagasin som har skrevet artiklene “holdes menneskeheten nede?” del 1 og 2, hvor de diskuterer hvorvidt, og i så fall hvordan, menneskeheten blir styrt av reptiler i menneskeform. nyhetsspeilets slagord er “se gjennom illusjonene og bli fri” og de har tatt på seg ansvaret for å opplyse den norske befolkningen om muligheten for at vi undertrykkes av utenomjordiske reptiler. mennesker som påstår at de er blitt bortført av utenomjordiske skapninger sier ofte at de så ut som store øgler på to ben. man kan også finne øgler, slanger og drager fremstilt som symboler på makt på malerier og skulpturer verden over. det finnes ingen offisiell eller enhetlig skapelsesberetning om hvordan eller hvorfor de utenomjordiske reptilene kom hit på jorden, da teoretikerne strides. anton parks kan lese sumeriske tavler, og etter mange år har han funnet flere interessante funn som bygger opp om reptilteorien. han mener at det finnes bevis på at reptilene, annunaki, besøkte jorden for 250.000 år siden. det daværende primitive mennesket ble utsatt for genmanipulering, da annuniakiene ønsket seg lydige slaver og fremstilte dem ved hjelp av kloning. av senere kulturer viser nyhetsspeilet til blant annet mayaene og hopiene som angivelig har en fortelling om at slangeguder krysset seg med dem, i kina finnes det en legende om at skaperen av mennesket var nu kua, halvt drage og halvt menneske, og japanske keisere pleide å hevde at de stammet fra drageguder fra himmelen. disse krysningene mellom øgle og menneske har etter hvert resultert i 43 amerikanske presidenter, tre britiske og to kanadiske statsministre, ulike sumeriske konger og egyptiske faraoer. de har også resultert i blodslinjer som rockefeller, rothschild og ulike europeiske og aristokratiske familier i tillegg til et knippe kjendiser.

teorien om the reptilian elite inngår i rekken av mangfoldige konspirasjonsteorier som hevder at verdens mest innflytelsesrike mennesker konspirerer sammen i hemmelige organisasjoner som illuminati og frimurerlosjen. en av de mest kjente profilene innen reptilteorien er david icke som mener at det nettopp er reptilene som står bak disse hemmelige samfunnene. verdenssamfunnet befinner seg i dag på et veldig lavt nivå med mye lidelse og krig, til tross for at mennesket har et dypt ønske om å leve i fred. det er reptilene som forhindrer mennesket fra det; den negative energien som oppstår ved krig er som mat for dem, og derfor sitter de sammen i disse hemmelige gruppene og konspirerer om den neste store konflikten. på denne måten undertrykkes menneskeheten, og david icke mener at vi må ta innover oss sannheten om reptilene for å noen gang ha en sjanse til å frigjøre oss. han driver med opplysning og misjonering gjennom salg av bøker og foredrag, og hans første bok, the biggest secret, kom ut i 1998. boka inneholdt intervju med to briter som hevdet at medlemmer av den britiske kongefamilien ikke var noe annet enn øgler med kroner på hodet, og i de siste årene er det nettopp dronning elisabeth II som har vært offer for mest spekulasjoner. i 2001 identifiserte icke dessuten moren hennes, dronningmoren, som “seriously reptile”.

Beyonce-shapeshifter

hvordan vet man at det finnes en reptil elite? om ikke ideen i seg selv er overbevisende nok kan man også finne fysiske bevis hos de antatte hamskiftende reptilene. på en konsert avdekket beyoncé ved et uhell omriss av noen av skjellene sine, justin biebers øyne forandret seg under rettsaken hans i fjor og george w. bush spiser katter. selv om disse kjente menneskene er forbilder for mange, er de, til forskjell fra oss, totalt uten følelser med kalde harde øyne. de er ikke fra vår dimensjon og befinner seg som oftest utenfor vårt frekvensområde, det betyr at ingen utenom de med astralt syn kan se dem. de blir derimot synlige i en kort periode når de beveger seg fra sin fjerde dimensjon til vår tredje og inn i en menneskeform, noe man kan se i videoen av jean-claude van damme som skifter mellom å være reptil og menneske:

om man fortsatt ikke er overbevist kan man til slutt se mot the english rose, avdøde prinsesse diana. hun omtalte en gang windsor-familien som  «the lizards» eller «the reptiles», og «they are not human», og i følge icke mente hun det nok mer bokstavelig enn først antatt.

dette innlegget har tatt overraskende lang tid å skrive. ikke på grunn av innleggets lengde, men fordi hver gang jeg har søkt etter kilder har jeg blitt sittende og lese i stedet for å skrive. verdenen av konspirasjonsteorier er simpelthen uoverkommelig stor, så jeg kan vel egentlig si at innlegget bare er en kort introduksjon til hva som er i vente. jeg anbefaler alle å lese videre på vedlagte kilder, om så for å bli underholdt eller overbevist.  

kilderhttp://en.wikipedia.org/wiki/David_Icke#Global_Elite http://www.davidicke.com/ http://content.time.com/time/specials/packages/article/0,28804,1860871_1860876_1861029,00.html http://no.wikipedia.org/wiki/David_Icke https://conspiracytheoryblogger.wordpress.com/2013/02/04/the-reptilian-conspiracy-theory-2/ http://www.davidicke.com/forum/showthread.php?t=279075 http://revolutionoftruth.blogspot.no/2007/05/reptile-conspiracy-theories.html http://alien-ufo-research.com/researchdiscussion/viewtopic.php?t=3125 http://www.nyhetsspeilet.no/2015/03/holdes-menneskeheten-nede-del-1/ http://www.nyhetsspeilet.no/2015/03/holdes-menneskeheten-nede-del-2/ http://www.davidicke.com/headlines/the-david-icke-guide-to-the-global-conspiracy-now-in-e-book-and-paper/

 

Kommentarer er skrudd av for reptilia